Posts published in desember 2024

Rolf Wesenlund og Harald Hei-Steen i Og takk for det.

20 desember for 55 år siden gikk den siste episode av fjernsynsserien Og takk for det med Harald Heide-Steen jr., Gunnar Haugan, Kari Simonsen, Kirsti Sparboe og Rolv Wesenlund. En serie som endret fjernsynshumorene for alltid. Ironi skulle nå komme til å dominere fjernsynsunderholdningen på bekostning av de gamle revynummer.  Og den som hadde regi, var svensken Bo Hermansen som i tillegg til mange svenske produksjoner sto bak noen av de mest suksessrike norske serier som: Mannen som ikke kunne le, Wesensteen, Fleksnes og Fredriksons fabrikk.

Ironi handlet om at man egentlig mente det motsatte av det man sa. Bjørn Sand alias Stutum var en mester i faget. Stutum er en ubehøvlet og brautende norsk mann, «uten sosiale antenner, men med bøtten full av fordommer mot annerledestenkende, internasjonal solidaritet og kvinnefrigjøring» (Wikipedia)

Så, da man takket for det… mente man egentlig at man slett ikke hadde grunn til takknemlighet.  Men for å forstå ironi, og for den saks skyld, takknemlighet, er det viktig å kjenne den kulturelle sammenheng den står i.

Gjør man ikke det…. Bjørn Sand, (som for øvrig døde denne uken) måtte slutte med sin Stutum rundt 1990.  Han hadde sett at alt for mange tok Stutum på alvor og til inntekt for egne meninger, og så på ham som en fornuftig samfunnsrefser …. og da har man ikke forstått ironien.

Som delvis sørlending er man utstyr med en dempet uttrykksmåte. Jeg glemmer aldri da vi holdt på med å filme et fiktivt bankran i Lillesand Sparebank. Banksjef Gunnufsen sto litt i utkanten av opptakene og bivånet politibiler og løpende politifolk. Da var det en eldre frue som beveget seg diskret sideveis og retning av banksjefen. Helt framme hvisket hun, uten å snu seg mot Gunnufsen: «Du vil vel ikke si at det har vært noen her og tatt seg til rette?» Å spørre om det er noen hadde ranet banket ville være å ta for mye i. Understatement er sørlendingens form for humor og ironi. Men ikke alle forstår dette, om du ikke er sørlending.

Da jeg første gang besøkte vår senere stamrestaurant i Italia, Antonio e Maria, fikk jeg servert et fantastisk fiskemåltid. Antonio lurte på hva jeg syntes, og jeg svarte: Slett ikke verst. (Stort sterkere kan ikke en sørlending uttrykke seg). På italiensk: Non che male. Antonio, som hadde sett hvordan jeg jeg hadde kost meg med maten stusset.  «Jeg er ikke helt sikker på at det var det du mente.» Så fikk jeg forklart at Non che male oppfattes som Ikke det verste, men nesten. Deretter ga han meg et passende italiensk vokabular for å takke for et godt måltid.

Er julen ironisk ment?

Ved hjelp av den norske handelsstand, har vi jaktet på julestemningen en god stund. Når en jakt starter, vet hva gjerne hva man jakter etter. Spør man rundt seg ville vel de fleste forsøke seg med: Den gammeldagse julen, Familiesamlingen, God mat… litt vanskelig å definere.

Da får vi vel gå til begynnelsen: Englene på marken som sang om Fred på jorden. Men det må ha vært ironisk ment? Få steder på jorden har hatt mer ufred en rundt Betlehem.  Kan de ha ment noe annet, en indre fred? Eller kanskje var det handlet om en mulighet til å velge, et ansvar som ble gitt. Dessverre er det slik at vår menneskerase så ofte har skuffet når den har blitt gitt muligheter for fred, samarbeid og ansvar for jordas framtid.   

Betlehemsmarken (Foto: Street view)

Møtet med englene var nok noe gjeterne husket resten av livet. Jeg vil fortelle om da jeg møtte min engel.

Mitt eget englemøte

Det var på midten av 80 tallet, og jeg jobbet i IMMI (Internasjonalt medieinstitutt). Noe av det jeg drev med var medieopplæring i utviklingsland. Etter et kurs jeg hadde holdt i Indonesia, hadde jeg et stopp i India. Her  var det et konsulentoppdrag for Strømmestiftelsen.  Arabinda Dey som drev hjelpearbeid i Calcutta hadde ansvar for besøket. Før jeg skulle vurdere et filmprosjekt han hadde søkt midler til, skulle jeg besøke en radiostasjon nord i landet. Jeg skulle ta tog, og det ville ta cirka 6 timer. Noen ville hente meg på jernbanestasjonen. Lite tenkte jeg over at billetten konduktøren tok – og beholdt, da jeg entret vognen jeg var anvist, var det eneste sted navnet på jernbanestasjonen var skrevet. Men jeg tok det rolig, jeg mente helt bestemt navnet endte på ..pur. Noe det etter hvert viste seg de fleste stasjonsnavn endte på. Hvis jeg bare gjorde meg synlig i døråpningen hver gang toget stoppet, tenkte jeg, ville vel de som skulle hente meg gi seg til kjenne. Jeg var stort sett den enste ikke-inder på dette 3.klasses toget, så det burde være mulig.  Det hjelper likevel lite når det lange toget ble møtt av et hav av mennesker ved hver stasjon. Etter hvert som timene gikk og den ene ..pur stasjon etter den andre passert, kom panikken. Jeg måtte tenke ut en redningsplan. Det var lenge før mobiltelefonen tid. Hvor var endestasjonen? Ville det være noe politi som kunne hjelpe meg?

Så skjedde det noe uventet. En liten og gammel inder kommer sakte igjennom vognen og stoppet foran alle ikke-indere. «Is this Mr. Morland?» Akkurat sånn ser en engel ut, tenkte jeg, da han til slutt sto foran meg og stilte det samme spørsmålet.  Han hadde fått et telegram som fortalte at han skulle sitte på i samme bil som en nordmann som kom med samme tog, om han ville være så snill å lete ham opp. Den gamle satt seg smilende ned og delte noe frukt han hadde med seg. Den roen, gleden og intense følelsen av takknemlighet har jeg båret med som et godt minne resten av livet.

Takknemlighet  - kanskje det er den beste julestemningen?

Tror jeg må si noe mer om dette i neste innlegg.

Gino feirer sin gamle tante. (Screenshot)

Det er stund blitt mye 4.kapittel i bloggen. Med det mener jeg tema rundt det jeg står i akkurat nå. Prosjekter jeg holder på med, Bodils kreftbehandling og sånt. Kanskje på tide å trekke noen linjer bakover, fra tiden man vokste opp som etterkrigsgenerasjon, og det er nok å ta tak i.

En TVserie som har gått meg forbi er «Gino's Italy: Like Mamma Used to Make». Serien er laget av den engelske kokken Gino, so egentlig heter Gennaro D'Acampo, opprinnelig fra Napoli området.   Det er jo så mange matprogrammer, så det skal litt til å få med seg alt. Her om dagen så jeg gjennom serien.  

I denne serien er det 7 år siden han sist besøkte sin familie i Italia. Hans mor er død. Nå er det den eldste tanten som er familiens overhode, og Gino bestemmer seg for å hylle tante Clara på nesten 90 år med en fest. Serien er en hyllest ikke bare til det Italienske kjøkken, til måltidet som institusjon men også til familien. Her ser vi et godt eksempel på hvor sterk familieinstitusjonen fremdeles er i Italia. Skal det feires skal alle med, små og store.

Visste du at «min familie» og «min slekt» heter det samme på italiensk «la mia famiglia».  At barnebarn, niese og nevø heter det samme «nipote».  Man skiller ikke mellom familien og slekten på samme måte som her.

For Italienere samler ikke familien kun ved jubileer eller høytider. En søndags lunsj er ofte en grunn god nok til å samle familie/slekt.  

Selv om familieinstitusjonen på ulike måter utfordres også i Italia, står familien og slekten fortsatt sterkt.

For oss som vokste opp som etterkrigsgenerasjon, stod også familien og slekten fremdeles sterkt. Det var både utgangspunktet for det meste vi drev på med, og målet for hva vi ville oppnå. Som tenåring var målet å få familie og et best mulig sted å bo. Utdanning og jobb var for de fleste et middel til å oppnå drømmen. Resten kom gjerne av seg selv. Og man hadde hastverk. I 1974 var jentene rundt 23 år når de giftet seg, og guttene var 25 år.

På 70/80 tallet skjedde det noe i Norge. Noen begynte å stille spørsmål ved familieinstitusjonen. Særlig feministiske forskere mente at den tradisjonelle familien med en hjemmeværende mor og far som forsørger tilslørte maktforholdet mellom menn og kvinner. Noe måtte gjøres for å styrke kvinnens stilling.

Fram til begynnelsen av forrige århundrene bodde 90 prosent av Norges befolkning på landet mot nå 15%.  Den gang var det tregenerasjonsfamilien som gjaldt, og alle var «hjemmeværende». Med industrialiseringen startet urbaniseringen for alvor. Og med det mulighet for kvinnene til annet lønnet arbeid utenfor hjemmet. Med økonomiske trange tider og mindre arbeidsmarked etter krakket i 1930 ble den muligheten mindre. Bare en fra hver husstand kunne regne med å få arbeid. Og det ble nesten alltid mannen.

Norsk kjernefamilie på 60tallet. Mamma, Pappa, søster Astrid og meg. Nils Helge og Inger var ennå ikke født.

Etter annen verdenskrigen økte urbaniseringen, og fordelingen av rollene med arbeidende far og hjemmeværende mor ble hengende.

Skulle man få full og rettferdig likestilling måtte noe gjøres. På 70/80 tallet fant mange av feministene at løsningen lå i å angripe selve familieinstitusjonen. De mente denne var en av de viktigste hindringene til full likestilling.   

Kjernefamilien ble derfor et viktig mål for kvinnekampen, og i NRK var det en uskreven regel å ikke lage barneprogram med familier med både mor og far.

Likestillingskampen var både nødvendig og rettferdig. Men så var det bare dette med badevannet og at noe ble tømt ut sammen med det.

Det hender jeg har tenkt litt rundt dette når jeg har sittet på restauranten til Antonio og Maria søndag ettermiddag og sett alle langbordene med hele slekten samlet.