Press "Enter" to skip to content

Posts published in august 2024

Denne gang er det Bodil

3

Bodil på vei inn til Sykehuset i Tønsberg for første cellegiftbehandling.

4. kapittel herfra og ut. Da jeg startet bloggen for 4 år siden, synes jeg det var en fin tittel. Og den beskrev det jeg følte. Jeg hadde bak meg de siste store medieprosjektene. Nå var det tid for å gå inn for landing. Et roligere liv med hjemmerestaurant noen kvelder i året og noen siste år som medarrangør i Festivalen i Italia. Så får jeg en telefon som endrer alt. Konstanse Raen lurer på om jeg er klar for nye produksjoner i Afrika. Og litt senere forespørsel fra Døves Media om nye produksjoner for NRK Super. Som i en hvirvelvind er jeg tilbake. Det synes som om 4. kapittel hadde vært tittel god nok. Tilførselen .. herfra og ut. syntes plutselig uendelig fjernt. Men… som mitt barnebarn ville sagt, når hun ikke riktig vet hvordan hun skal fortsette.

Det begynte så uskyldig. Bodil var hos fastlegen for årlig helsekontroll. Om legen kunne sjekke en endring hun hadde følt i det ene brystet.

«Hmm. En liten kul her du bør sjekke for sikkerhet skyld. Jeg skriver en rekvisisjon på mammografi.»

Sikkert godartet, tenkte vi. Jeg var dratt til Afrika. Det var tredje opptaksdag. Det hadde startet med opptøyer i Nairobi senter. Brann i parlamentet. Hva ville skje? Ville vi kunne fullføre opptakene? Forresten, var det ikke i dag Bodil skulle… Jeg sendte av gårde en melding..

Så kom altså ordet kreft inn i våre liv også. Vi klynget oss til den foreløpige vurderingen om at man hadde kommet tidlig og at svulsten var liten.  Men usikkerheten var der og kjempet om oppmerksomhet til prosjektet jeg var midt inne i.

Få dager etter returen til Norge var Bodil på MR og få dager etter det, en første samtale med lege og spesialsykepleier. De kunne bekrefte at svulsten var beskjeden og uten spredning. Det var positivt. Men så var det kreft typen, HER2. En aggressiv variant som utgjør 13% av brystkreft-tilfellene i Norge. Derfor ville de legge et grundig løp for å sikre seg mot fremtidige oppblomstringer. Få dager senere skulle Bodil starte med to typer cellegift, 4 ganger med tre ukers mellomrom. I tillegg et antistoff som er spesielt utviklet for HER2 kreft. Deretter en ny type cellegift ukentlig fram til at svulsten skal fjernes rundt nyttår. Deretter trolig stråling og ny cellegiftkur ut over våren.

Det var ikke dette vi hadde håpet på når det var snakk om liten svulst uten spredning.

«Dere ser ut til å ta dette greit» sier legen.

Hva hadde de ventet? At vi skulle bryte sammen?

For mange år siden laget jeg en undervisningsserie om språk og besøkte en gammel misjonær, Nordbustad i Tanzania som skulle oversette Bibelen til et lite stammespråk. Men først måtte hun lage et skriftspråk. Så måtte hun finne ord som kunne brukes i oversettelsen av Bibelen. Frelse er jo et sentralt begrep i Bibelen. I den norske oversettelsen hadde man brukt det gammelnorske ordet frihals som betyr at man blir fri for lenker slavene eller fangene hadde rundt halsen. Det ordet i stammespråket Norbustad valgt å bruke for begrepet frelse betyde Nå har de funnet hva du feiler, så nå kan behandlingen starte. Ja, det var noe sånt vi reagerte.

Cellegift på vei inn i kroppen.

Det ville ta tid, mye lenger enn hva vi hadde håpet. Behandlingen med bivirkninger kunne bli krevende. Men vi hadde fått et bilde av dagene fremover, prognoser og en følelse av et behandlingsapparat som ville ta vare på oss.

«Hadde regnet med? Nei, vi hadde vel håpet på noe enklere. Likevel, nå vet vi hva det handler om, og det er da noe. Jeg tror vi feirer det med et glass vin i kveld»

Legen blunket «Ja, det er skal dere. Dette kommer til å gå bra.»

Mandag er Bodil klar for neste omgang cellegift.

Fra dampradio til sosiale medier – Respekt

0

Det er allerede noen uker siden jeg kom tilbake etter opptakene i Nairobi. Jeg har skrevet en del om det som kunne gått galt. Denne gangen handler det om at det faktisk gikk ganske bra, produksjonsmessig. Om resultatet blir bra, må vi vente til ut på høsten for å vite. Nå skal programmet redigeres hos Filmprodusentane på Ål.   

Dette var ikke første gang jeg gjorde opptak i Afrika med lokal stab. Tidligere har imidlertid budsjettene vært begrensede og mannskapets kompetanse og erfaring ikke all verdens. Ofte har jeg måttet veilede folk i staben om selv elementære ting innen faget. Slik er det ikke lenger. Kenya er blitt et av kontinentets betydeligste filmmiljøer. Produsenten kunne derfor hente topp fagpersoner til alle kreative og tekniske oppgaver - og skuespillere – alle med lang erfaring, ofte fra tidligere Netflix-produksjoner.

Rollene var plutselig snudd. Nå var det jeg som ble møtt av forventninger fra topp fagfolk.

  • In this scene, do you want us to use 50 or 85mm?
  • What kind of format do you want for the log?
  • What did you mean by this?
  • What did you mean by that?

Mye har skjedd i faget siden jeg sist regisserte dramaproduksjoner av noe omfang.  Det ble en bratt læringskurve. Uken før vi startet med opptak ble mye sen googling. At man blir oppfattet som en kompetent regissør er avgjørende for den respekt du trenger for å gjøre en god jobb.

Respekt.

Tanum kirke i Bærum.

Tankene gikk tilbake til min første regijobb. Vi er skriver 1973, én fjernsynskanal og det meste i sort/hvitt. Etter et halvt års utdanning i London var jeg tilbake og skulle får prøve meg som producer. Mange NRK-teknikere var skeptisk til denne 24 åringen som ikke hadde gått den vanlige veien. Enten via en embetseksamen og års stipendiat i NRK, eller via NRK’s egen programteknikkutdanning. Noen teknikere forsøkte til og med å sabotere opptak.

Det var derfor ikke uten nerver jeg satt der i regibussen klar for direkte overføring av gudstjeneste i Drammen. Siden dette var min regidebut hadde jeg en fadder som sto bak meg, Sverre Tinnå. Det hadde nemlig hendt at regissører under sin første sending, rett og slett besvimte. På toppen av skjermene foran meg sto en liten bærbar fjernsyns-mottager som viste sendingen. Det var ingen kontakt med sendeleder. Vi hadde bare hallodamen på skjermen der oppe og forholde oss til. «Så setter vi over til Drammen.» Så gikk sendingen i svart. Da visste jeg at det var min svarte skjerm som lå der oppe på fjernsynsmottageren. Om jeg ikke sa noe, ville den forbli svart. Det var bare å trekke pusten: «Fade opp». Kirken i Drammen viste seg på fjernsynsmottageren. Vi var i gang, jeg hadde ikke besvimt. Trolig den yngste fjernsyns produceren i NRK på den tiden.

Å sette seg i respekt har alltid vært avgjørende. Det tok sin tid før jeg var helt akseptert. En episode som hjalp var overføring fra nyttårsgudstjeneste fra Tanum kirke i Bærum. En vanlig utfordring på  70 tallet var at et av kameraene ikke sjelden streiket under sending. Gjerne med bare tre kameraer var det en skikkelig utfordring. Da var det lett å få panikk. Jeg pleide derfor å kladde en ekstra kameragang(plan) bakerst i kjøreplanen der jeg skisserte løsninger ved bruk av bare to fungerende kameraer.  Og det var akkurat det som skjedde under nyttårgudstjenesten. Men med skissen bak i kjøreplanen klarte jeg å gjennomføre sendingen uten at seerne merket noe. Jeg hadde fått respekt.

En av mine viktigste støttespillere var Carol. Med erfaring som PA fra mange store produksjoner, Hun forsto instinktivt hva jeg ønsker å kunne omsette det i riktige termer.

Her satt jeg nede på rommet mitt i Nairobi og googlet mange av de begrepene som var nye. Var det for lenge siden jeg hadde gjort så omfattende dramaproduksjoner? Vi hadde 12 dager opptak i et krevende miljø. Nesten 3,5 minutter ferdig program pr dag. Det er krevende, selv i norsk sammenheng.

Og hvordan skulle jeg klart meg uten Martin som Script supervisor og Brian som DOP, Director of photography

Etter hektiske dager med rearch håpet jeg at jeg var klar. Litt nervøs. Så var det en ting til jeg ikke hadde tenkt på. I Norge vil en 75 år gammel regissør gjerne blitt sett på som utgått på dagen. I Afrika er det omvendt. Der er alderen en kvalitet som legges til de andre egenskapene du måtte ha.