Jeg ba KI lage en illustrasjon til dette innlegget, gjerne inspirert av Salvador Dali. Dett er hva jeg fikk.
Jeg skrev i forrige innlegg at jeg skulle komme tilbake med en mer fyldig rapport om opptakene i Nairobi. Det får vente. Denne gangen må det handle om refleksjoner som følge av å forflytte seg fra en måte å se verden på til en annen.
Det slo meg at jeg kom tilbake fra en tilstand der jeg var stort sett tenkte på de nære ting, det som skjer nå, enten det var på filmsettet, medlemmer av crewet, deres familier, i høyden til demonstrasjoner i byen Nairobi, ja og så min familie hjemme. Jeg tenkte i utgangspunktet det handlet om at man under produksjonen var i en boble som holdt tanker om omverdenen ute. Men jeg er slett ikke sikker.
Flere Afrikanske kulturer skiller mellom den store og lille tid. Den lille tid er fortid og fremtid. Det er deler av tilværelsen man har begrenset mulighet til å påvirke. Fortiden er det lite man kan gjøre noe med, annet enn å glede seg over gode minner og eventuelt rydde opp i gammel urett. Det samme med framtiden. Å ha planer er viktig, å forberede seg på hva som kan skje er også viktig, men det uforutsette vil ofte overstyre de grundigste forberedelser.
En afrikaner vil derfor konsentrere seg om det som skjer i den store tid; det som skjer i dag. Bruke det meste av sin energi her og nå.
Det er også gjerne slik jeg husker de første barneår på 50tallet. Vi kunne nok ha planer om en reise til et familieselskap sånn litt fram i tid, kanskje også noe løse tanker om en ferietur et eller annet sted. Men energien ble stort sett brukt på hva som skjer i dag eller i høyden en uke fram.
Jeg har møtt noe av det samme hos misjonærer og nødhjelpsarbeidere i Afrika og Asia. Når jeg spør dem hva som er den største forskjellen mellom å bo i Norge og på bygde i et utviklingsland. Jo, sier de, her kommer utfordringene i kø, ikke som hjemme, på rad med mange utfordringer samtidig. I dag er prosjektet å skaffe fløte til en bursdagskake i morgen, etter det går vi løs på neste prosjekt. Hjemme må vi hanskes med uendelig mange utfordringer samtidig, det er i hvert fall slik vi opplever det.
Og som om ikke oppgaver og prosjekter er mange nok, søker vi opp nyheter og annet innhold som fyller vår oppmerksomhets horisont.
På 50 tallet hadde vi bare en radiokanal. I løpet av noen år økte nyhetssendinger fra tre til fire hver dag. På kvelden også med noen aktualitetsinnslag. «Nyheter og aktuelt». Det var ikke mange minutter det var snakk om, så det var begrenset av hva man fikk med seg av hva som rørte seg i verden. Men det viktigste fikk man nok tak i. Riksaviser var også for de få. I Flekkefjord var det lokalavisen Agder. Den var tilbakeholden både med verdensnyheter og fete typer. Fokuset var hva som skjedde i byen… i dag og høyst, denne uken.
Det var nok å tenke på. Men det handlet om her og nå.
Tilbake i Norge var man tilbake i mønsteret. Hadde man noen minutter ledig, var det opp med mobilen og sjekke om det hadde skjedd noe: Trump, Ukraina, Gaza.
Nå har jeg bestemt med for å prøve å være litt afrikansk. Jeg leser nyheter eller ser nyhetssendinger høyden et par ganger i uka.
Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Jeg ønsker bare å bruke litt mindre tid på å bekymre meg for framtiden og ting jeg allikevel ikke kan gjøre noe med.
