Press "Enter" to skip to content

Posts published in januar 2024

Kokkelandslaget til festivalen – 15 år i Piemonte

0

I dag er det to dager til Kokke-OL 2024 starter i Stuttgart, Tyskland. Kokkelandslaget er for lengst på plass. For de tre teamene er forberedelsene i full gang. Seniorlaget, Juniorlaget og Community Catering som inkluderer personalrestaurant, kantine, institusjon og catering. I motsetning til Bocuse d'Or, der hvert land stiller med en kokk, en kandidat, er det her nesten 30 norske kokker som skal i sving.

I 2024 er det 10 år siden vi arrangerte den første Barbera Fish Festival. I løpet av disse 10 årene har vi hatt mange vinnere av Bocuse’or som gjestekokker. Hadde det ikke da vært storartet om vi hadde fått kokkelandslaget som gjester ved høstens jubileumsfestival? I det siste året har vi hatt dialog og de har vært positive til å få det til. Vi forsøkte å få til en avtale, men det dro litt ut. Tenk om det ble gull på ett av lagene. Da ville de kanskje få så mange fristende tilbud at vi….

Men så, sist lørdag kom mailen med avtalen undertegnet. Vi får besøk av ledelsen i kokkelandslaget under høstens Barbera Fish Festival. Puhh!

Her kan du følge med konkurransen i Stuttgart. https://www.olympiade-der-koeche.com/en/

Jeg har nevnt det før, men her er nok en gang historien bak Fiskefestivalen.

I Piemonte finner vi et av verdens mest kjente vinområde, kjent som områdene Langhe, Roero og Monferrato. Herfra kommer viner som Barolo og Barbaresco. I den østre delen finner vi hovedområde for vindruen Barbera, Barbera d’Asti DOCG.

Midt i dette Barbera-land ligger den lille landsbyen Agliano Terme med rundt 1700 innbyggere. I 2013 bestemte noen av de yngre vinprodusentene seg for å lage en assosiasjon, Barbera Agliano. De hadde sett seg lei på at byer rundt hadde suksess med ulike former for vinfestivaler, uten at de selv hadde et arrangement som kunne markedsføre landsbyens produsenter på en bedre måte. Noen av de første norske som hadde kjøpt hus i Agliano Terme, Bodil og meg, foreslo en festival som viste hvordan Barbera kunne kombineres med hvit fisk, i dette tilfelle torsk. Dette tente assosiasjonen på. Vi fikk til et samarbeid med Sjømatrådet og i 2014 ble første Barbera Fish Festival arrangert.

Det ble en suksess, ikke minst takket være støtten fra Sjømatrådet og deres italialeder Merete Kristiansen, en dokumentarfilm på TV2, vår første norske gjestekokk Gunnar Hvarnes, og innsatsen fra vinprodusentene i landsbyen.

https://vimeo.com/147102253

Å kombinere fisk og rødvin var ikke vanlig i Italia, så italienske medier, både aviser, TV og matblader kastet seg over dette nye.

I de 10 årene vi har holdt på har vi hatt en rekke kjente norske gjestekokker, som Ørjan Johannessen, Dag Tjersland, Sven Erik Renaa, samt kjente italienske kokker som Enrico Crippa og Davide Paluda. I tillegg flere produsenter av tørr- og klippfisk.

Parallelt med historien til festivalen, har landsbyen Aglaino Terme opplevd i å bli en av de største leverandører av den nye toppvinen Nizza DOCG, den høyeste denominasjonen Barbera kan få. Tidligere var Barbera d’Asti DOCG den høyeste kvaliteten for Barbera. Problemet var at Asti området var veldig stort, med ganske varierende kvalitet. Behovet for å beskrive hjerte-området for Barbera gjorde at området i og rundt Agliano fikk den nye betegnelsen Nizza DOCG, oppkalt etter de kommuner som ligger rundt bekken Nizza som ender opp i byen Nizza Monferrato.

Ikke nok med det. I mars skal vi starte feiringen her i Norge. I Oslo 14. og 15. mars. Hold av dagene. Mer om dette om noen uker.

Skinner eller Piaget – Fra dampradio til sosiale medier

0

Siden interessen for lærerutdanning er synkende er det kanskje like greit å venne seg til tanken. (Adobe stock)

Jeg hadde vært på møte på Døves Media på Helsfyr. Nå satt jeg på T-banen på vei til sentrum for å ta toget hjem til Larvik. Ved siden av meg satt Daniel, en av lederne ved Spillskolen på Høyskolen Innlandet. Skolen ligger på Hamar og er sentrum for mye av spillutvikling i Norge. Jeg så rundt meg. Så å si alle satt og stirret på hver sin mobiltelefon. Det fikk meg til å dra fram en av de store diskusjonene for tiden. Er det for mye skjermbruk i skolen? Daniel smilte litt oppgitt. De samme som kritiserer skjermbruken hos barn kunne kanskje starte med å se kritisk på eget skjermbruk. Dessuten, problematisering av skjerm, enten det er TV, videokassetter, mobiltelefon eller Ipad har vi alltid hatt. Jeg måtte være enig med ham i det.

Da jeg på 80 tallet jobbet ved IMMI, Internasjonalt Masse Media Institutt, var det overdreven TV bruk det handlet om. I Norge hadde Barne TV økt fra én sending i uken til daglige sendinger, og man snakket om ny NRK kanal med barneprogram hele dagen. Fra USA hørte vi om barn som satt å så TV over 5 timer hver dag. I tillegg var det utfordringer med voldelige videokassetter. Så skjermproblematikken er ikke helt ny. Nok å bekymre seg for allerede da.

Det som er nytt, er den økende bruk disse såkalte «sosiale medier», som Ipad og adgang til smarttelefoner, i skolen. På 60 tallet hadde vi bare skoleradioen. Skjermbruken var begrenset til lysbildestrips som fulgte radiosendingen. Hver gang Hans Julius Birkrem eller en av de andre stemmene i skoleradioen ville at man skulle skifte lybilde, slo de på en gong gong.  I 1962 kom Skolefjernsynet. Her skulle klassen samles foran fjernsynsapparatet og se dagens program. Det var ingen opptaksmulighet, så timeplanen måtte gjerne gjøres om for å følge sendingene. Jeg husker atmange lærere var negative til Skolefjernsynet. De følte de ble redusert til vakter og teknisk personell.  Etter hvert ble programmene mere lærervennlige, et slags læremateriell på linje med andre hjelpemidler i klasserommet, som kart og plansjer.

Som jeg har fortalt tidlige, hadde jeg på slutten av videregående med en drøm om å jobbe i NRK Fjernsynet. I 1968 var det ingen filmskole eller mediehøyskole. Hvordan skulle man da komme seg inn? Jeg besøkte flere avdelingssjefer i NRK, som Lauritz Johnson. Han var veldig hyggelig og rådet meg som alle andre: «Skaff deg en embetseksamen. Så kan du søke om stipendiatstilling.» Ja, ja, men hva slags embetseksamen? Det var ikke så nøye. Jeg valgte pedagogikk i mangel av noe bedre.  

Ikke et uklart bilde av skoleklasse med Ipad'er men elever med Skinners læringsmaskin fra 1960 årene. (Skjermdump Wikipedia)

Her lærte vi om psykologen B.F. Skinner og hans læringsmaskin. Han var inspirert av Ivan Pavlov og hans hunder. Som med hunder mente han barn kunne lære effektivt ved å få umiddelbar gevinst når de gjorde noe riktig, og ubehag når de gjorde noe galt. Gjennom slik operasjonell betinging: stimulus – respons – konsekvens, skulle de tomme boksene barn var, fylles med ønsket kunnskap og ferdighet. Vi følte at det var noe mekanisk ved det hele.

Det var derfor stor glede da en ny stjerne steg opp på pyskologiens og pedagogikkens himmel i de årene, Jean Piaget. En underlig skrue som startet som biolog og ekspert på bløtdyr, og som etter hvert kunne smykke seg med titler som psykolog, zoolog, logiker, filosof, universitetslærer, biolog og pedagog. Han mente i motsetning til Skinner, at barn ikke var tomme bokser, men individuelle skapninger som gjennomgikk utviklingsstadier som var avgjørende for å forstå verden rundt seg. Pedagogikken ble nå mer opptatt av å forstå barns utvikling enn å lære dem ved hjelp av en maskin. Vi syntes det var befriende.

Gode gamle Jean Piaget

Det har vært interessant å følge debatten om den omfattende bruken av Ipad i skolen.  Lenge ble skeptikerne møtt med arrogant ovenfra ned holdning. Nå virker det som om debatten er noe mer jevnbyrdig, ja endog kanskje i skeptikernes favør. Er det det samme som skjer igjen, at den moderne læringsmaskin må gi tapt for en ny Piaget-bølge?

Fortidens Ipad, Skinners læringsmaskin. (Wikipedia)

Dette kommer jeg til å skive mer om, for med mitt nye prosjekt kommer jeg til å tråkke i dette minefeltet. Sammen med Daniel, han jeg satt sammen med på T-banen.