De som har sett program 1 og 2 lurer på hvordan det går med ungdommene i filmen. Så jeg får vel skrive fortsettelsen av livene deres. Her den godtroende, moroklumpen Chumbo.
Vi kalte det «Toppen av isfjellet». Når vi jobbet med drama, enten på film eller på scene, var det alltid toppen vi lette etter. Isfjellet var det alt handlet om, hele historien bak. Det var jo innlysende, skulle man fortelle alt som hadde skjedd med en karakter fra fødsel til død, og hva som formet dette livet, både utenfra og innenfra, ja da ville man trenge en hel bokserie. I teater eller film har man ikke så mye tid, kanskje bare 40 minutter, som i Miriam og Sam. Av et isfjell er det bare 10% som er synlig. Det er dette vi ser og som representer noe mye større. Og det er denne toppen vi leter etter. Hvilke fragmenter av historien skal vi trekke fram for at mottageren skal kunne danne seg en helhet.
Dette å velge de riktige delene å ha med, er både morsomt og utfordrende. Målet er å fortelle minst mulig, og likevel sørge for at helheten som skapes er den man ønsker. Dette kaller vi «negativ fortelling»; arbeidet med å plukke vekk meste mulig av historien, slik at mottageren blir tvunget til fylle hullene og bli aktive som medforteller. Når vi lykkes i dette, oppleves historien som ekte og sterk.
Mange vil mene at et godt drama alltid er pedagogisk. I den forstand at man som seer sitter igjen klokere. Pedagogisk drama er imidlertid noe annet. Når jeg gjennom store deler av livet har drevet med pedagogisk drama, handler det om at utgangspunktet har vært klare læringsmål.
Mens man vanligvis starter med et sett karakterer og en livssituasjon, får jeg som oftest et sett med tema som skal behandles i løpet av filmen. Da er det ofte en utfordring å sy dette sammen til en levende og troverdig historie.
Sånn er det også med program 3 i serien Miriam og Sam. En rekke tema skal presenteres. Et av de vanskeligste er radikalisering av afrikansk ungdom. Målet er å gi ungdom i faresonen så mye informasjon om hva dette innebærer, rekrutering, fake news, farer, mulighet for repatriering og livslange traumer.
Og det er karakteren Chumbo, moroklump og lillebror til gjengleder Frederic, som er den som blir radikalisert. Jeg la inn en mulighet for dette i program 2, i tilfelle det skulle bli et tredje program.
Som jeg tidligere har fortalt, har jeg møtt en rekke afrikanske ungdommer som har klart å rømme. De har fortalt hvordan de ble rekruttert, hvordan treningen forgikk, og hvordan de klarte å rømme.
Så har vi alle de andre temaene som også må inn i programmet. Jeg har bestemt meg for å starte med Chumbos historie, og de sekvensen jeg har tenkt han skal være med i.
Her sitter jeg og skriver om livet til Chumbo og de andre.
Så sitter jeg her i Jegersborggata i Larvik og er i ferd med å skape en person som hadde dømmer og planer for livet, men som gjør en del fatale dårlige valg. Havner i en terrororganisasjon, angrer, …. men er det noen vei tilbake?
Og hvordan kan jeg plukke ut de nødvendige fragmentene av historien, toppen av isfjellet, som gjør at afrikanske unge ikke bare klarer å leve seg inn i Chumbos skjebne, men også får hjelp til å ta de nødvendige riktige valg når de kommer.
