Jeg startet denne bloggen for over tre år siden. Det var midt under Corona-en, og jeg trengte noe å holde på med. Jeg hadde egentlig pensjonert meg som 62 åring. På den ene siden mente jeg det ikke var noe marked for en tilårskommen fjernsynsregissør, men vel så viktig var å kunne starte opp vårt vertshus Casa Karen i Italia. I 2011 hadde vi bygget om huset i Italia til vertshus. Fremdeles hadde jeg noen spredte filmproduksjoner, men det tørket etter hvert opp. I 2018 ga vi oss med vertshusdriften og flyttet hjem.
Helt stille ble det ikke. Vi hadde vi våre prosjekter som hjemmerestaurant i Larvik 15 kvelder i året og fortsatt medvirkning i planleggingen av Barbera Fish Festival hvert annet år. Men aktivitetene var begrenset. Da Corona-en slo til i 2020 ble det veldig stille og jeg følte meg som ekte pensjonist. Jeg hadde egentlig tenkt å kalle bloggen Siste kapittel. Men det fikk jeg ikke lov til, det ble for negativt, så i stedet ble det 4 kapittel.. herfra og ut. Så skulle det vise seg at det stadig blir nye prosjekter og med det fravær av pensjonistidentitet.
For 30 år siden følte jeg meg gammel for første gang, da jeg som 44 åring ble dimittert fra Heimevernet i Lillesand. Jeg var blitt for gammel til å ligge i skauen med de andre guttene! Noe jeg hadde gledet meg til hver høst, midt i tyttebærsesongen og noen uker før elgjakta. Ag3’en, uniformen og de skarpe skuddene i klesskapet var der ikke lenger. Det ble en del av 40 års krisa.
Etter det har det stort sett gått i ett. Stadig nye prosjekter, flytting og muligheten for stadig å lære seg noe nytt. Til altså det hele bremset opp under Corona-en.
Man får tid til å kjenne etter. Et kne som plutselig streiker. Å besøke leger, spesialister og fysioterapeuter blir en vesentlig en del av tilværelsen. Men ingen store og alvorlige ting har de funnet. Bare ting som «dette må du regne med i din alder».
Nå er det en ny greie som står for tur. Hørselen. Ironisk nok, siden jeg på nytt har fått oppdrag fra Døves Media. Det er ikke det at jeg er i ferd med å bli døv, jeg må bare innse at jeg begynner å høre dårligere. Jeg har ikke problemer med hverken de høye eller de dype tonene, heller ikke samtale en til en. Det er når jeg må forholde meg til en gruppe som under et møte – og kanskje i et rom med dårlig akustikk. Da hender det jeg sliter. Særlig når jeg skjønner at de andre ikke har problemer med å følge med i samtalen. Jeg merker at jeg etter hvert har sluttet å spørre: «kunne du gjenta det du sa der?» I stedet gjette meg til hva det var som ble sagt.
I går var jeg hos spesialist i øre-nes-hals. Joda, jeg kunne høre både de høye og de dype tonene, men problemet med å oppfatte samtale mellom flere: «dette må du regne med i din alder». Men, vi ønsker å sjekk ut om du vil ha hjelp av et høreapparat. Det vet vi ikke før vi har forsøkt. Så i slutten av november får vi se…. Å bruke høreapparat, hvorfor oppleves det mer aldrende enn å bruke briller?
