Posts published in juli 2022

Kontakten med gamlelandet – Fra dampradio til sosiale medier

Published 25. juli 2022

Kontakten med gamlelandet – Fra dampradio til sosiale medier

Kortbølgesenderen på Øra utenfor Fredrikstad. Foto: Gustav Larsen Sollem CC BY-NC-ND

Da har det gått en uke siden jeg returnerte fra oppdraget i Kenya. Fra en måned hvor jeg som regissør i en stor filmproduksjon har vært midtpunktet for det som skjedde, til brått å endre rolle til bestefar og kjøkkenskriver. Ikke for det, en del av tankene er fremdeles opptatt av det som skjer i Nairobi. Flere ganger i uken skal jeg være med på redigeringen on-line, der jeg følger redigeringsarbeidet til Brian.

Det har slått meg hvor mye som har endret seg siden jeg første gang var på oppdrag i Afrika, rundt 1980. Ikke minst gjelder det muligheten for kontakt. Man skulle ikke langt utenfor de store byene før man ikke hadde telefonkontakt med Norge. Var det en viktig beskjed som skulle gis, måtte man finne noen med radiokontakt til et eller annet kontor i en storby, som så kunne sende en telefonbeskjed eller et telegram til Norge.

*Fjernskriver eller Telefaksmaskin. Foto: Adobe Stock*

På 80 tallet var det meste av telegrammer overført til teleks, der sender og mottager hadde hver sin fjernskriver. Den så ut som en stor skrivemaskin der man skrev inn meldinger, som igjen ble mottatt og skrevet ut av en tilsvarende skrivemaskin i den andre enden.

Det var også rundt denne tiden neste steg i utviklingen kom, nemlig telefax, der tekst og bilder ble scannet og sendt over telefonnettet til en tilsvarende maskin i den andre enden. Det skulle likevel gå noen år før de fleste hadde skaffet seg en telefaxmaskin. Da var det vanlig at man koblet maskinen til sin vanlige telefonlinje. Svarte man ikke innen 15 sekunder ble linjen overført til telefaxmaskinen.

Men det tok lang tid før denne utviklingen nådde utkantene i Afrika. Da var det brev som gjaldt for å holde kontakten med de der hjemme. Brev som ofte nådde fram lenge etter at jeg hadde kommet hjem.

Det er rart å tenke på at på 80 tallet var man allerede i godt i gang med å utvikle internett, selv om det skulle gå nesten 20 år før internett ble den viktigste kommunikasjonskanal for hele verden.

Under oppholdet i Huruma slummen, hadde de fleste unge sin egen mobiltelefon med internettilknytning.

Morsomt å tenke på hvor liten interesse det var for ideen om internett da den dukket opp i USA på begynnelsen av 1970 tallet. Det var bare noen forskningsmiljøer i USA som deltok i utviklingen. I tillegg University College London under ledelse av Peter Kirstein, og Forsvarets forskningsavdeling på Kjeller under ledelse av Yngvar Lundh. Det mange ikke er klar over, er at Norge var det første landet som ble koblet til internett, utenom USA, 20 minutter før England.

En ting handlet om kontakten med de i Norge, noe annet handlet om nyheter fra gamlelandet. Da var det kortbølgesendingene fra NRK som gjaldt. På 80 tallet hadde vi fått små, men effektive transistorradioer som med litt flaks fikk inn sendingene fra Norge.

Da jeg bodde i Fredrikstad på 60 tallet, lå Kortbølgesenderen i Norge på Øra rett ved Gamlebyen i Fredrikstad. Selv om senderen var rettet mot fjerne verdensdeler, var det lett å ta inn sendingene i nærområdet. Særlig populær var ønskekonserten, Postkassa som gikk to ganger i uka. Kortbølgesendingene var viktig ikke bare for oss som oppholdt oss noen uker i den Afrikanske bushen. Det var et viktig kontaktpunkt for alle norske sjømenn som oppholdt seg i lange perioder på de syv hav.

I 2001 ble kortbølgen og utenlandsavdelingen lagt ned. Begrunnelsen var at alle nå kunne få inn NRK via internett.

Lørdag 29. desember 2000 gikk den siste Postkassa. Den var brukt av mang en førstereisgutt. Mange sendte hilsener hjem med ønske om å høre spesielle melodier. Det gikk så langt at rederiene en gang ba Utenlandsprogrammet om ikke å spille Kirsti Sparboes "Hjem langt mot nord". Mange sjøfolk mønstret av i ren hjemlengsel etter å ha hørt denne melodien.

That’s a wrap

Published 17. juli 2022

That’s a wrap

Her med Mercy og Lewis som ga liv til Miriam og Sam. Altid godt forberedt.

Siste scene er tatt opp og i kveld bærer det hjemover med Air France via Paris. Fire hektiske uker er over. Opptaksdager fra tidlig morgen til sene kvelden, og deretter planlegging av neste dag. Nå føles en stor tomhet etter så intens jobbing. Det som startet med en uvirkelig telefon i høst, som først handlet om at man kanskje ville finne penger, ble til endelig «go» sent i oktober. Gamle ideer ble hentet fram, og sakte men sikkert vokste fortellingen om Miriam og Sam fram. De siste månedene før jeg dro: utarbeidelse av opptaksmanus, og deretter produksjonsplanleggingen.

Og så, i løpet av disse ukene å se hvordan fortellingen fikk kjøtt og blod, hvordan fotografer, scenografer, sminke og kostyme hver på sin måte bidrar til historien. Og skuespillerne. Ikke minst Mercy og Lewis som spilte Miriam og Sam. De vokste seg inn i rollene og ga dem en troverdighet, nesten mer enn jeg hadde håpet på.

Nå starter arbeidet med redigering. Det er Brian som gjør jobben her, mens jeg er online fra Norge. Først skal all dialog legges på plass, slik at arbeidet med å oversette dialogen til ulike språk kan starte. Deretter skal resten av bilder og lyd på plass. Neste steg er musikkproduksjon. Musikk som skal underbygge og forsterke handlingen. I løpet av september bør det hele være på plass.

*That's a wrap. Vi er klar for å pakke sammen etter at siste tagning.*

Da jeg uttalte: That’s a wrap, etter siste opptaksdag, var det med et visst vemod. Ikke bare fordi det betydde slutten på mange ukers samarbeid med en flott gjeng. Det betydde kanskje også min siste wrap som regissør. Da jeg reiste ned her for 4 uker siden må jeg medgi at jeg var litt usikker på om jeg fremdeles hadde det som trengs. Både hva gelder utholdenhet gjennom lange arbeidsdager, og det å ha klare tanker i 4 ukers intens konsentrasjon. Men det har gått utrolig bra. Tross mine 73 år er jeg tydeligvis i stand til å lede et stor crew, og en stor gruppe skuespillere.

Så hvorfor stoppe nå? Situasjonen i Norge er at vi har overskudd av mediefolk. Nye fotografer og regissører entrer scenen hvert eneste år. De må gis sjansen, og da er det vel ikke mer enn rett og rimelig at vi gamlekarer gir plass til de nye.

Det handler nok også om at, selv om man snakker om verdien av at eldre skal stå lenger i jobb, så mener man det egentlig ikke.

Men her nede vil alle at jeg skal komme tilbake neste år for å fortsette fortellingen om Miriam og Sam.

Leader of the base

Published 10. juli 2022

Leader of the base

Brian, fotograf, i aksjon.

Du koser deg vel i varmen, var en velment hilsen til meg her jeg holder på i Nairobi. Nei så men. Mens jeg ser at Norge har kunnet glede seg med sommervarme og att på til tropenetter, sitter jeg på gjestehuset og skriver med ytterjakka på. De sa at juli var vintermåneden her i Kenya, men at nattetemperaturen kryper ned mot 9 grader var mer eller kanskje mindre enn det jeg hadde forventet. Når du legger til at husene er uisolert og uten oppvarming og sengene er uten dyne, er det lett og tenke seg at man lengter etter norsk sommervarme. Egentlig burde jeg hatt med boblejakke. Mange i crewet stiller med det, eller har et masaiteppe rundt seg, eller begge deler. Heldigvis kommer varmen sånn litt ut på dagen.

Utfordringene er mange når man gjør uteopptak, ikke minst for lyden. Jeg har tidligere nevnt politiske kampanjer for en eller annen som ønsker å ble valgt som president, parlamentsmedlem eller guvernør under valget neste måned. De kommer med busser med megahøytalere som gjør et hvert opptak umulig. Denne uken hadde vi også problemer med et bryllup som holdt til i et telt like ved opptaksstedet. Det ble lange forhandlinger om å dempe musikken mens vi gjorde opptak. Og sannelig fikk de til en form for avtale, slik at lydmannen sendte sms til DJ’en som dempet musikken når vi trengte det.

"Kunne de komme en sky som ville dekke for solen?"

Det er ikke bare lyden som har utfordringer. At vi valgte opptak i juli, handlet også om å sørge for mest mulig overskyet vær. Full sol under opptak er nemlig et problem her i Afrika. Kamera har nemlig problemer med den mørke hudfargen. Direkte sollys gjør det ekstra vanskelig. Det er mulig å løse det. Vi kan sette opp store solfiltre over motivet, om det ikke er for stort område. Men det er tidkrevende, og gir ofte begrenset effekt. Derfor valgte vi å gjøre opptak nå hvor det stort sett er overskyet. Det går gjerne greit, i hvert fall fra morgenen av, men ofte begynner det å sprekke opp utover ettermiddagen.

Så, er det ikke en kampanjebuss, et bryllup eller et fly fra Wilson Airport som ligger like ved, kan du være sikker på at skydekket sprekker opp, og solen dukker opp.

Vi ønsket å bruke denne plassen, ved stolpen, for opptak. Det viste seg at dette var den faste plassen for en av gjengene i Huruma. Så den kunne vi ikke uten videre benytte oss av. Her forhandles det med «The leader of the Base», og tillatelse ble gitt.

Denne uken ble vi ferdig med opptakene i Huruma slum, eller Huruma Village, som de helst ville omtales som. Da vi reiste takket vi den gamle sjefen for landsbyen for all hjelp,og håpet vi ikke hadde skapt for mye styr. Nei, dette hadde vært en fin tid, mente han. Det hadde vært så få fulle av landsbyens menn disse dagene, sa han. Grunnen var at når vi trengte noen statister til opptakene, brukte vi noen som sto i nærheten. Så fikk de noen dollar for jobben. Så i frykt for ikke å være aktuelle kandidater, holdt de seg heller edrue.

Toinoke

Published 3. juli 2022

Toinoke

Her har vi laget oss et lite regirom i slummen.

Jeg er nå halvveis i oppholdet her i Nairobi. Etter den første uken med stort sett forberedelser, har vi nå hatt en uke med opptak. Lange dager. Ofte opp mot 12 timer. Kanskje litt i overkant for en 73 åring…. vi får se.

Hvis du som regissør er godt forberedt, er det ikke mye man trenger å si under opptak. Om du har gjort skuespillerne godt kjent med rollen sin, vil de gjerne selv finne de riktige uttrykkene. I så måte er de to unge som spiller Miriam og Sam helt fantastiske. Jeg pleier å la skuespillerne gjøre et første opptak uten særlig instruksjon, så kan jeg heller stramme inn, endre, eller forsterke uttrykket om det trengs. Ikke sjelden leverer Sam på første opptak så vi neste får frysninger.

Mange ting kan skje under en innspilling i slummen. Det er snart parlamentsvalg i Kenya og her er en av kandidatene på valgturne. Dermed mistet vi 2 timer opptakstid den dagen.

Det er som sagt ikke så mye man trenger å si under opptak, men noe er det, noe som bare regissøren skal si. Det er action for at skuespillerne skal starte handlingen, cut når opptaket skal stanse, og wrap (pakke sammen) som betyr: slutt for dagen, eller hele opptaksperioden.

*Vi hadde nok av tilskuere i landsbyen. Det viste seg nemlig at flere av skuespillerne er kjente fra Kenyansk TV. Her han som spiller Chumbo. Alle skulle ha en selfi sammen med ham.*

Her ville crewet at jeg skulle bruke et lokalt utrykk for nettopp dette: Toinoke, som betyr La oss gå. Ikke swahili, men kikuiu. Det er språket til de fleste i Kenya og i slummen hvor vi jobber.

Av Kenyas nesten 50 millioner innbyggere, regner man med at 28% er kikuiu. De nest største språkgruppene er uhya og luo, begge på rundt 12%. Massaiene utgjør under 3 prosent. Det er ikke lett å se forskjell. Noen navn viser etnisitet, men når jeg spør hvordan man kan se hvor man hører til, sier de bare: Vi bare vet det.

*Ikke så bratt, men tungt nok i 1700moh.*

Hurumu, slumlandsbyen vi filmer i, ligger i en bakke, så det blir mye opp og ned tråkking. Jeg stresset en stund på hvorfor jeg så lett ble andpusten. Var jeg i så dårlig form? Så kom jeg på at det naturligvis hadde med høyden å gjøre. Nairobi ligger på litt over 1700moh. Det er høyt for meg.

Første gang jeg merket problemet var på 80tallet da jeg skulle lage en reportasje sammen med Egil Stray Nordberg for NRK om misjonæren Liv Haug i Perenedalen i Peru. Der var hun både bistandsarbeider og ordfører. For å komme til Perene måtte vi med bil fra Lima over Andesfjellene. Det høyeste punktet på veien lå på over 5 000 meter. Da svartnet det. Jeg kom meg ikke før jeg var vel nede i dalen. Jeg hadde fått høydesyke. På vei tilbake ga misjonæren meg kokablader å tygge på. Det hjalp, men var ingen god løsning for fremtiden.

Tilbake i Lillesand hadde min fastlege Gudmund Woie nettopp hørt om at man kunne bruke en medisin som egentlig var for trykk i øyet, Diamox, mener jeg det heter. Så når jeg senere har visst at jeg skal oppholde meg høyere enn 2 700m, er det en god løsning. Det er nemlig grensen får når jeg blir ordentlig dårlig. Nairobi ligger altså langt under det, så litt kortpustet får jeg tåle.