april 2022 - Fjerde kapittel

Selvbygger – Etterkrigsgenerasjon – Del 42

Published 29. april 2022

Huset i Lillesand tar form.

Å tjene sine egne penger, så raskt som mulig, var et klart mål for oss i etterkrigsgenerasjonen. Det hadde med det å bli et voksent og selvstendig menneske. Voksen var man når man var blitt konfirmert. Da hadde man fått mansjettknapper, slipsnål og paraply. Det med å være selvstendig, å klare seg selv, måtte man jobbe litt lenger med. Målet var å flytte hjemmefra og etabler sitt eget hjem så raskt som mulig når man bikket 20. Og for mange betydde det å etabler seg, faktisk å bygge sitt eget hus.

Like naturlig som det var for jentene å lære seg å lage mat og traktere en symaskin, var det for guttene å lære seg snekring og muring.

Etter første gymnasieklasse i Fredrikstad fikk jeg muligheten. Jeg fikk jobbe som tømrer en hel sommer hos byggmester Dyrud. Da jeg startet etter at skolen sluttet, var grunnmuren reist, og vi kunne begynne på reisverk. Innen sommerferien var over, var reisverket ferdig og taket tett. Det betød at jeg fikk være med på kranselag med bløtkake, og fikk reise stokken med kransen i mønet.

Jeg husker ennå den gode følelsen da jeg gikk hjemover, det å kunne snu seg å konstatere; ja så langt kom vi i dag. Trolig står huset der utenfor Fredrikstad den dag i dag. Det kan man ikke si om alt jeg har produsert senere.

Da familien var en tur i Amerika på slutten av 50 tallet hadde pappa fått jobb som prest i en norsk menighet. Men det var ikke full stilling, så han måtte skaffe seg noe ekstra å gjøre. Men med norsk pass var det ikke noe problem, da ble man engasjert som snekker uten videre.

Etter krigen skulle det bygges mange nye hjem. Da var det viktig at mange kunne bidra. Med dugnad skulle landet bygges. De fleste familier hadde en onkel eller bekjent som hadde peiling og kunne lede arbeidet med reisverket. Resten forsto de fleste seg mer eller mindre på. Ikke var det mye byråkrati å forholde seg til. Det var stort sett bare å sette i gang, og så kom byggekontrollen i kommunen og så det hele over før man kunne flytte inn.

På 70 tallet ble det stadig strengere krav til nybygg samtidig som de byggekyndige onklene døde ut. Det var ikke lenger like aktuelt å stå for hele byggeprosessen. I stedet fikk vi en periode med grunnmur-selvbyggere.

Så da familien i begynnelsen av 80 årene flyttet til Lillesand, var mitt selvbyggerbidrag i liten grad snekkerarbeid. Derimot sto jeg for grunnmur til hele huset.

I dag er det ikke mye selvbyggeri igjen. Regelverk og krav til autorisasjon har lagt et lokk på det meste av norsk tiltakslyst i så henseende.

Rapport fra Nairobi

Published 24. april 2022

Rapport fra Nairobi

Her er alle hovedrolleinnehaverne, castingfolkene og andre sentral medarbeidere samlet etter avsluttet audition.

Da har jeg kommet halvveis i dette oppholdet i Nairobi. Forberedelsene før opptakene til Miriam og Sam er på skinner, og alle de viktigste rollene er besatt. Vi har hatt en egen casting director, Peter Kawa, som har gjort forarbeidet. 9 hovedroller skulle besettes, og da invitasjonen gikk ut fikk han over 600 svar. En første grov sortering reduserte antallet til 200.

Disse fikk muligheten til å sende inn en video der de presenterte seg. Av disse var det ca 40 som ble kalt inn for en første prøvefilming. Opptakene fikk jeg sendt til Norge. Her valgte jeg ut ca 25 som skulle være med til siste prøvefilming.

Det var viktig å finne ut hvordan de tok instruksjon

Torsdag møtte de opp og en for en, og kombinert med andre karakterer fikk de prøve seg. Hvordan kledde de rollen, hvordan tok de imot instruksjon og klarte de å improvisere. Noen valg var enkle, andre var vanskelige. Sorteringen hadde jo kommet så langt at de som sto igjen var veldig gode kandidater. Mange rundt meg hadde meninger, og det var nyttig, men til slutt var der meg som måtte ta det endelige valget.

Alle satt og ventet og det ble både smil og tårer når resultatet ble lest opp. Heldigvis hadde vi biroller vi kunne tilby til dem som ikke fikk de store rollene.

Jeg ble overrasket over hva dette tydeligvis betydde for for de som fikk rollene. Det viste seg at alle hadde erfaring fra TV og film. Jeg har jo tenkt at en slik pedagogisk film ikke skulle skape en slik interesse, i hvert fall om man allerede var en erfaren skuespiller. Men det gjorde det faktisk.

For Mercy på 15 år som skal spille Miriam vil dette bety et gjennombrudd. Hun har vært md i flere innspillinger, men med en hovedrolle på CV ’en vil hun alltid bli innkalt til prøvefilming ved senere auditions.

50 år siden de første hageprogram gikk på lufta

Published 18. april 2022

50 år siden de første hageprogram gikk på lufta

I kjelleren henger denne tegningen. Det var bakgrunnsbildet for vignetten til de siste årene med Hagen Vår. De færreste visste at det var tegning av vårt hus og vår hage.

Forrige uke inngikk NRK og Norwaco endelig avtale om NRK-arkivet. Dette er nok noe som de færreste har fått med seg. Norwaco er organisasjonen som representerer de som har rettigheter i tidligere produksjoner. Dette gjelder folk som ikke har vært ansatt i NRK, og som har mottatt honorar for at produktet deres skulle vises noe få ganger. Typisk en hovedsending og en reprise. I mange år hadde Norwaco og NRK en avtale som sikret at deler av NRK’s tidligere produksjoner kunne vises. Men da denne avtalen skulle fornyes for noen år siden, ble man ikke enig. Dette har ført til at programmer som tidligere var tilgjengelig, ikke lenger kunne streames. Det gjaldt i høy grad mange av mine programmer. Det er derfor gledelig at man nå har inngått en avtale som vil omfatte alle NRK’s produksjoner før 2015.

Så nå håper jeg det ikke tar for lang tid før de gamle hageprogrammene er på plass i arkivet igjen. Det hadde vært hyggelig, siden det i år er 50år siden NRK og jeg laget våre første hageprogram: Hagen Vår. Med Pio Larsen og Dagfinn Tveito.

Jeg har tidligere fortalt om starten av prosjektet. Nå vil jeg fortelle om de siste sesongene, de som gikk rundt 1980 tallet.

De første programmene var produsert i hagen til Dagfinn Tveito i Nittedal. Hagen var på ca et mål og egentlig en typisk størrelse for hustomtene på den tiden. Likevel var det noen som reiset kritikk mot at man brukte en så stor hage. Man burde ta hensyn til at man i nybyggerstrøk disponerte et betydelig mindre uteareal.

På den tiden var familien i ferd med å flytte ut til Røyken utenfor Oslo. Det var Moelven som var ansvarlig for et byggefelt med eneboliger og rekkehus. Vi hadde kjøpt endehuset i en rekke med et uteareal på 175 kvm. Tveito mente dette ville være et utmerket prosjekt for å møte kritikken med for stor fjernsynshage. Jeg klarerte med ledelsen som ikke hadde noen motforestillinger. I dag ville det vært utenkelig at en programansvarlig fikk bygget hagen sin på den måten. Ikke det at det kostet NRK noe. Det var nok av produsenter som gladelig bidro. Det var greit, bare logoen deres ikke var synlig.

*Her er det avkommet som hjelper til med å vanne grønnsakene i hagen i Røyken.*

Det var Morten Grindaker, en av landets beste landskapsarkitekter, som tegnet hagen. Grønnsakhagen ble planlagt og delvis bygd av Kaare Aamlid. Det var utrolig hva vi fikk plass til på disse 175 kvm. Blant annet 6 fruktrær, 3 sitteplasser, grønnsakhage og et vell av blomster og prydbusker.

*Fra VIP turen til Nederland. Her Bodil og Dagfinn Tveito.*

At programmene nådde fram, skjønte vi da hagesenterforeningen tok kontakt før sesongen for å høre hvilke planeter vi ville omtale. De hadde nemlig opplevd at sentrene raskt gikk tomme for ting vi hadde omtalt i programmene. Det gjaldt ikke minst blomsterløk. Det var nemlig et stort tema et år. Så stort at omsetningen av tulipanløk fra Holland doblet seg. Dette ble lagt merke til av det Hollandske løkeksportrådet. De inviterte oss på VIP tur til Keukenhof, den store blomsterparken utenfor Amsterdam året etter. Igjen, det hadde vært umulig å tatt imot noe sånt i dag.

Man kan jo alltids dra på hytta

Published 9. april 2022

Man kan jo alltids dra på hytta

Vi er på hytta i Seljord. Det har gått over en måned siden sist jeg la ut noe på bloggen. Jeg skrev da at jeg ville ta en pause til denne krigen var over. Som så mange andre hadde jeg vanskelig å fatte at Europa på nytt var kastet ut i krig. Samtidig regnet vi med det hele ville være over i løpet av kort tid. Den enorme russiske krigsmaskinen måtte da lett nedkjempe den mye mindre ukrainske hær. Så feil kunne vi ta. Ikke var det raskt over og ikke klarte russerne å hamle opp med et patriotisk forsvar. Det jeg trodde skulle være noen ukers bloggpause har blitt til 6 lange uker.

Etter en lammende første periode med depresjon og oppgitthet, måtte jeg etter hvert innse at om bloggen skulle leve videre, måtte jeg rett og slett starte opp igjen. Dette ble ingen Krim-invasjon som var over i løpet av dager. Dette vil kunne ta måneder, kanskje år.

Mange av tankene man hadde under den kalde krigen kom tilbake. Ikke minst da russerne begynte å true med atomvåpen. På nytt kom spørsmålet: kan Norge bli involvert? Hva da? Har vi nok nødproviant i huset? Hva med drikkevann og batterier… Ja, selv hytta, her jeg nå sitter, var med i funderingene. Godt å ha et sted man kan reise til om…..

Men så går tiden. Og selv om grusomheten ikke blir mindre, øker den følelsesmessige avstanden, og vi er i gang med å se framover. Sånn sett er jeg utrolig heldig som har året fult med spennende prosjekter.

Mange flotte kandidater til filmen Miriam og Sam

Om litt over en uke drar jeg for andre gang til Nairobi for å forberede opptakene i juni/juli. Jeg har skrevet om prosjektet før. Nå jobbes det hardt med å fylle alle rollene. Etter en første sortering som de har gjort der nede, har jeg fått oversendt opptak av aktuelle kandidater. Mange har erfaring innen film og TV. Når jeg kommer ned nå, skal jeg gjøre en endelig utvelgelse. Det samme gjelder opptakssteder. Egne speidere har dratt rundt for å finne egnede locations. Det ser lovende ut.

Jeg har tidligere fortalt om Barbera Fish Festival i Agliano Terme i Piemonte, der vi bodde i flere år. Det er en festival som kombinerer barbera vin, som landsbyen er kjent for, og norsk hvit fisk, først og fremst torsk. Årets festival går av stabelen 7.-9. oktober. Nå jobbes det med innhold, herunder gjestende kokker og annet programinnhold. Fremdeles er jeg involvert. Vi håper snart å kunne fortelle om de viktigste programpunktene.

Det ble en god delhyggelig mimring da jeg nylig møtte Alf Kramer

Både filmen i Nairobi og festivalen i Agliano handler om planene framover. Bloggen må imidlertid ikke glemme utgangspunktet, det å mimre rundt innholdet i et levd liv. For ikke mange dager siden traff jeg denne mannen. Han bor i Horten. I store deler av kafferverden omtales han bare som Mr. Coffee. Her hjemme vet de færreste hvem han er. Navnet er Alf Kramer. I en lang periode var han en viktig samarbeidspartner i et av mine største prosjekter: Morland Coffee. Et prosjekt som inneholdt vertskap for nobelprisvinnere, innslag på Dagsnytt 18, konsert med Sissel Kyrkjebø i Oslo konserthus, reiser til Øst-Timor,og en lang rekke andre morsomme minner. Men ikke minst, hvem er denne Alf Kramer? Nok å skrive om i tiden framover.

Posts published in april 2022