Før forbandt jeg nettmøte med noe ekstraordinært, at man drøftet noe med noen langt borte. Det handlet gjerne om travle mennesker som ikke hadde tid til å møtes fysisk. Så kom Corona og endret så mye. Med hjemmekontor var det det naturligste i verden å møte hverandre på Teems eller Zoom. Det føltes ikke lenger merkelig. Jeg opplever det selv i arbeidet med det nye Afrikaprosjektet, der nesten hele crewet holder til i Nairobi. Under de ukentlige produksjonsmøtene tenker man ikke på avstanden mellom oss.
Prosjektet Miriam og Sam skrider fremover. Mens jeg jobber med dialogene, er medarbeiderne i Nairobi i gang med å finne opptakssteder og folk til å fylle rollene. Som tidligere nevnt, skal de to programmene handle om en gutt og jente på rundt 14 år, Miriam i en middelklassefamilie og Sam, en foreldreløs gutt i slummen. De møtes, blir venner og som mange afrikanske unge, møter de en lang rekke utfordringer. Hensikten med programmene er å gi de unge et verktøy til å betrakte egne utfordringer og nødvendigheten av egne valg for livet sitt.
Nå pågår arbeidet med å finne en gutt og en jente som kan spille hovedrollene. Det er kanskje det mest kritiske i arbeidet fram til opptak. Lykkes vi her, er halve jobben gjort.
Programmene vil tas opp med engelske dialoger, men siden dubbes til fransk og swahili.
Da jeg startet med bloggen sommeren 2020, var det ut fra en ide om at man som 71 åring kanskje burde oppsummere noe av det man hadde opplevd, før man glemte det. Jeg hadde jo så god tid, to eller tre innlegg i uken burde være mulig. Man hadde jo ikke så mye annet å ta seg til etter at vi hadde avsluttet vertshusprosjektet i Italia. 15 middager i året her i Villa Karen i Larvik kunne da ikke ta så mye tid. Og fiskefestivalen i Agliano, her var det vel riktig at andre overtok, siden vi hadde flyttet hjem?
Men livet slutter ikke å overaske. I Italia insisterer de på at jeg fortsatt skal være med å organisere festivalen, og så fikk jeg overaskende forespørsel om å ta ansvar for en ny videoproduksjon. I tillegg til de 15 middagene begynte plutselig kalenderen å fylle seg opp som i gamle dager.
Og nå har vi akkurat gjort ferdig årets første middagshelg med en ny meny som har blitt utviklet og prøvd ut på gjester. Tilbakemeldingen var veldig positiv. En av forrettene jeg var særlig fornøyd med, var ørret, flyndre og spinatrullade toppet med lakserogn og på en hvitvin/smørsaus med persilleolje.
Så det har rett og slett blitt liten tid til bloggen. En stund fremover blir målet et innlegg i uken, så får vi se….
