Posts published in januar 2022

Stekt skatevinge

Published 28. januar 2022

Av og til får du øye på dette i fiskedisken. Da har jeg problemer med å avstå fra et godt skatevinge måltid. Til tross for at dette er en virkelig delikatesse, fiskes det ikke spesielt etter skate i Norge. Det som kommer i fiskedisken er bifangst fra annet fiske. I fiskedisken finner du den alltid ferdig flådd.

Da jeg bodde i Italia, var dette en populær rett. Her lærte jeg et triks som er greit å kjenne til. Mange som har forsøkt seg på skatevinge har opplevd en geleaktig overflate som er litt uappetittlig. Å forsøke å skrubbe det bort, er tungvint.

Trikset er å koke opp en kjele med godt saltet vann. (1/2 dl salt pr liter vann). La skatevingen trekke i det kokende vannet et minutt. Ta den så opp. Ved hjelp av en gaffel er det nå lett å skrape vekk det geleaktige belegget.

Skate vinge stekt i brunt smør med sjalottløk og kapers

Dette trenger du

Dette trenger du pr person
Skate-vinge. Ca 400 gr per person.
1 liten sjalottløk
1 ts kapers
½ sitron 
Smør

Dette gjør du

Brun rikelig med smør i en panne. Pepre og salte vingene hvor gelebelegget er fjernet. (I og med at den er trukket i sterkt saltvann trenger den ikke mye mer salt.)

La vingene få en god farge på begge sider. Skal du servere flere vinger, kan det være lurt å ettersteke i stekeovn. Sett ovnen på 180 grader. Legg de brunede vingene på et stekebrett. Etterstek i ca 15 minutter, avhengig av tykkelsen. Bruk gjerne et steketermometer. Det bør vise 62 grader. (Dersom du ikke skal steke mer enn alt får plass i stekepanna, kan du godt ettersteke vingen der ved å skru ned varmen.)

Mens vingene etterstekes har du evt. mer smør i panna, og steker den hakkede sjalottløken og kapers. Til slutt har du i saften fra 1/2 sitron.

Helle kapers smøret over vingen og server med erter og kokte eller råstekte poteter.

Nå kjenner jeg Miriam og Sam mye bedre

Published 22. januar 2022

Nå kjenner jeg Miriam og Sam mye bedre

En vi traff i slummen. Kunne dette være Miriam?

Allerede! I dag er det klart for retur. I en snau uke har jeg drevet med forberedelser til prosjektet Miriam og Sam her i Nairobi. Jeg hadde to mål med turen.

Det ene var å sjekke ut innholdet i manus. Var det troverdig? Flere hadde vært skeptisk til deler av historien, særlig beskrivelsen av en del av de sentrale karakterene. Vi dro derfor rundt til en del slumområder, viste en kort film om noe av det samme som vi skal behandle. Så ba vi ungdommene fortelle hva vi de likte/ikke likte ved filmen før vi gikk over til å presenterer historien Miriam og Sam. Var det en sannsynlig historie? Jeg hadde f.eks fortalte om en mobb som ville drepe Sam fordi han hadde stjålet en mobillader. Mange mente det var lite trolig. Det måtte være noe mer kostbart. Da vi tok opp temaet med de unge i slummen, lo de av problemstillingen. Selvfølgelig vil mobben kunne drepe for en mobillader, og de ville ikke gi seg før de hadde funnet han.

Slik gikk vi gjennom historien punkt for punkt. Det aller meste ga ungdommene sin fulle tilslutning. I tillegg var det mange nye detaljer vi kunne legge til personlighetene til karakterene våre. På en måte føler jeg at jeg har blitt bedre kjent med mine egne karakterer.

Det andre målet med turen var å velge de viktigste rollene i produksjonen, først og fremt DOP, (director of photography) . Produksjonsselskap vi skulle jobbe med kjente jeg fra før. De hadde vært effektive og ryddige å jobbe med, men jeg hadde aldri vært helt fornøyd med de ressursene de hadde innomhus, særlig på kamera. Så jeg hadde bedt om å få møte flere kandidater og se deres arbeid før jeg bestemte meg. Jeg ble slått av hvor høy kvaliteten hadde blitt. De sto ikke tilbake for de beste vi har på kamera i Norge. Og valget ble Brian som faktisk jobbet i produksjonsselskapet sist, men da som kameraassisten. Sammen med ham satt vi sammen resten av teamet.

Her er hele gjengen samlet før min avreise. Fra venstre undertegnede, Konstanse som er executive producer med særlig ansvar for koblingen mellom filmen og resten av programmet The Good Samaritan, Iren som er PA (production assistant) , Isaac som er produsent, Memory som representerte oppdragsgiver på dette møte, Mercy som er 1st AD (assistant director) og Brian som er vår DOP.

Vi så også på mulig locations for opptak, uten at vi fant noe vi var fornøyd med. Så letingen etter opptakssteder skal de fortsette med.

Nå gleder jeg meg til å komme hjem for å fortsette arbeidet med manus. Dialogene skal gjøres ferdig slik at medarbeiderne her ned kan starte produksjonsplanleggingen.

Casting director blir nå engasjert for å lete etter de som skal bekle rollene. Vi er alle klar over at valget av hvem som skal spille Miriam og Sam blir noe av det mest avgjørende i produksjonen. Er vi heldige her, vil en viktig del av jobben være gjort. Nå skal de jobbe med et grovutvalg av kandidater. Når jeg kommer ned rett etter påske er målet at de står igjen med 3 – 4 kandidater til rollene og så skal vi gjøre den endelig utvelgelsen.

Kommer jeg av gårde?

Published 14. januar 2022

Kommer jeg av gårde?

Nå føler jeg spillereglene for pandemien er snudd opp ned. Som trippelvaksinert er man ikke lenger redd for å blir syk, men for å teste positivt. At man på et eller annet tidspunkt blir smittet av omikron og forhåpentligvis får seg milde influensasymtomer er til å leve med. Verre er det med alle problemer man får ved å teste positivt. Du må fremdeles isolere deg i minimum 6 dager og dra med deg nærkontakter i karantene.

Mandag reise jeg forhåpentligvis til Kenya for å planlegge opptakene til prosjektet Miriam og Sam. Pandemien har sørget for at dette er blitt ganske komplisert. Visa og vaksinebevis må sendes over på forhånd. PCR test må gjennomføres tidligst 72 timer før avreise. Det er ikke så enkelt når avreisen er mandag morgen. Med den sterke økningen av smitten de siste dagene, kan ikke de vanlige laboratoriene garantere svar innen 72 timer siden det er helg. Konsekvensen er at jeg må ta en dyr ekspresstest på et privat laboratorium i Oslo lørdag ettermiddag.

Så lett som omikron smitter, har jeg funnet det best den siste uken å holde karanteneavstand til folk flest, og dermed meldt forfall til flere invitasjoner vi hadde.

Men likevel; problemene klarer ikke å overskygge gleden ved å være tilbake i registolen. Siden jeg fikk beskjed om at det tidligere prosjektet igjen var aktuelt, noe jeg skrev om i bloggen i oktober, har finansieringen kommet på plass, og de nødvendige endringer av programskissen blitt gjennomført. Opprinnelig handlet programmet om HIV/AIDS problematikken. Det er ikke lenger like aktuelt. Nå står afrikansk ungdom overfor nye sterke utfordringer: migrasjon, fake news og radikalisering for å nevne noen.

Det ble derfor nødvendig med betydelige endringer av historien. Det har jeg nå brukt den siste tiden til i samarbeid med lokale medarbeidere i Afrika.

Som jeg vel allerede har nevnt, skal disse to programmene brukes i tilknytting til et omfattende informasjonsprosjekt rettet mot ungdom i Midt Afrika bestående av samlinger, skriftlig materiale, lederopplæring og mye mer. Programmene skal på den ene siden skape interesse for de ulike temaene, men kanskje viktigst: de skal gi ungdommer som sliter mulighet til å snakke om sine utfordringer uten å måtte snakke om seg selv, men om noen i programmene som de kan identifisere seg med.

Turen denne gang handler om å plukke ut nøkkelpersonene i produksjonen, først og fremst DOP (Director of Photography). Sammen skal vi skape det riktige billeduttrykket. Så skal vi velge 1.st AD (first assistant director) som vil være min høyre hånd under de videre forberedelser og opptak. I tillegg skal vi ta en første kikk på mulige opptakssteder.

Så er det bare å håpe at jeg kommer meg ned. Neste blogg blir nok fra Nairobi.

Vår første TV kjendis Etterkrigsgenerasjonen Del 41

Published 9. januar 2022

Vår første TV kjendis Etterkrigsgenerasjonen Del 41

Gunnar Haarberg (NRK)

Året er 1964. Jeg er 15 år og bor i Fredrikstad. Pappa hadde nettopp kjøpt et brukt fjernsyn i Sverige ,og ved hjelp av en enkel bordantenne fikk jeg for første gang tilgang til norsk fjernsyn i eget hjem. Jeg visste jo godt hva fjernsyn var. 8 år tidligere hadde vi bodd et år i Amerika, hvor alle familier for lengst hadde minst ett fjernsyn. Som de fleste på min alder var jeg fasinert av det nye mediet. Å jobbe med fjernsyn synes nesten eventyrlig ,men veldig fjernt. Hvordan fungerte det? Tenk om man kunne få et glimt av hvordan en produksjon forgikk.

En lørdag i februar i 1964 skulle jeg få sjansen til å oppleve en fjernsynsproduksjon på nært hold. Et av de store Nordvisjonprosjektene på den tiden, var Trekampen. Det var en konkurranse mellom tre byer i Danmark, Norge og Sverige. Delvis handlet det om at en gruppe resurspersoner i byene skulle løse en krevende oppgave. Presenterte gruppen en mulig løsning, koblet man inn den finske dommeren som gjerne kunngjorde at «Domaren seger at svaret er fel». Så var det bare å fortsette.

https://www.youtube.com/watch?v=odGxBE0BCHw

Fant ikke den norske Norvisjonsvignetten, men den var ganske lik.

Delvis handlet det om en praktisk oppgave, der man skulle samle inn et eller annet. Denne kvelden var jeg og gjengen samlet hos noen med stort TV (21’ tommer!) for å følge konkurransen mellom Fredrikstad, Södertälje og Helsingør. Det var jo mulig vi kunne bidra med et eller annet. Den praktiske oppgaven denne kvelden var å kunne samle så mange mennesker som mulig med masker. Hun vi var hos fant et par masker. Så var det bare å sette i gang å lage masker i papp og hyssing for oss andre. Vi hadde kort tid, så det gikk litt fort i svingene. Noe som resulterte at hullene til øynene fikk for liten avstand, som igjen betydde at jeg bare så vidt fikk med meg hva som skjedde på utsiden.

Hovedsendingen gikk fra Fredrikstad bibliotek, ledet av Gunnar Haaberg, mens vi med masker skulle samles i Turnhallen like ved. På grunn av den mislykkede masken måtte jeg ha hjelp av de andre for ikke å gå meg bort. Med klar beskjed om ikke å ta av masken, fordi det ville bety disking, sto jeg der med minimal utsikt, men var ganske sikker på at jeg hadde sett et ekte fjernsynkamera.

Mange regner Gunnar Haaberg som vår første TVkjendis. Hans første programlederjobb var konkurransen På ære og samvittighet i 1958, og han holdt det gående til hans siste serie Øyenvitne i 1966. Mest kjent i TV var han for arbeidet med Kvitt eller dobbelt som han jobbet med fram til Knut Bjørnsen overtok programlederjobben i 1966.

For mange var imidlertid Haaberg først og fremst radiostemmen. Hver søndag morgen fra 1949 drev han engelskundervisning på radio. Morsomt å tenke på at han hadde ansvar for starten av NRK’s engelskundervisning og at jeg skulle avslutte det med engelskprosjektet Start på 70 tallet.

Jeg husker ikke hvilken by som vant, lørdagskvelden i 1964, og på grunn av masken var det ikke mye jeg skulle oppfatte av hvordan en fjernsynsproduksjon ble gjennomført. Men det skulle rette seg med årene.

Grunn til bekymring

Published 2. januar 2022

Grunn til bekymring

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men nå synes jeg tiden går så raskt at man likegodt kan tenke desennier, 10 år av gangen, når man ser seg tilbake.

Så hva var vi opptatt ved årsskiftet for 10 år siden, årsskiftet 2011/2012? Av de nære ting handlet det om smør. Det var så lite smør på slutten av året at et dansk TV-program samlet inn 400 pakker smør som ble sendt som nødhjelp til Norge.

Men det var nok av mer alvorlige ting som hadde skjedd. I mars 2011 var det store jordskjelvet i Japan som forårsaket tsunami, stenging av atomkraftverk og over 15 000 døde. I juli slo Anders Behring Breivik til med først sprengning i regjeringskvartalet (bare noen timer etter vi hadde gått forbi det på vei ut av Oslo) og deretter massekyting på Utøya.

Både Bin Laden og Gadafi ble tatt livet av. Joda, hadde vært et begivenhetsrikt år. Nok å bekymre seg over.

På hjemmefronten var det også store omveltninger. Bodil gikk av som pensjonist. Jeg drev med forberedelser til det jeg trodde skulle bli min siste TV-produksjon, huset i Oddekleiva i Lillesand ble solgt, og vi kunne ønske velkommen de første gjestene på vårt vertshus, Casa Karen i Italia.

Hva så 10 år før det, ved årsskiftet 2001/2002? En del var det å glede seg over. Håkon og Mette Marit giftet seg i 2001, men igjen det er de mørke minnene som tar mest plass, som terrorangrepet i New York 11.september. Gode grunner til bekymring.

En annen trist begivenhet var Linate-ulykken 8. oktober. Her mistet 110 passasjerer livet i SAS maskinen som kolliderte med et privatfly. 8 år senere skulle vi bli kjent med Evy som var stasjonssjef for SAS på Linate da ulykken inntraff. Hun var ansvarlig for oppfølgingen etter ulykken. Hun hadde sluttet i SAS og startet et vertshus i Nizza, Cascina Blon. Ulykken preget henne fremdeles sterkt. Bak Cascina Blon hadde hun plantet 110 oliventrær, ett for hver av de som omkom i ulykken.

Under vår 60 årsfeiring i 2009 bodde noen av gjestene på Cascina Blon hvor Evy hadde dekoreret med norsk flagg.

Årene rundt 2001 hadde vi gjennom flere turer vært på utkikk etter feriehus i Sør-Europa. Ennå skulle det gå noen år før vi fant fram til landsbyen Agliano Terme. I Lillesand var siste barn ferdig med videregående og begynt på folkehøyskole. NRK hadde bestemt seg for å legge ned Undervisningsavdelingen, og med det var Mørland Produksjon sin viktigste oppdragsgiver borte. Selskapet måtte reduseres og vårt store hus i Hesteheia ble unødvendig stort. Vi bestemte oss for å finne et mindre hus nede i sentrum av Lillesand.

Går vi ennå 10 år tilbake, til årsskiftet 1991/1992, kunne vi igjen se tilbake på et begivenhetsrikt år. Året 1991 var bare så vidt i gang før Gulfkrigen startet. Ny grunn til bekymring.

Rester av Berlinmuren. At den falt, trodde vi skulle bety en ny og fredfylt framtid. Foto Adobe Stock.

Etter at Berlinmuren falt i 1989 hadde verden begynt å se annerledes ut. Ved årsskiftet opphørte Sovjetunionen å eksistere. Hva ville alt dette bety?

Denne tiden representerte høydepunktet for Mørland Produksjon med flere ansatte, utvidelse av kontorlokaler og store produksjoner for NRK og flere nødhjelpsorganisasjoner.

Hva så om vi går ennå 10 …. Vi stopper der. Det får bli en annen gang.

Her sitter jeg på nyåret 2022, 72 år gammel, og lurer på om man burde bekymre seg mer for framtiden. Eller om man bare må konstatere at joda, det har alltid vært gode grunner til bekymring. Da er det kanskje like godt å fokusere mer på den lille tiden, det som skjer i dag, og det som skal skje i morgen.