Press "Enter" to skip to content

Posts published in november 2021

Kanal 24 – Fra dampradio til sosiale medier

0

På hytta i Seljord henger denne dunjakka, og den har hengt der i snart 17 år. God og varm er den. Men en stund var det ulovlig å bære den. Ble man sett med dette logomerket  kunne det utløse en betydelig bot. Dette er historien.

På begynnelsen av 2000 tallet bestemte NRK seg for å legge ned undervisningsavdelingen. Med det ble min viktigste oppdragsgiver borte.  

To nye muligheter dukket opp. Det ene var Døves Media, noe jeg kommer tilbake til, det andre var radiokanalen Kanal 24.

Etter en konsesjonsperiode på 10 år for P4, hadde myndighetene bestemt seg for å invitere nye drivere til å overta konsesjonen til P4.  Kanal 4, som de kalte seg, var eid av TV2 og en rekke aviser. Siden man mente at P4 gjentatte ganger hadde brutt konsesjonsreglene, var man innstilt på å gi den nye hoved konsesjonen til en annen og det ble Kanal 4 som fikk den. Da planene ble lansert våren 2003, ble det sagt at den nye kanalen skulle ta hele landet i bruk. Sammen med Ivar Skippervold, vi bodde begge i Lillesand på den tiden, fremmet vi ideen om å legge kanalens barne- og ungdomsavdeling til – nettopp Lillesand. Og sannelig fikk vi oppdraget. Prosjektet vårt kalte vi Bark 4 som sto for Barnekanalen 4.

Også vi hadde laget materiell med "4" tallet. Det var blant annet mange caps som vi bar5e måtte kaste.

Før oppstart av den nye kanalen ble det produsert en mengde effekter, plagg, ja til og med helikopter som ble dekorert med kanalens logo Kanal 4.

Gjennom et tvilsomt politisk spill klarte P4 og tilrane seg den andre nye konsesjonen, den som egentlig var tiltenkt en ungdomsradio. Da det var klart, startet P4 et skitten spill for å ødelegge for Kanal 4. Radiofrekvensene som skulle overføres til den nye kanalen stengte P4 av flere uker før den nye konsesjonsperioden startet. I romjulen, bare en uke før oppstart tok P4 Kanal 4 til retten og fikk medhold i at Kanal 4 lignet for mye på P4, og derfor ikke kunne brukes. I løpet av dager måtte selskapsnavn og alle logoene endres til Kanal 24.  Noe som igjen førte til at vi måtte skifte navnet til Bark 24.

Etter kort tid ble lokalene i Lillesand for lite, så vi flyttet til Kristiansand. Her fra barnekanalens redaksjon.

Det ble noen spennende år med et samarbeid med mange flotte mennesker både i Bark 24 og kanalen sentralt. Vi forsøkte oss også på web-tv i samarbeid med TV2, uten at det ble noen suksess. Noe jeg derimot er godt fornøyd med er at vi var før NRK med å lansere nyheter for barn, der våre programledere, i samarbeid med kanalens journalister, forklarte nyhetsbildet for barn. Som del av dette hadde vi også et samarbeid med Magne Raundalen som kommentert nyheter for barn. Barne- og ungdomsavdelingen i NRK skal visstnok vært ulykkelig over at det ikke var dem som først kom på iden med nyhets-sendinger for barn.

Vi var tidlig ute med WEB-TV. Kanskje for tidlig. Noen suksess ble det ikke, til tross for stor innsats av våre unge programledere.

Kanal 24 fikk aldri det store gjennomslaget, og i 2007 var eventyret over. Det samme gjaldt for Bark 24 som ble lagt ned samme år. Konsesjonen til Kanal24 ble kjøpt opp av SBS Broadcasting, og året etter ble kanalen relansert som Radio Norge.

En gammel kollega i Kanal 24 fra den tiden har fortalt om hektiske dager i forkant og oppstart 1. januar 2004. Alle logoer skulle byttes ut. Nede i Lillesand måte vi også lage nytt tøy med den den nye logoen. At jeg hadde fått en jakke inne fra Kanal 4, tenkte jeg ikke over. Mailen som en gammel kollega har sendt meg nå, kom aldri til  meg i 2003.

«... Hei. Kanal 24 jakkene har fått nye merker og Tamar tar med seg de som skal til Fredrikstad. Det er to  jakker som ikke er merket, så om noen skulle savne sin herrejakke i str. L , ta kontakt med Gunn.

 Det er noen som ikke har levert sin jakke. De må være på Oslokontoret innen mandag kl 12 . Dette er siste frist for å få ny logo.

Hilsen Gunn»

Kanskje en av de to jakkene ble levert inn. I så fall er min den eneste gjenværende med den opprinnelig Kanal 4 logoen. Samlerobjekt?

Den første filmen – Etterkrigsgenerasjonen Del 39

0

Filmen som fikk meg hektet på det å lage film for resten av livet. Farenheit 451 av François Truffaut

November 2021 går mot avslutning. Det ble en travlere måned enn det jeg så for meg. Måneden var satt av for høstens middager på Villa Karen. I går hadde vi siste gruppe på middag. Høstmenyen med kyllingrullade med aprikos, sandflyndre med beurre blanc, kalv indrefilet, hvit sjokolademousse med lakris og annet snadder er tilbakelagt, og jeg kan begynne å tenke ut meny for våren 2022. På toppen av middagene kom så arbeidet med det forestående Afrikaprosjektet. Selv om jeg i 2014 hadde laget en første skisse til to program, måtte de nå skrives om. Det første er sendt av gårde og neste fredag skal dette drøftes med produksjonsselskapet i Nairobi, på Zoom.

Jeg tenker vel at dette nok blir mitt siste filmprosjekt, men hva var det første?

Jeg har tidligere fortalt om Fredrikstad som siste stoppested med familien, før jeg dro til Oslo for å studere. Etter en på mange måter traurig barndom, ble Fredrikstad en opptur.

Fiolinen, som jeg stort sett bare hadde hatt vonde følelser for, ble tatt fram. Fredrikstad hadde nemlig et levende musikkliv. Mye skyltes Madsenbrødrene som utgjorde en viktig drivkraft i musikklivet. Erik Madsen var dessuten sang og musikklærer på videregående. Der drev han blant annet skoleorkesteret, som hadde jevnlige konserter i byens bibliotek. Alle som kunne traktere et instrument måtte delta. Litt motvillig ble jeg med. Det ga mange gode opplevelser.

Mange år tidligere, lenge før fjernsynet kom til Norge, hadde jeg og familien vært i USA. Fasinasjonen over fjernsyn og film hadde etter det aldri sluppet taket.

Å gå på kino var ikke bra om du tilhørte en familie i det lavkirkelige miljøet på 1960 tallet. Det sømmet seg ikke. Jeg lurte meg likevel av sted, og en av filmene som ga et uutslettelig inntrykk var Fahrenheit 451, som kom i 1966. Tittelen henspilte på flammetemperaturen for papir, og handlet om at man i framtiden ville nekte folk å lese bøker. Bøker skulle brennes. Filmen følger en brannmann som i framtiden ikke skal slukke branner, men altså brenne bøker.  Så kommer han til å lese noe i en bok han skulle ødelegge, noe som endrer hele livet hans.

Den virkningen hadde også filmen på meg. Da jeg gikk ut av kinolokalet var jeg fast bestemt på at det var dette jeg ville.

Ideen med å lage en nyttårsfest for skolelagene i Østfold ble så innbringene at vi til og med hadde råd til å invitere Ruth Reese som hadde konsert som del av arrangementet.

Og jeg ønsket å komme i gang så raskt som mulig. Men man trengte utstyr og penger. En venn hadde et 8 mm filmkamera. Det måtte kunne brukes. Film og filmfremkalling kostet imidlertid penger, så jeg kom opp med en ide om å arrangere en nyttårsfest for skolelagene i Østfold. Noe av inngangspengene kunne så brukes til filmproduksjonen. Så kunne vi ha premiere på selveste nyttårsaften. Nyttårsfesten NÅF ble så populær at vi så oss råd til å invitere selveste gospelsanger Ruth Reese til å holde konsert som del av arrangementet, før filmpremieren.

Filmen har jeg ikke lenger. Kanskje like godt. Men porten til DENOFA på Øra utenfor Fredrikstad står der ennå. Den tjente som himmelport under opptakene. Høyspentledningen er der likeså. De holdt jeg på å komme borti da vi skulle ha kranbilder fra E-verkets kranbil vi hadde lånt.

Filmen handlet om forelskelse, drømmer, død og himmel. Egentlig  en litt søtladen historie, når man nå ser tilbake. Men den fungerte, og mottagelsen var inspirerende. Det var en krevende produksjon, da det ikke var mulig å ta opp lyd sammen med filmen. Lyden måtte vi legge på siden. Under premieren ble filmen vist på en enkel 8mm  filmfremviser, mens lyden ble avspilt på en Tandberg. Det var ingen automatisk synkronisering. Ofte kom lyden litt for tidlig. Da var det bare å  legge hånden på lydspolene og bremse. Det ble med den ene fremvisningen.

Piemontes hemligheter – 15 år i Piemonte

0

Lago Maggiore Foto Adobe stock

Som jeg har fortalt tidligere, startet jakten på årtusenskiftet på et feriehus i Sør Europa, i Provence i Frankrike. Det hadde lenge vært et populært område for nordmenn som ønsket seg et hus ved Middelhavet. Det var også der vi startet vår jakt. Etter flere år på leting i Frankrike endte vi i stedet opp i Toscana. Men det ble for dyrt for oss. På vei hjem fra Toscana passerte vi Piemonte, en region som var lite kjent blant nordmenn på den tiden. Bortsett fra vinentusiaster som selvsagt kjente områdene rundt Alba, Barbaresco og Barolo.  Et vakkert område, men kunne det være et sted for oss.

Et forhold som dro i riktig retning var hvor sentralt Piemonte lå i Europa. Fra landsbyen Agliano, kunne du nå alpene, middelhavstrand og storby som Milano innen 1,5 time med bil. Ville man lenger, var det 3 timer til Nice, 3,5 timer til Venezia, 7 timer til Roma og 8 timer til Paris.  

Og de første årene brukte vi Casa Karen som utgangspunkt for turer rundt i Europa.

Men så oppdaget vi at også Piemonte hadde mange steder verdt en reise. Det første vi forelsket oss i var Lago Maggiore, den vestligste av Italias nordlige innsjøer. Utrolig vakker, der den ligger ved foten av de Sveitsiske alper. En av de vakreste byene er Stresa. Et turiststed med lange tradisjoner for italienere.  Rett utenfor byen ligger de to øyene Lago Pescatori (Fiskernes øy) og Isola Bella (Den vakre øya) På Lago Pescatori er det en rekke gode restauranter, bl.a  Villa Toscanini Trattoria. Der har man god utsikt til Isloa Bella, med slottet og den berømte hagen, - for mange målet med reisen til Lago Maggiore.

Hagen på Isola Bella Adobe stock

Vi kan nevn en rekke slike fantastiske reisemål innen Piemonte, og det er mye vi ennå ikke har fått besøkt. For regionen rommer mange hemmeligheter de fleste ikke vet om

Valdensere

I dalførene vest for Torino holder valdenserne til. Det er en kristen bevegelse som kom i opposisjon til den Katolske kirke lenge før reformasjonen. Jeg trodde lenge navnet stammet fra at de bodde i dalene, (nelle valli), men navnet stammer fra grunnleggeren Peter Waldo som kom fra Lyon i Frankrike rundt år 1150 . På grunn av forfølgelse rømte han med sine tilhengere opp i alpene, og fikk av den katolske kirke en viss aksept hvis de holdt seg i høyden og ikke trakk ned i lavlandet.

Skjermdump fra deres nettside

Bortsett fra noen mindre avleggere her og der i Italia og andre steder, holder de fremdeles til her i dalene vest for Torino. Jeg har hørt at de noen steder holder en litt gammeldags livsstil, om ikke akkurat så ekstremt som The Amish People i USA.

Monte Verità

Stedet ligger i grenseområdet mellom Italia og Sveits. Her holdt forløperne til Hippiebevegelsen til. En vakker plass med utsikt til Lago Maggiore. Stedet var på begynnelsen av 1900 tallet et samlingssted for en rekke ulike grupperinger, fra anarkister og kunstnere til nudister. Kjente personer som Karl Jung, Rudolf Steiner og Max Weber frekventerte stedet ofte. Stedet inneholder nå et kultursenter som  presentere stedets merkelige historie

https://www.facebook.com/monteveritaascona

Damanhur

Det siste av merkelige fenomener du kan besøke i Piemonte, er en gruppe som heter Damanhur Foundation.   Det er en new-agde økologisk gruppe som holder til i et område ved Torino. Der styrer de seg selv, med egen valuta, egne lover og administrasjon.  Grunnleggeren er Oberto Airaudi, hans damanhuranske navn er Falco Tarassaco. Innbyggerne velger egne navn etter dyr og planter.

Foto Tripadvisor

Damanhur har ca 800 innbyggere.  De er særlig kjent for sine vakre templer som liggere nede i grunnen og er blitt gravd ut for hånd. Her kommer du til deres hjemmeside.

https://damanhur.travel/

Og vi som trodde Piemonte var et greit utgangspunkt for å oppleve spennende ting andre steder.

Pensjonist

0

En ny gruppe har forlatt bordet etter en lang kveld.

Så er vi ferdig med første av tre helger med middager på Villa Karen. Nå er vi spente på om vi vil kunne gjennomføre alle helgene. Skulle koronasmitten stige sterkt, er det alltids fare for nye innføringer av tiltak. For serveringssteder betyr det gjerne at det blir innført minsteavstand mellom gjestene på en meter. Det vil bety, som i vår, at vi må avlyse resterende middager.  Vi håper det beste.

De 15 middagene vi har lov til å holde i henhold til skjenkeløyven, har blitt samlet i tre etterfølgende fredager og lørdager. Neste omgang blir i overgangen februar/mars. Sammen med arbeidet med fiskefestivalen i Italia, har dette utgjort et årsverk av passe omfang.

Men så kom altså denne telefonen som endret det hele. Ny filmproduksjon i Afrika. Så nå går vi mot et eller to år med en arbeidsmengde på linje med mine mest aktive år.

Så hvor ble det av pensjonisten?

Dette med tredeling av menneskelivet, i barndom, yrkesliv og pensjonistalder, er en relativt ny ide. Det var først i 1936 at det ble innført nasjonal alderstrygd i Norge, og da behovsprøvd. Først i 1957 fikk alle alderstrygd, uansett hva man hadde tjent eller hva man eide.

Før dette jobbet man så lenge man orket. På gårdene sto man i arbeid til kreftene sa stopp. Det kunne nok være slitsomt, men det ga også 70 og 80 åringene en verdi og mening med tilværelsen. Man kunne ikke sende en fullt oppegående arbeider på dør, bare fordi de hadde passert en viss alder.

I noen kritiske yrker hadde man tidlig på 1900 tallet pensjonsordninger, slik at de som jobbet i forsvar og politi kunne slutte ved en viss alder. Etter hvert ble fler og fler statlige stillinger innlemmet i ulike pensjonsordninger. Noe som gjorde at stillinger i staten tidlig fikk høy status.

Bestefar Lars, stasjonsfullmektig i NSB, var statstjenestemann og kunne gå av med god pensjon  rundt 1960.  Farfar Nils, derimot, drev sitt grossererfirma til kort tid før han døde, 82 år gammel.

Selv har jeg blitt pensjonist en rekke ganger. Første gang var i militæret da jeg som 44 åring måtte levere inn våpen og uniform. Jeg skulle ikke lenger være med gutta i den årlige HV-øvelsen. Det syntes jeg var trist.

Da jeg nærmet meg 62 års alder var den nye pensjonsreformen vedtatt, noe som gjorde det mulig å ta ut pensjon. Det var mye diskusjon om det lønte seg. Om man tapte mye fremtidig pensjon ved ikke å vente til 67år. Det som til slutt avgjorde det, var et råd fra en venn og tidligere bankmann. Ikke vent. Det er en større risiko at staten tar hånd om pengene dine enn at du selv gjøre det.

Bodil og jeg startet derfor begge å ta ut pensjon fra 62 år. Det gjorde det mulig å starte opp med Casa Karen i Italia, uten for stor risiko. Vi hadde pensjonen i bunn.

Da vi nærmet oss 70, tenkte vi at nå var det kanskje på tide å avslutte vertshusprosjektet i Italia med 24/7 timer i 7 måneder av året. Nå var det på tide å flytte hjem.

Villa Karen

Men lysten til å drive med noe, kom raskt. Prosjektet ble Villa Karen med 15 middager i året. Helt overkommelig.

Men så var det denne telefonen som endret det hele….

Miriam og Sam – Fra dampradio til sosiale medier

0

Fra opptakene under forrige prosjekt i Afrika.

Så er arbeidet for fult i gang. Jeg fortalte sist om den overaskende telefonen som vil endre mitt liv for i hvert fall et par år. Nå, som finansiering for første trinn er på plass, har arbeidet med manus startet.

 Det på toppen av at Bodil og jeg nå går inn i tre intense uker med middager her på Villa Karen. I tre helger vil vi ta imot gjester fredager og lørdager for 7 retters gourmetmiddag med kalv indrefilet som hovedrett. Mye av ukene går med til å «preppe» eller forberede middagene på kjøkkenet i første etasje.

Da føles avstanden stor til  arbeidet med det nye prosjektet, her jeg sitter på kontoret i andre etasje. Her hvor jeg forøker å skape en historie om Sam fra slummen i Nairobi. Hvilken kontrast?  

For rundt fem år siden startet jeg på fortellingen. Den gang var HIV/AIDS den store trusselen. Den er ikke borte, men det er i tillegg kommet så mange nye utfordringer for de unge afrikanerne. Nye utfordringer som gjør det nødvendig å endre mye av historien. Tema som radikalisering, migrasjon og fake news må inkluderes. Da kan det være nødvendig å legge til nye karakterer og miljøer. Nye vendinger i historien må legges inn.

I god tid før jul må hovedlinjene i fortellingen, et såkalt synopsis, være klart. Så vil afrikanere vi jobber med gå kritisk gjennom dette fram til Konstanse og jeg kommer ned 18. januar for å være der en uke. Da skal vi sammen gå kritisk gjennom historien, og helt sikkert gjøre nye endringer.

Her er det ikke nok å lage en spennende og god film. Målet er å få målgruppen, afrikanere i 14 til 18 års alderen til å reflektere over sin egen framtid og hvilke valg som må tas.

Programmene vil bli spilt inn i Nairobi sammen med et kenyansk produksjonsselskap. Språket vil være engelsk, men senere vil programmene dubbes til en rekke språk.

Programmene står heller ikke alene. Som for de tidligere programmene produseres det skriftlig materiale, og organisert  lederopplæring fra Kenya i øst til Nigeria i vest.

En av nøkkelpersonene i prosjektet er Konstanse Raen, tidligere misjonær, bibeloversetter, leder av diverse omsorgsprosjekt som har tatt for seg en rekke utforinger i det Afrikanske samfunn. Et rivjern av ei dame, klok og en fryd å jobbe sammen med.

Under opptak sammen med Konstanse Raen.

Så er det Miriam og Sam. Ei 14 år gammel yngstedatter i en middelklassefamilie, midt i puberteten, som synes foreldre er umulige, og Sam, en 14 år gammel foreldreløs gutt i slummen som fikk noen få år skolegang før foreldrene forsvant. Hva skjer når vi fletter disse to livene sammen

– ved PC’en på kontoret i annen etasje mens det kokes skalldyrkraft på kjøkkenet i første.