Press "Enter" to skip to content

Posts published in oktober 2021

Så var det ikke slutt likevel – Fra dampradio til sosiale medier

4

Tittelbilde fra den siste serien jeg laget for NRK Super i 2012

En av hensiktene med bloggen, har vært å oppsummere og avrunde deler av livet.  Kapitlet: Fra dampradio til sosiale medier var absolutt ment slik. Det skulle fortelle om mitt medieengasjement fra start til slutt. Og slutt, mente jeg at jeg kunne tidfestes til 2012, da jeg produserte Mads og sauemysteriet, den siste serien for NRK Super. Rundt denne tiden ble det jobbet med flere prosjekter, men det ble ikke noe av. Ja, ja, tenkte jeg. Det var det.

Det er en god del igjen å fortelle før man kommer til denne slutten i 2012. Spennende prosjekter, mennesker og opptakssteder. Det kommer jeg tilbake til, -  for det skjedde noe like før jeg reiste til Italia i midten av september. Mobilen ringte. Jeg så det var Konstanse Raen som ringte. Hva i verden skulle hun? Det var over 6 år siden vi hadde hatt kontakt.

Hei, er det Lars Jørgen?

Ja, Hei Konstanse.

Er du oppegående?

?

Er du klar for en ny oppgave?

Jo, vel? Hva tenker du på?

Miriam og Sam. Filmprosjektet. Skrive om manus og kjøre regi. Det kan se ut som man nå er interessert i å starte opp.

Og dette er ingen spøk?

Nei. Er du interessert?

Selvfølgelig.

Da er det møte i Oslo neste uke. Hvilken dag passer for deg?

Når som helst.

Jeg snakker med Oslo og gir beskjed.  Jeg sender over revidert budsjett fra produksjonsselskapet i Nairobi, så kan du se på det før møtet. Det blir moro å komme i gang igjen. Pengene er ikke endelig bevilget, men alle positive. Snakkes.

Bodil så på meg mens jeg la ned mobilen.

Hva var det?

Den så jeg ikke komme.

Så var dette et av øyeblikkene i livet der du vet at herfra blir det en ny vending. Selv om finansieringen ikke var i mål, tydet alt denne gangen på at det ville det ordne seg. Så var det å lete tilbake i gamle arkivmapper på PC’en. Hvor lå de gamle Afrikasakene mine?

Dette er historien om mitt Afrikaengasjement.

The United Bibel Society Of Africa er av de viktigste felleskirkelige organisasjoner i Afrika. De har hatt en egen hjelpeorganisasjon «Good Samaritan» som siden tusenårsskifte har jobbet med tema HIV/AIDS med fokus barn og unge. De brukte ulike måter å nå ut med sitt budskap. En av metodene var en teatergruppe som reiste rundt og aktualiserte ulike tema. For å nå flere, ønsket man å lage en video av teaterforestillingen. Mer eller mindre tilfeldig ble jeg bedt om å skrive om teaterstykket til filmmanus. Dette ble så vellykket, at de senere droppet teatergruppen og satset rett på nye videoprosjekt. I de første prosjektene var mitt bidrag å skrive manus og overlate til afrikanske mediefolk å produsere det hele.

Fra tidligere prosjekter i Afrika.

Men så ønsket de stadig å involvere meg mer og under den siste store serien på fire program «Sex, love and marriage» var jeg co-producer og kunne omarbeide manus mens vi gjorde opptak rundt 2012. Serien som handlet om generasjonsmotsetninger i Afrika, motsetninger by/land og hvilke utfordringer dette gir i arbeide med HIV/AIDS, brukes stadig fra Kenya i øst til Mali i vest. 

Man hadde fått midler å starte arbeidet med prosjektet «Miriam og Sam», og jeg skrev et første utkast som ble drøftet med lokale medarbeidere. Men så ble det bråstopp. Det var ingen midler til å gjennomføre prosjektet. Dette prosjektet som for min del skulle være kronen på verket, det største av alle prosjektene, hvor jeg selv skulle stå for manus og regi. Men jeg hadde for lengst innsett at det ikke lenger var realistisk og tro at man skulle få så betydelige midler til et slikt prosjekt, og enda til med en så gammel regissør.

…. Så ringer det en telefon som endrer det hele.

Forrige uke kom bekreftelse på at pengene var bevilget. Første planleggingstur går til Nairobi i midten av januar.

A cup of kindness

2

Alle kjenner sangen der refrenget ender på 

«We'll take a cup o' kindness yet.

For days of auld lang syne”

“a cup o' kindness” handler om å skåle for vennskap og ønske om god helse.

«auld lang syne» er gammelengelsk og betyr ordrett gammel lenge siden.

Koppen over er noe av det kjæreste jeg har. Tidligere brukte jeg den på jobb hver dag, men nå står den øverst i skapet. Den må bare ikke ødelegges. Som du ser står det Bodil -80 på den. Alle drev med porselensmaling på 70 og 80 tallet, så også Bodil. Koppen laget hun til meg.

Da Bodil og jeg 9. oktober ble utnevnt til æresborgere av Agliano Terme, var det en stor dag på flere måter. Samme dag var det nemlig 50 år siden vi giftet oss. Vi syntes begge det var meningsfullt å bli feiret for noe vi hadde fått til sammen på en slik dag.

Å feire gullbryllup handlet tidligere om bare å leve lenge nok. Nå er det slett ingen selvfølge å kunne feire dette sammen, selv om man når nødvendig alder. Noen mister sin ledsager i død, andre fordi man har gått fra hverandre. Det siste er dessverre ikke lenger uvanlig. Mange venner har havnet akkurat der.  For noen var det brått slutt, for andre ble det kjempet i mange år for å få det til.  Det er derfor med en viss ydmykhet vi feirer oss selv noen uker. Det kan jo tolkes som om man har tatt gull i et eller annet mesterskap. At vi har vært bedre og flinkere enn andre. Det kjennes bare ikke sånn. Ikke fordi vi ikke har gjort noe for å få det til. Men noe av det viktigste har nok vært at vi i utgangspunktet har passet godt til hverandre: samme verdier, samme drømmer og samme humor.

I flere afrikanske kulturer snakker man om den lille og store tid. Den lille tid handler om fortid og framtid. Den store tid handler om nåtid. Tiden som går, den delen av livet de mener betyr mest. Så bør man bruke begrenset med krefter på å mimre om fortiden og bekymre eller glede seg over framtiden. Når man har rundet 70 er det lett å skue etter tunnelåpningen der fremme.

Tenk at det hele 50 år mellom disse to bildene.

Når jeg tenker på de 50 år, er takknemlighet den sterkeste følelsen jeg sitter med. Å hatt en som har vært der når det butter, holdt godt tak når utfordringene har vært som størst. Takk kjære Bodil! Fin kopp du laget!

Årets festival – 15 år i Piemonte

0

Foto. Barbera Agliano

Det har gått nesten en måned siden jeg sist oppdaterte bloggen. Nå er jeg tilbake etter en tur til Italia. Det har vært en måned der det har skjedd en hel del. Noe vil ha store konsekvenser for hva jeg vil fylle livet med de neste årene. Mer om det senere. I første omgang vil jeg fortelle om årets festival i Agliano Terme. Jeg har tidligere fortalt om historien til Barbera Fish Festival, hvordan ideen ble unnfanget på plenen foran Casa Karen i 2013, hvordan vi fikk med Sjømatrådet og TV2, og har blitt en suksess som er kjent langt utenfor vårt område.  Jeg  har også fortalt at pandemien gjorde at årets festival ble svært redusert. Man hadde derfor bestemt seg for å slå fiskefestivalen sammen med landsbyens musikk-og-vin-festival som skulle vært i juni. I stedet blir det full skala fiskefestival neste år. Jeg har også fortalt om at jeg hadde følt det var naturlig å trekke seg ut av arbeidet siden vi ikke lenger hadde hus i landsbyen. Det syntes de var en dum ide, og overrasket Bodil og meg ved å utnevne oss som æresborgere i Agliano Terme. For øvrig de første æresborgere i byens tusenårige historie.

Borgermester Marco og de nye æresborgere.

I borgemesterens tale under innsettelsen pekte han både på arbeidet med fiskefestivalen, men også at vi hadde vært gode til å integrere oss som del av landsbyen.  Det siste er vi kanskje mest glad for. Hvor ofte har det ikke i utlandet dannet seg norske kolonier, nesten helt uten kontakt med lokalbefolkningen. Men det er to sider ved den saken. God integrering er ikke bare et ansvar hos dem som kommer tilflyttende, men også hos dem som allerede bor der. Her er de opprinnelige Aglianoinnbyggere usedvanlige åpne og inkluderende. Selv italienere i nærheten innrømmer at folkene i Agliano har lang tradisjon for å ta godt vare på de som kommer tilflyttende.

Morsomt å bli omtalt som pappaen til Fiskefestivalen.

Selv om fiskedelen av årets festival var beskjeden, tok vi opp et spennende tema. I Piemonte brukes betegnelsen Baccala både om salt torsk og klippfisk.  De fleste har ikke oppfattet at det er snakk om to forskjellige råstoff. Vi inviterte tre kokkeskoler til å utforske forskjellene for så å lage en rett med hvert av råstoffene. Finalen gikk av stabelen fredag 8.oktober, og til stor glede var det kokkeskolen i Agliano som vant.

Kokkeelever i finalen.
Vinner tallerken med klippfisk

Dommerne under kokkekonkurransen fra venstre President i Barbera d’Asti Consortium Filippo Morbrici, Leder for Sjømatrådet i Italia Gunvar Wie, Sous-sjef i Restaurant Piazza Duomo Umberto Del Nobile

Det hersket stor usikkerhet om hvordan festivalen kunne gjennomføres på grunn av Covid-19, og med alle de restriksjoner som på det tidspunktet fremdeles gjaldt. Det var det ene møtet etter det andre om hva man kunne gjøre og hvor mange som kunne være på hvilke områder. Time etter time hadde festivalledelsen sittet i møte med politi og helsemyndigheter og diskutert områder for munnbind, vakthold og registreringsrutiner.  På et visst tidspunkt var de usikre på om det i det hele tatt ville være mulig å gjennomføre selv en redusert festival. Men så, typisk italiensk, da det hele startet, skled det ut. Bare ved noen innganger var det kontroll, alle droppet munnbind, og selv politiet lot munnbindet henge i det ene øret.