Posts published in september 2021

På vei sørover

Published 22. september 2021

Endelig kunne vi dra på bilferie til Italia. Vi har brukt muligheten til gjensyn med mange av de vakre tyske gamlebyer som Hildesheim.

Så er vi på vei mot Italia. For første gang siden pandemien startet. Vi forlot Malpensa flyplass 26. februar 2020, like før det braket løs. Nå skal vi kjøre ned, og det har vi ikke gjort siden 2019. Alt er på plass: Norsk pass, kredittkort og mobiltelefon, man trenger ikke noe mer lenger.

Å dra på bilferie i Europa på 70 - tallet var noe helt annet. Forberedelsene måtte starte i god tid. Gjerne med flere besøk til NAF’s reisebyrå i Storgata i Oslo. Her hjalp de med å utstede internasjonalt førerkort. Det holdt ikke med det gamle grønne norske sertifikatet.

NAF hadde også bøker om forholdene i de ulike land, og kart. Skulle man litt rundt, ble det gjerne en anselig bunke med veikart. Først senere kom kartbøkene som inneholdt kart i mer hendig format. Noe som redusert antall plasskrevende feil sammenbrettede kartlefser.

Bilen måtte gjerne gjennomgås før turen. Det var ikke uvanlig å la et verksted ta en ekstra sjekk før en slik langtur. Ofte tok man et olje/smøreskift om det likevel skulle gjøres snart, så man slapp å gjøre det under turen.

Man gikk over boksen med reservepærer. Noe av det mest spesielle var om man skulle innom Tsjekkoslovakia. Der var det krav om trykkmåler for dekkene.

Så skulle man ha kjøpe inn og klistre på N’en for å fortelle at man kom fra Norge.

Kredittkort var fremdeles fram i tid, så man måtte sørge for cash i de ulike valutaene man skulle innom. Man var jo litt utsatt med kontanter for 14 dager i Europa, så for å redusere risikoen, kjøpte vi reisesjekker som så kunne innløses i kontanter hvor vi kom.

Det tok sin tid å forberede tur til Europa.

Da har vi startet på reisen, og nå tar jeg en liten pause i bloggingen til jeg er tilbake midt i oktober. På gjensyn!

Ni små stener – Etterkrigsgenerasjonen Del 38

Published 19. september 2021

Ni små stener – Etterkrigsgenerasjonen Del 38

Det het Frydenberg gymnas den gang. Nå har skolen fått navnet Fredrik II videregående skole. Foto: Google street view

Hva er årsaken til de store endringene i livet. Vi legger planer, både langsiktige og kortsiktige, men så skjer der plutselig noe som kaster om på det hele. Pandemien vi så smått er på vei ut av, er et godt eksempel på det. Det er ofte ikke de store hendelsene som forårsaker de viktigste vendingene i livet. Ofte er det de små hendelsene, de overaskende møtene og situasjonene som åpner for overaskende valg. Valg som blir bestemmende for resten av livet.

Jeg har tidligere fortalt om flyttingen til Fredrikstad i 6.klasse på Trara Folkeskole, der jeg fikk en lærer som ikke godtok taperinnstillingen min. Hun motivert meg for nødvendig innsats så jeg høsten 1963 kunne starte opp som realskoleelev på Frydenberg Gymnas.

Frydenberg Gymnas var på den tiden ganske ny og moderne. Den hadde åpnet få år tidligere. Det var litt av en overgang. Mens du var vant til friminutt med skrikende 7 åringer som løp omkring, var skolegården nå fylt av små grupper som sto og pratet, gjerne med røyken av ikke for godt skjulte sigaretter stigende opp i midten. Mange av de eldste elevene hadde enda til sertifikat. Fra å være eldst var du nå nederst på stigen.

De fem årene på Frydenberg ble en festreise. Jeg var ikke lenger den anonyme skoletaperen fra Skien. I løpet av kort tid ble jeg med i styret i skolelaget, elevrådsformann, representant på Norges Gymnasiastsambandets landsmøte, startet skoleavis og møtte som elevens representant i lærerrådet.

Hvordan i all verden startet det hele? For det var virkelig ikke noe jeg hadde sett for meg.

Som ny elev, pastorsønn og tilknytning til kirken, var det naturlig å bli med i Det kristelige skolelaget. 60 årene var storhetstiden for denne organisasjonen. Det hadde en bred og inkluderende stil, og var på den tiden et alternativ for langt flere enn de som beskrev seg om personlige kristne, som det het den gangen.

Nordmarkskapellet

Et av høydepunktene hvert år var en weekendtur til Nordmarkskapellet utenfor Oslo. Her overnattet vi og drev kapellet med servering og hjelp med søndagsgudstjenesten. Alle skulle ha sine oppgaver og jeg, en relativt nykommer i laget, fikk i oppgave å ringe i kirkeklokkene. Siden det verken var fjernkontroll eller tau fra klokken og ned, måtte jeg sitte oppe i tårnet å ringe. Gjennom gulvet kunne jeg så vidt høre hva som foregikk. Jeg fikk nøye instruksjoner, og satt halvfrossen og startet ringingen halv elleve i fem minutter og deretter de siste fem minuttene før klokken elleve. Deretter tre slag. Jeg konstaterte suksess så langt. Men så var det at panikken tok meg. For på slutten av gudstjenesten skulle jeg slå 3 slag - pause - 3 slag - pause - 3 slag. Jeg var overbevist om at jeg ville gå surr i tellinga, og med det aldri bli spurt om noe som helst senere. Løsningen fant jeg på gulvet i det lille tårnrommet. Der lå mange små biter fra takskiferen. Jeg tok opp 9 små biter og la dem gruppevis 3 og 3 og 3, på vinduskarmen. Så var det bare å vente på stikkordet fra presten. Jeg slo på klokken, knipset en sten ut av vinduet, slo et slag, knipset på nytt, nytt slag, ny sten, så avstand til neste sten, altså en liten pause, deretter …. Genialt tenkte jeg, og regnet med tilsvarende ansvar ved en senere anledning.

En gang i året arrangerte man lagets dag i Fredrikstad. Da samlet nåværende og tidligere lagsmedlemmer med foreldre seg på byens bedehus og kristelige storstue. Av en eller annen grunn hadde noen bedt meg gi et lite referat fra turen til Nordmarkskapellet. Jeg tenkte ikke så veldig mye på formen, men trakk fram en del av de morsomme episodene jeg husket, ikke minst erfaringen fra klokketårnet.

Så skjedde noe merkelig. Folk lo. Noe sånn veldig. Er jeg så morsom? Det er godt mulig hukommelsen lurer meg, men jeg opplevde at salen nærmest kokte. Jeg følte kroppen til det tidligere mobbeofferet ble fylt med bobler som måtte ut. Hva var det som skjedde her, tenkte jeg. Plutselig var jeg den morsomme fyren alle skulle ha med i styre og stell. …. Takket være 9 stener i vinduet i et klokketårn

Underholdning på vei – Fra dampradio til sosiale medier

Published 13. september 2021

Underholdning på vei – Fra dampradio til sosiale medier

Skjermdump

Denne uken har mange av oss med Telenortilknytning vært plaget av de nymotens nedetid og IT-systemfeil. Problemer må vi regne med, men at det skulle ta mange døgn før de fikk systemet opp å gå igjen, gir grunn til ettertanke. Kanskje er vår stadig mer omfattende digitale verden mer sårbar enn vi skulle ønske oss.

Men så i løpet av torsdagen var det plutselig liv i T-We boksen igjen. Beskjeden var: Et øyeblikk, underholdning på vei… Ser man det. Mens vi i gamle dager lot underholdning holde til i èn avdeling, UHA/TV, er alt nå blitt underholdning. Ikke det at det skorter på utmerkede journalister og dokumentarskapere, men de som sitter på toppen, hvor det er seertall, reklamekroner og klikk som gjelder, der snakkes det først og fremt om underholdningsverdi.

Jeg medgir at det sikkert er nostalgi, men jeg er stolt av å ha vært en del av kringkastingens undervisningshistorie. Der målet ikke først og fremst var å skaffe flest mulig seere, men at de som så programmet lærte noe av det.

Jeg har tidligere fortalt om at jeg tok en pause fra NRK i 1982 for å jobbe som undervisningsleder ved IMMI i Kristiansand. Etter hvert kom lysten til å produsere fjernsyn tilbake. Det startet med program for Kirkens Nødhjelp og Strømmestiftelsen som ble vist på NRK.

Men så på begynnelsen av 90 tallet kom det en telefon fra NKS, Norsk Korrespondanseskole. De hadde fått i oppdrag å produsere materiell for voksne som ønsket å ta videregående som fjernundervisning. Det skulle produseres minst 46 program i løpet av 4 år. Mer om prosjektet har jeg skrevet her.

https://www.4kapittel.no/apen-videregaende-fra-dampradio-til-sosiale-medier

Jeg leverte et tilbud og fikk prosjektet i konkurranse med NRK’s egen undervisningsavdeling. Dette var stort, og fra livet som ensom freelancer måtte jeg nå bygge opp en fjernsyns produksjonsbedrift. Mørland Undervisning AS. Ny fløy ble bygget på huset i Lillesand, med plass til kontor, redigering og lydstudio. Opptaks- og redigeringsutstyr måtte skaffes. På det meste var vi fem personer i arbeid inklusiv 2 utplasserte studenter. Det ble et godt samarbeid med NRK, der studioinnslagene ble tatt opp på Marienlyst.

Hensikten med prosjektet var å gi voksne, som ikke hadde fått tilbud om videregående skole, muligheten til å skaffe seg studiekompetanse. Det var nemlig på denne tiden at flere og flere høyere studier, som sykepleierutdanningen, krevde studiekompetanse. Dette utgjorde et minimum av poeng fra nøkkelfag i den videregående skole.

**Fotograf Lars Ivar og jeg utenfor kontoret etter at alle programmene i Åpen Videregående var sendt. Foto: Agderposten.**

Så ble jeg en av de som fikk bidra til at foreldregenerasjonen fikk lukket undervisningsgapet. Engelskserien Start hjalp de som ikke hadde engelsk på skolen. Åpen Videregående ga de uten gymnas mulighet til etter- og videreutdanning. Så oppdaget man at det satt igjen noen som ikke hadde ungdomsskole eller realskole, og derfor hadde problemer med å starte på Åpen Videregåendes startsnivå. Det ble til at vi laget en norsk og en matematikkserie for de som bare hadde 7 års folkeskole. Den siste var noe av det siste Gudmund Hernes tok initiativ til, før han sluttet som Kunnskapsminister i 1995. Han kalte prosjektet «Matematikk for skrekkslagne».

Da NRK ble etablert, var det i stor grad som et hjelpemiddel i folkeopplysningen. Skoleradio, Skolefjernsyn og Voksenopplysning var en viktig del av dette. Mot slutten av 90tallet ble konkurransen med de andre kanalene stadig viktigere. Og den kunne ikke vinnes med undervisning, så i 2001 kunne vi lese: «NRKs styre vedtok i desember 2001 å avvikle Undervisnings- og Kunnskapsredaksjonene. Det blir ikke produsert eller sendt flere språk og kulturprogram.» …. Et øyeblikk, underholdning på vei…

Siste stevne? – Etterkrigsgenerasjonen Del 37

Published 9. september 2021

Siste stevne? – Etterkrigsgenerasjonen Del 37

Gården Store Mørland har for lengst gått ut av slekten. Du finner den langs Fylkesvei 124

For litt over en uke siden hadde vi slektstreff på Sørlandet. Da var det gått 40 år siden det første slektstreffet jeg var med å arrangere. Som den gang var det etterkommere etter oldefar Stian Halvorsen Mørland, pluss noen fra en av sidegrenene. For 40 år siden var vår foreldregenerasjon i stor grad fremdeles levende. Nå var ingen av dem igjen. Det er vi, tremenninger, som er toppen av pyramiden.

Jeg har lurt litt på dette med slekt og slektstilhørighet. Da jeg var liten, på 50 og 60 tallet, var slekten viktig for å definere hvem man var. Ble man presentert, var det ofte med: … sønn av…, … han er barnbarn av…, … du kjenner sikkert onkelen hans…. osv. Hvem bryr seg vel om det nå?

Og selskapelighetene. Var det jubileum, bryllup eller barnedåp var besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner med. De gamle, som hadde råd til det, leide gjerne selskapslokaler for å samle flest mulig av sine. Og med «sine» mente de søsken, fettere, barnebarn, oldebarn. Andre bekjentskaper var i klart mindretall.

Det skjedde noe rundt 70 og 80 tallet. Da var disse store selskapene ikke lenger forbeholdt medlemmer av slekten. Da var det venner som utgjorde flertallet.

I Italia, slik vi kjenner det, er slekten fremdeles en viktig størrelse. I hvert fall når det gjelder fettere og kusiner. Da er det ikke snakk om et slektstreff en gang vært 10. år. Søndagslunsj brukes gjerne til å treffe ulike deler av slekten. Det sier sitt at de ikke skiller mellom barnebarn, nieser og nevøer. De har et begrep for alle: nipote. Slektens barn.

Etter hvert som vår foreldregenerasjon ble for gamle til å holde de store selskapene, besluttet noen venner og jeg å arrangere det første Mørlandstevne i 1981. Det ble også avholdt et i 1991, men så ble det en lang pause. Men nå var det på tide. Ikke bare har hele foreldregenerasjonen dødd, men også vår egen generasjon er i ferd med å forsvinne. Blir dette det siste stevne? Er det noen igjen om 10 år? Vil de neste generasjonene være interessert i holde slektstradisjonene ved like? Vil det bare være venner og kollegaer som er interessante å holde kontakt med?

Det er i dag 400 personer i Norge som har Mørland som eneste, eller som del av etternavnet. Etterkommere etter Stian Halvorsen Mørland utgjør 40% av dette. Det finnes flere grener, også en Mørlandslekt som kommer fra Kragerø.

Vi utgjør det 15. ledd i vår Mørlandslekt, som kan spores tilbake til Anders Mørland som på begynnelsen av 1500 tallet bodde på gården Store Mørland mellom Arendal og Tvedestrand. I løpet av noen slektsledd utgjorde eiendommen betydelige områder som lå mellom den gamle sørlandsk hovedvei og Eydehavn.

Oldefar Stian var mer opptatt av forretninger i Arendal, så han lot gården gå ut av arverekkefølgen, og solgte det til en 4 eller 5 menning.

Det er over denne opprinnelig eiendommen til Store Mørland den nye E18 mellom Tvedestrand og Arendal går.

Bommen med navnet E18Mørland Foto Google Street view.

Neste gang du har kjørt strekningen og mottar oversikten fra Vegfinans om dine bompasseringer, kan du jo sjekke. Du har vært der. Den første bommen etter Tvedestrand, nordfra, heter nemlig E18Mørland.

Prestekrage til besvær – Fra dampradio til sosiale medier

Published 6. september 2021

Prestekrage til besvær – Fra dampradio til sosiale medier

Screenshot DR

Sist søndag var jeg innom en fjernsynsgudstjeneste på Danmarks Radio. Prester i Danmark bruker fremdeles de gamle pipekragene. I Norge sluttet prester å bruke den rundt 1980. Pipekragen dukket opp som moteplagg i Spania på 1550 tallet. Navnet hadde den fått fordi den besto av sirkler av lerret som var det sydd sammen med lommer som dannet rør eller piper som kunne stives opp ved hjelp av et spesielt pipejern. Mens pipekragene falt av moten for de fleste, ble den beholdt som embetsdrakt for protestantisk prester i Danmark og Norge, men siden gudstjenester jeg produserte var på midten av 70 tallet, var pipekrager noe jeg måtte forholde meg til, og det var ikke bare enkelt.

Når du gjør opptak av barnebarn med ditt mobilkamera, trenger du ikke lenger tenke på fokus, kontraster eller blender. Pipekrager er intet problem. Alt skjer automatisk og med et resultat 70 årenes fjernsynskameraer ikke kunne drømme om.

Dette var arbeidshesten av et svarthvittkamera vi brukte på 70-tallet. Stadig flere kameraer hadde zoom, men fremdeles var det kameraer med linsehjul som det over. Det betydde at du kunne få 3 ulike utsnitt fra der kameraet sto. Holdt ikke det, måtte kameraet flyttes nærmere eller fjernere motivet. I en trang kirke var ikke det så lett. Det var vel en av grunnen til at reportasjebussene (OB) var de første som fikk zoomlinser. Jeg husker at mange var negative til zoomen. For det første mente man at kjøring, det å bevege kameraet mot eller fra motivet, ga en bedre opplevelse enn den kunstige zoomen. Og så var man redd for overforbruk av zooming. Til de grader så mye at seerne ville bli kvalme.

Kameraene var ikke alltid like robuste til å klare all frakting rundt forbi. Vi hadde derfor en egen servicevogn med teknikere som kunne trå til. Og det var mer normalt enn unormalt at det oppsto feil. Som regel løste de problemene ved å slå hardt på en av sidene av kameraet. Poenget var at de var eksperter til å vite akkurat hvor de skulle slå. Årsaken var gjerne kretskort som var slått seg litt skjeft og bare måtte ristes på plass.

Tanum kirke i Bærum

Jeg husker en gudstjeneste første nyttårsdag midt på 70 tallet i Tanum kirke i Bærum. Det er en gammel og trang stenkirke med plass til 250. Jeg hadde som vanlig 3 kameraer til disposisjon. Det gjaldt å få plassert dem slik at de ikke var synlig for hverandre. Men det var ikke den eneste utfordringen. Jeg måtte også tenke på hvordan jeg kunne gjennomføre sendingen, dersom en av kameraene falt ut. Det var selvsagt noe man fryktet, men også hadde et lite hemmelig ønske om. Taklet man et sånt problem sømløst, uten at sendingsledelsen på Marienlyst merket noe, fikk man respekt.

Derfor hadde jeg ofte laget meg en alternativ kameragang på arkene bakerst i permen. Og i Tanum kirke skjedde det. Like før preken streiket et av kameraene. Da var det bare å finne fram de bakerste arkene. Et av de gjenværende kameraene ble flytte litt ut i midtgangen og jeg kunne dermed få dekket alle posisjonene jeg trengte med de to gjenværende kameraene.

Men det var ikke det eneste problemet med de gamle kameraene. De taklet ikke store kontraster. Hadde man et motiv med nyanser fra helt svart til helt hvitt, har det menneskelig øye ikke noe problem. Men med de gamle kameraene måtte man velge en del av gråskalaen, enten den lyse, eller den mørke delen. Detaljer utenfor dette forsvant.

Det er her prestekragen kommer inn. Kan man tenke seg en større kontrast enn mellom en kritthvit prestekrage og en beksvart prestekjole. Det gikk bare ikke. Resultatet var at vi hadde med oss vår egen prestekrage som hadde ligget i te og fått en beige farge, noe som sørget for at kontrasten mellom krage og kjole ikke ble for stor. Kragen hadde vi med oss i en rund metallboks til bruk for 16mm filmruller.

Dette slipper Danmarks Radio og alle de andre å tenke på nå.