Posts published in august 2021

Keiser Augustus, alle festers far – 15 år i Piemonte

Published 25. august 2021

Augustus: Nå er det så varmt at vi tar oss en fest. Foto Adobe stock

Jeg har gjennom noen innlegg fortalt om hvordan Barbera Fish Festival kom i stand i Agliano Terme. Hvordan vi fikk støtte fra Sjømatrådet, om samarbeidet med norske toppkokker, og all medieoppmerksomheten.

Siden Agliano Terme er en liten landsby med bare 1700 innbyggere, har man vært avhengig av at mange stiller opp når en slik festival skal arrangeres. Et lykketreff er det at kokkeskolen for Asti Provins ligger i Agliano. Skolens lærere, studenter og kjøkken, hadde vi ikke klart oss uten.

*Kokkeskolen i Agliano, Agency Formation of Astigiane Hills Professional. Google street* view

Så er selvsagt vinprodusentene aktive, og det er ikke bare enkelt, fordi festivalen gjerne kolliderer med innhøstingen av vindruene. Etter hvert har flere utlendinger fått seg hus i landsbyen og ikke bare norske. Mange av disse yter en stor innsats under forberedelse og gjennomføring av festivalen.

Italienere elsker fester. Noen er felles for hele landet, noen er spesielle for et område og noen er spesielle for en by eller kommune. Mange lokale fester er gjerne knyttet til en matrett som er typisk for stedet. Noen er litt spesielle som f.eks Sagra della Rana (frosk) i Casteldilago ved Arrone, Sagra della Cipolla (løk) i Cannara, Sagra della Melanzana ripiena (fylt obergine) i Savona, Sagra della Polenta (maisgrøt) i Perticara di Novafeltria og Sagra del Lattarino (type småfisk) i Bracciano. Andre handler om vanligere matvarer som olivenolje, vin, pasta og hvalnøtter. Hadde vår festival hatt lengre tradisjoner, hadde den nok blitt kalt Sagre del Merluzzo. (Festival for torsken)

Så er det en rekke nasjonale fester og fridager. En av dem er Farragosta. Mens vi i Norge feirer midtsommer sankthans 24. juni, har italienerne sin Farragosta 15. august. Det er nok en av verdens eldste fridager. Den er innstiftet av keiser Augustus, som for øvrig også denne måneden er oppkalt etter. 15. august har alltid vært en av de varmeste dagene i året. Augustus mente derfor det var rimelig at alle, inklusiv slavene, fikk fri denne dagen. Siden har Den Katolske Kirken adoptert dagen og bruker den til å feire Jomfru Marias opptagelse til himmelen.

For å organisere alle disse store og små festivaler har de fleste italienske kommuner en egen «festkomite» som heter Pro Loco – gjerne med navnet til landsbyen etterpå. Dette er en halvoffentlig frivillig organisasjon som står for matlaging, pynting og program på de fleste arrangementene i kommunen. Pro Loco er latinsk, og kan gjerne oversettes med «til fordel for stedet».

*Fra noen av 18 åringenes feiring i 2020. Foto Pro Loco Agliano*

I Agliano har Pro Loco ansvar for flere arrangementer gjennom året, som farragosta og feiring av alle byens 18 åringer «la leva», som er en slags russefeiring.

Men for større arrangementer holder det ikke med Pro Loco. For Barbera Fish Festival stiller alle vinbøndene i landsbyen opp for å gjennomføre prosjektet.

*I år har man slått sammen festivalen Barbera Unplugged og en liten dash fiskefestival.*

I år har man slått sammen to festivaler, siden det er så stor usikkerhet rundt pandemien. Derfor har vi valgt en light utgave, som ytterligere kan reduseres om det kreves. Så satser vi på en stor fullskala festival i oktober neste år.

Et totalbilde tar for lang tid – Fra dampradio til sosiale medier

Published 21. august 2021

Et totalbilde tar for lang tid – Fra dampradio til sosiale medier

Fra en av pappas første filmer med smalfilmkameraet. Her utenfor veikro i USA 1956.

Rundt 1956, før vi dro til Amerika, kjøpte pappa et Kodak filmkamera for dobbel 8 film. Systemet var basert på 16 mm filmruller, hvor man først eksponerte den ene halvdelen. Så snudde man rullen, og eksponerte den andre siden. Etter fremkallingen ble filmen splittet i to, og delene limt sammen på en liten filmrull som ga ca 6 minutter med opptak.

Pappa kjøpte også en bok om smalfilm. Det meste handlet om den tekniske delen av arbeidet, men det var ett lite kapittel om å fortelle med bilder. Det var mitt første møte med faget. Det var særlig et utsagn jeg la merke til. En scene skal normalt være på 6 – 7 sekunder. Kjekt å ha en regel, tenkte jeg.

Senere når interessen for film vokste, forsto jeg at det slett ikke er mulig å sette regler for hvor lang en scene skal vare. Dessuten skjønte man at det man i boken til pappa hadde kalt scene, er det som egentlig er et skudd.

La oss likegodt få definisjonen på plass. Mens man i teateret snakker om scene både som stedet man spiller, og som avsnitt i skuespillet, brukes begrepene annerledes i film og på video.

Et skudd er det minste fortellerelementet. Det er det du får fra kamera starter, til du stopper det. Når man setter sammen skudd som beskriver den samme hendelsen, tatt fra flere vinkler og utsnitt, får man en scene. Når man så setter sammen scener som innholdsmessig og tidsmessig hører sammen, som et avsnitt i historien, kaller man det gjerne for en sekvens. Alle sekvensene utgjør så den endelige filmen.

Mange av de store filmskaperne på 70 – 80 tallet brydde seg døyten om det som sto i pappas smalfilmbok. De laget filmer der skuddene kunne vare i mange minutter. Ja, det var filmer som bare inneholdt et par lange skudd.

**Jacques Tati** hadde i sine filmer mange store totaler, der du virkelig måtte lete i bildet for å finne ut hva det handlet om. Jeg elsket filmene hans. Han spilte selv rollen som Monsieur Hulot. En komisk figur Rowan Atkinson brukte som en av forbildene for sin TV-figur Mr. Bean. Screenshot.

Mange år senere skulle jeg selv undervise i fjernsynsregi. Da hadde man for lengst innsett at det var forskjell på det å lage spillefilm og fjernsynsprogram. Spillefilmens mulighet til store totalbilder på et gigantlerret var borte. Nå var det den lille fjernsynsskjermen som gjaldt. På 80 og 90 tallet var den gjerne på 17 eller 19 tommer og det ga store begrensinger. Et bilde av en åskam med hundre krigere til hest ble bare små utydelige prikker på en linje.

Fjernsyn er nærbilder. Og siden nærbilder «leses» raskere en detaljrike totalbilder, ble det også raskere klipping.

Fra pappas smalfilmboks regel om 6 – 7 sekunder lange kutt, hadde jeg først møtt kinofilmens storslåtte totalbilder som varte og rakk. Deretter hadde pendelen svingt til den andre siden, med fjernsynets nærbilder, som ofte har en redigeringstakt på noen få sekunder. Tempoet ble satt opp.

Fjernsynsreklame var også med å øke redigeringstakten. Det gjaldt å fortelle en historie så raskt som mulig. Tid kostet penger.

Og vi har latt oss lede. Du har sikkert merket det. Du ser en gammel film eller fjernsynsprogram fra 70 og 80 årene, og forundres over hvor tregt filmen skrider fram. Ikke sjelden når jeg ser egne program fra den tiden, tenker jeg: bevares hvor langsomt det går.

Jeg leste nylig at NETFLIX som nå er en av de største produserende av film for både kino og strømmetjeneste, forventer nærbilder og redigeringstempo som i første rekke tar hensyn til strømming og fjernsynsformatet – eller endog mobiltelefonformatet.

Lurer på om ikke dette vil gjøre noe med oss. Når vi ikke lenger er opptatt av totalbilde og oversikt, men action og nærbilder.

Hatt, paraply og frakk – Etterkrigsgenerasjonen – Del 35

Published 15. august 2021

Hatt, paraply og frakk – Etterkrigsgenerasjonen – Del 35

Farfar Nils Mørland var akkurat konfirmert, da han ble rodd ut til seilskipet som lå ved Tromøya der han gikk om bord som dekksgutt. Foto: Adobe stock

Det slo meg at Bodil og jeg i år feirer 10 år som pensjonister. Eller egentlig førtidspensjonister, siden vi valgte å ta ut pensjonen fra 62 år. For som ekte pensjonister, en som kan reise på honnørbillett, er det bare 5 års jubileum. Uansett, kanskje det er på høy tid å omtale seg som gammel? Det er i hvert fall slik jeg ville ha omtalt meg selv, der jeg som 15 åring hadde avsluttet 7 år på folkeskolen i Fredrikstad.

Hvordan fortonet livet og fremtiden seg for en 15 åring i 1963?

For foreldre og besteforeldregenerasjonen hadde avslutningen av folkeskolen, som gjerne falt sammen med konfirmasjonen, vært å regne som starten av voksenlivet. Ikke mange dager etter at farfar var konfirmert, ble han rodd ut til det første seilskipet han skulle jobbe på som dekksgutt. For foreldregenerasjonen var folkeskolen fremdeles endeholdeplassen for utdanningen for de fleste. Høyere utdanning var for de få. De plusset i stedet på folkeskolen med et år framhaldsskole, et tilbud som kom etter krigen. Det var et mindre teoretisk påbyggingsår. Andre tilbud våre foreldre brukte som påbygging etter folkeskolen var handelskole, folkehøyskole, husmorskole, landbruksskole og ulike tekniske skoler.

Noe som endret seg under vår foreldregenerasjon var at drømmen og ønsket om en høyere utdanning ble vanligere. Hvem har ikke hatt foreldre, tante eller onkel som egentlig hadde hatt lyst på en høyere utdanning som lærer eller sykepleier?

Med vår generasjon ble drømmen plutselig mer realistisk. Men høyere utdanning var fremdeles for de få. Av de litt over 57 000 syvendeklasselever som avsluttet folkeskolen i 1963, var det i tillegg til meg bare 11 664 som tok eksamen artium i 1968.

Som tidligere fortalt, var det først det siste året på folkeskolen at jeg så muligheten til høyere utdannelse. Egentlig uten helt å vite hva jeg skulle bruke det til. Det hørtes bare så spennende ut med alle de gamle begrepene: Gymnasium, Examen Artium og Immatrikulering. Så jeg søkte på realskolen, siden de fleste av mine skolevenner gjorde det.

*Examen Artium hadde vært en uoppnåelig drøm for bestefar Lars Fjellestad. At hans eldste barnebarn skulle nå målet, var ubeskrivelig stort.*

Å være etablert

For hva var egentlig målet vårt – med livet? Det var å bli etablert. Dette betød så fort som mulig i tyveåren å skaffe seg familie, hus og trygg jobb. Det siste var viktig.

Å bli etablert, ble sett på som hensikten med det hele. Man skulle gjøre nytte for seg og føre slekten videre. Å finne en jobb eller starte en bedrift som kunne forsørge familien livet ut. Tryggheten var viktigere enn personlig suksess og raske penger. Man betalte sine pensjonsinnskudd til staten med tro på at staten skulle sørge for en resten av livet.

Da vår besteforeldregenerasjon var konfirmert, ble de ansett som voksne. Ungdom, som en tidsepoke mellom barn og voksenliv, er et begrep som dukket opp med våre foreldre. Vi opplevde vel også restene av denne tidligere todeling. Til konfirmasjonen fikk vi hatt, frakk, paraply og mansjettknapper; symbolene på at du var en voksen mann. Vi ble bare fremdeles behandlet som barn og følte ikke helt for dette ungdomsbegrepet. Vi likte heller begrepet tenåring. Ungdomsbegrepet var noe som fulgte vår foreldregenerasjon langt oppover i årene. Jeg husker det meningsløse i at vi var på ungdomsmøter og sang fra Ungdomskvad, der de fleste var mellom 30 og 40 år. Så dette med å være ungdom, være voksen og å være gammel, det var egentlig ganske forvirrende.

F. eks. var det greit å bli eldre, men gammel ville man ikke være. Men å være etablert, det var greit, så å si målet med det hele.

Ting forandrer seg. Å være etablert, har nærmest blitt et skjellsord. Det betyr at du er stivnet, gitt opp, og har sluttet å jobbe for egen karriere. Det betyr kanskje at du er mer opptatt av familie og trygghet en din egen utvikling og suksess. Å, huff da!

Får vi media interessert, tro? – 15 år i Piemonte.

Published 7. august 2021

Får vi media interessert, tro? – 15 år i Piemonte.

Gunnar Hvarnes med showecooking under festivalen i 2014. Italiensk presse følger nøye med.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan arbeidet med fiskefestivalen i Agliano startet opp. Hvordan de unge vinbøndene i landsbyen ville starte noe som ikke alle andre hadde. Da jeg foreslo en vin og fiskefestival tente de, og etter litt fram og tilbake fikk vi med oss Sjømatrådet som partner. Jeg har også fortalt om hvordan vi har fått med oss norske og italienske kokker. Men hva hjelper det med sjømatråd og toppkokker om ingen vet om festivalen? Mens festivalene i de omkringliggende landsbyer hadde lange tradisjoner for sine festivaler, og derfor var i folks bevissthet år for år, måtte vi bygge opp vårt renomme i løpet av det første året, dersom vi skulle ha håp om gjentagelse. Så mediedekningen ville være avgjørende.

Det Italienske publikum

Hvordan skulle vi bli lagt merke til blant alle festivalene i området? Vi satte oss som mål at den første festivalen skulle bli kjent i nabokommuner og kanskje hele provinsen Asti. Så fikk vi senere sikte mot regionen Piemonte. Slik gikk det ikke. Sjømatrådet og deres reklamebyrå i Milano og vår egen Valentina Mansone (radiojournalist) gjorde en fantastisk innsats. Kombinasjonen av italiensk rødvin og norsk torsk tente de italienske mediene. Da landbruksdepartementet i Torino tok kontakt for at vi skulle bruke deres presserom i Torino, skjønte vi at dette kunne bli større enn vi hadde håpet på.

*Gino, kokkelærer fra Agliano, var sentral under pressekonferansen i Torino, der kombinasjonen av torsk og barberavin ble presentert.*

Den første festivalen ble da også omtalt i både regionale og nasjonale medier. Det var tydelig at ideen til festivalen hadde vært bærekraftig.

*Det var tydelig italiensk media var klar for noe nytt blant alle de tradisjonelle festivalene.*

Det norske publikum

I 2014 var det ikke mange nordmenn som hadde etablert seg i området, så målgruppen for festivalen var først og fremst italienere. Likevel mente jeg at prosjektet fortjente omtale i norske medier. Med bakgrunn i tidligere samarbeid med folkene bak Gutta på tur, tok jeg kontakt med TV2. Vi hadde et møte, men de var lite interessert i å dekke enda en festival. Men vi ga oss ikke. En av regissørene i produksjonsselskapet Filmprodusentane, Hallgrim Haug, kom på ideen om å bygge historien rundt en norsk fisker og en italiensk bonde, med festivalen som bakteppe. Arne Hjeltnes hadde sagt ja til programlederjobben. Nå var TV2 positiv. Sjømatnæringen kom inn som sponsor.

Å finne en fisker som en av hovedpersonene var ikke noe problem. Verre var det med vinbonden. Jeg hadde jo tenkt på Lionello, men det hadde han liten lyst til. At han skulle ha en hovedrolle, ville bli tatt negativt av de andre bøndene, mente han. De ville mene at det bare var fordi vi var venner. Forskjellbehandling blant bøndene er noe Lionello er veldig var for. Jeg måtte derfor gå en omvei. Sammen med assosiasjonen ble vi enig om å invitere alle bøndene som ønsket å være med til audition. Det var 0 – zero som meldte seg. Da måtte vi vel kunne bruke Lionello? Han vegret seg fortsatt. Så vi gikk da aktivt ut og prøvefilmet 4 bønder som vi selv plukket, inklusiv Lionello. Så overlot vi til TV2 å velge, og valget ble - Lionello.

*Hallgrim Haug og resten av teamet. Til høyre Guri Solberg og gjestene fra Lofoten.*

Kort tid før hovedopptakene skulle begynne, måtte Arne Hjeltnes kaste inn håndkledet som programleder. TV2 valgte da Guri Solberg som bare hadde noen få dager å avse til prosjektet. Resultatet ble en litt kaotisk opptaksperiode, hvor altfor mye skulle tas opp på kort tid. Men takket være en topp produksjonsgjeng i Filmprodusentane, med John Storhaug som produsent, kom de ikke bare i mål, men med et produkt som utvilsom har vært med å bidra til å sette landsbyen og festivalen på kartet.

https://vimeo.com/147102253

Her kan du se programmet som ble laget.

Jeg har ikke lenger tall på alle nordmenn som har kjøpt hus i området. Og blant dem er John Storhaug, som var produsent for programmet, og Merete Kristiansen som jobbet i Sjømatrådet og finansierte store deler av produksjonen. Det er et eller annet med denne landsbyen….

Jazzgudstjeneste på Sentralbanestasjonen og og hagemagasin i Dyreparken – Fra dampradio til sosiale medier

Published 1. august 2021

Jazzgudstjeneste på Sentralbanestasjonen og og hagemagasin i Dyreparken – Fra dampradio til sosiale medier

Oslo Sentralstasjon, et av mange steder man har produsert fjernsyn. Foto: Wikipedia

Som tidligere nevnt, sluttet jeg i NRK i 1982 for å begynne som undervisningsleder ved IMMI i Kristiansand. Etter få år kom lysten til å produsere tilbake, og jeg har fortalt om de første produksjonen, for Kirkens Nødhjelp og Maritime Hydraulics. Så dukket det opp et nytt stort prosjekt. Denne gangen med NRK som oppdragsgiver.

Rolf Riktor, tidligere ansatt i Barne og Ungdomsavdelingen, hadde fått jobb som utreder ved kringkastingssjefens kontor. Han hadde fått det for seg at han ville eksperimentere med gudstjenesteformatet i NRK Fjernsynet. Interessen internt var ikke sterk, så han bestemte seg for å sette oppgaven ut. Det var Sindre Eide som prosjektleder og jeg som produsent, som fikk oppgaven. Vi knyttet til oss Rolf Wenell som delte på regi med meg. Han jobbet den gang ved TV Inter i Sverige. (Rolf Wenell ble senere «helnorsk», og en av de sentrale prosjektlederne i TV2, med blant ansvar for Idol).

Resultatet ble en spennende reise gjennom ulike formater: historisk gudstjeneste i Gamle Aker kirke, gospelgudstjeneste med Bjørn Eidsvåg i Østenstad kirke, retreatgudstjeneste på et senter oppe ved Gjøvik, og katolsk messe ved Lunden nonnekloster Men den mest spesiell gudstjenesten var jazzgudstjeneste på Oslo Sentralstasjon. Etter at hallen var stengt for natten gjorde vi den om til et kirkerom, med livets reise som tema.

*Lunden kloster i Groruddalen var et av stedene vi laget temagudstjeneste. Foto: katolsk.no*

Kort tid etter sluttet Rolf Riktor i NRK for å jobbe ved Nordisk råd i København. Selv om de fleste var begeistret for resultatet, var det ingen andre som tok over. Derfor rant dette forsøket på fornying av gudstjenesteformatet ut i sanden. Kanskje en av grunnene til at det bare unntaksvis vises gudstjener på NRK Fjernsynet, mens våre naboland bare unntaksvis har en søndag uten gudstjeneste på TV. Men så har de også hele tiden eksperimentert med formatet.

*Fra dagens sommerandakt på Svensk Fjernsyn. Skjermdump fra STV2*

I dag sendte for eksempel Sveriges TV en sommerandakt fra Olavsleden i Åredalen, pilegrimsveien fra Sverige til Nidarosdomen. På veien møtte programlederne denne gangen en gjest som er opptatt av gjenbruk og bærekraftig utvikling. Det hele satt inn i en kirkelig ramme.

TV2

I september 1992 startet TV2. I god tid, jeg tror det var på høsten 1991, hadde jeg et møte med Dan Børge Akerø i kanalens første kontor i Stortingsgaten. Han var blitt engasjert som programdirektør for den nye kanalen. Kunne den nye kanalen tenke seg noen hageprogram? NRK hadde sluttet å lage hageprogram etter jeg sluttet der. Ja, hvorfor ikke, sa Dan Børge. Det var bare å sette i gang.

Bør vi ikke lage et avtale og en ramme for programmet?

Vi er ikke akkurat der nå. La oss ta opp tråden om et par måneder. Men bare sett i gang. Dette vil vi ha.

På senvinteren 1992 kom en delegasjon fra TV2 hjem til meg i Lillesand. Her hadde jeg hanket inn Dagfinn Tveito, som hadde vært programleder i Hagen Vår i NRK. Han hadde sluttet som direktør for Hageselskapet og flyttet til Arendal.

Jeg håpet på å få til en serie på kanskje 10 programmer for sending høsten 1993. Det ville bli for hektisk å få til noe allerede høsten 1992. Dessuten var jeg av den oppfatning at hageprogram hørte hjemme i vårsemesteret.

Vi kunne tenke oss daglige sendinger fra mandag til fredag i TV2’s egen fjernsynshage. Med andre ord, et magasinprogram. Hva tenker dere om det? Fra våren 1993

Jeg fikk jo sjokk. Daglige sending?!

De lurt på hvor en slik hage kunne etableres. Det slo meg at Dyreparken måtte være et egnet sted.

Kan du få noen derfra nå?

Dette var handlingens menn, tenkte jeg. Jeg ringte Edvart Moseid som kastet seg i bilen. Han hadde revet med seg et kart over parken, og tenkt på ulike alternativer under kjøreturen. Jo, Dyreparken kunne gjerne stille opp.

Men, igjen. Det var litt for tidlige og lage noen endelig avtale. Nå var all fokus i TV2 på oppstarten i september. Etter det skulle vi sette oss ned sammen og planlegge dette i detalj.

Men, om vi skal ha noe å vise våren 93, må vi gjøre noen opptak våren 92, mente jeg.

Helt greit. Det er bare å sette i gang.

Vi startet planleggingen. Hageselskapet utarbeidet sammen med Dyreparken skisse til hvordan fjernsynshagen skulle utformes.

Selv reiste jeg våren 92 til Nederland for å gjøre opptak.

*Jeg har intet bilde fra selve opptakene, med her er Bodil og jeg utenfor en av de stor tulipanprodusentene vi besøkte våren 1992.*

Over sommeren purret jeg på TV2 ledelsen. Var det ikke på tide å komme i gang med planlegging og avtaler?

Eller hadde det hele vært for godt til å være sant? Det skulle vise seg at en del av programplanleggingen hadde vært litt ute av kontroll. Dan Børge ble fratatt en del av ansvaret, og en del av hans nærmeste programplanleggere forsvant.

En dag ringte Finn H. Andreassen. Han var nå blitt viseadministrerende direktør i TV2. Jeg kjente ham så vidt fra NRK.

Han var klar over hva TV2 hadde lagt opp til, men det var nå umulig å gjennomføre. En lang rekke prosjekter måtte de nå bare se og komme seg ut av. Hageprosjektet var et av dem. Hvor mye penger hadde jeg brukt så langt? Jeg nevnte en sum og noen dager etter var summen kommet inn på min konto.

Selvsagt trist at det ikke ble noe av det, men også veldig skvært av TV2 å gjøre opp for seg selv uten en skriftlig avtale de var bundet av.

Noen prosjekter er det kanskje like godt det ikke ble noe av.