Posts published in juli 2021

Sommerferie – Etterkrigsgenerasjonen – Del 34

Published 30. juli 2021

Foto: Adobe Stock

Jeg husker at jeg som 10 – 12 åring alltid gledet meg til sommerferien. Fra påske så jeg bare fram til å legge fra meg alle problemene på skolen for en stund. Det var nok helt nødvendig for guttungen. Etter flyttingen til Fredrikstad var ikke behovet like stort, men sommerferien var alltid noe jeg så fram til.

Ferien var variert. En sommer kunne for eksempel bestå av:

Teltmøter.

*Reising av møtetelt i slutten av 50 tallet. Foto: Wikipedia*

Et meget spesielt campingliv for pastorbarn på den tiden. Når frimenighetene ønsket å etablere seg på nye steder, var det ikke uvanlig å kjøre en ukes kampanje ved å sette opp et møtetelt for så å holde en møteuke med sang og taler. Pappa var ofte sentral i disse prosjektene, og det hendte jeg ble med. Vi bodde gjerne på et gjesteværelse hos en familie. Det var moro de første dagene, men så ble fokuset gjerne på min høysnue som bokstavelig blomstret der jeg satt på bakerste benk i teltet med en grasbakke som tørket dag for dag, og dermed avga mer og mer gresspollen. Mulig noen misforsto mine rennende øyne - at jeg var rørt til tårer av budskapet. Det var ikke alltid tilfelle.

Hytta på Brunlanes

Etter at farfar døde brukte pappa noe av arven til en hytte ved Kloppsand i Brunlanes. Tomta hadde vi fått billig av mammas onkel Hans. Men det var ikke nok penger til både ny bruktbil og en komplett ferdig hytte, så det ble en hytte bygget i flere etapper. En måte det ble gjort på, var at flere av pappas håndverkssvenner fikk låne hytta noen uker i ferien mot litt dugnadsarbeid. Slik bygget hytta seg år for år. Resultatet var en hytte hvor det litt uregulert skjøt ut et tilbygg her og der. Den gang lå vi alene på en høyde med utsikt både mot havet og landet innenfor. Et stykke både til kjørevei og badestrand. Posten måtte vi hente på Holhjem landhandel, og det var ofte jeg som hadde jobben med å hente post og varer. Det var litt over 2 km hver vei.

*Her lå det bare en hytte. Foto: Google earfth.*

Nå ligger hytta som i et hyttefelt med naboer på alle sider. Hytta er for lengst solgt.

Ferie pensjonat

Det hendte at besteforeldrene i Skien spanderte en ferieuke på oss. Da dro vi gjerne til Nirisrud pensjonat i Nissedal. Et pensjonat var et litt enklere hotelltilbud, som økonomisk passet en statstjenestemann som ville spandere ferie på seg og sin datter med familie.

Sammenlignet med hotellstandard, var det mer som et oppgradert leirsted. De hadde gjerne både dobbeltrom og firemannsrom som passet for familier. Bad og toalett på gangen. Maten var god og hjemmelaget. I spisesalen satt vi ved langbord. Under middagen ble fat og boller sendt rundt. Til frokost var pålegget fordelt rundt omkring på langbordene, slik at man måtte strekke seg for å nå ost, saltpølse og syltetøy. For en liten pjokk kunne det være en utfordring å nå alle godsakene. For på pensjonatet var det ikke vanlig å be noen sende pålegget. Man skulle nå det selv, selv om det betød å strekke seg over andre. Det ga utgangspunktet for et begrep de færreste unge i dag kjenner, nemlig pensjonatarmer.

Telefonen er fredet – Etterkrigsgenerasjonen – Del 33

Published 25. juli 2021

Telefonen er fredet – Etterkrigsgenerasjonen – Del 33

Den gamle hytta i Seljord fungerte lenge uten strøm og telefon

Det var frokost. Bodil og jeg hadde tatt veien om hytta i Seljord i forrige uke, etter besøket på Bekkjarvik. Jeg husker ikke tema for diskusjonen. Det var ikke særlig alvorlig, men vi var dypt uenig. Greit, tenkte jeg, det løser vi raskt med Google. Da var det at jeg kom på at vi ikke hadde verken mobildekning eller internett.

Mobildekning hadde vi aldri hatt på hytta, og nå var i tillegg nettet nede, antagelig på grunn av tordenvær. Alt dette er for så vidt greit og forhold seg til, det lar seg ordne. Det var den automatiske refleksen i å ha all verdens informasjon i umiddelbar nærhet, 24/7, som fikk meg til å tenke.

For hvilken reise det har vært! Med unntak av året i Amerika, hadde familien ikke egen telefon før jeg som 10 åring flyttet til Skien. Skulle det ringes til noen, var vi avhengig av en nabo med telefon, eller gå til televerkhuset i byen. Det hadde begynt å komme telefonkiosker, men det var ikke før på 60 tallet at utbredelsen av dem tok fart. Var det noen som raskt måtte ha tak i oss, fikk vi telegram med bud på døra.

Når vi tidligere bodde på landet, hadde vi gjerne noen i nærheten som hadde telefon. Den var tilknyttet manuell sentral. Det var ofte at flere hus eller gårder delte samme telefonlinje. Hver abonnent hadde sitt ringesignal. Det kunne være ett, to eller flere ring. Når du hørte gårdens ringesignal, var det bare å løfte røret. Da hørte man gjerne telefonoperatøren: «Et øyeblikk.» før hun koblet linjene sammen. For det var alltid en «hun».

I byene hadde man så lenge jeg husker, automatsentraler. Det betød at du hadde en tallskive på telefonen og kunne ringe til en annen abonnent ved å slå et nummer. Men det gjaldt bare innen byen. Telefonnettet lokalt var opprinnelig bygget ut av kommuner, lokale telefonforeninger eller selskap. Og de var bygget på ulike systemer. Noe som senere gjorde det vanskelig å koble dem sammen nasjonalt. Et pussig uttrykk for disse ulike systemene var at nummerskivene i noen byer gikk fra 0,1,2,3,….mens det i andre byer var nullen plassert bakerst …7,8,9,0. Ulike system hindret de fleste byer i å kunne koble seg opp automatisk. Skulle man ringe til annen by, måtte man bestille det på Rikstelefonen som lange var manuell. Først i slutten av 80 årene var alle telefonsentraler knyttet sammen, slik at man kunne ringe over hele Norge direkte fra eget apparat.

*Langs veien mellom hytta i Seljord og Notodden finner man deler av den gamle rikstelefonforbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet. Disse stolpene er nå fredet. Foto: Telemuseet.*

Erfaringer med manuelle sentraler gjorde oss bevisst på at det alltid var noen som kunne lytte til det som ble sagt. Mange opplevde det som trygt. Man trengte dessuten ikke huske telefonnummer, det gjorde telefondamen for oss. Trengte vi lege i full fart, visste nesten alltid sentralen hvor legen var. Det har kanskje ført til at vår generasjon ikke er like opprørt over at telefonsamtaler og annen sambandsaktivitet er overvåket. Dette har vi vært vant til.

Men hvor var jeg? Jo, på hytta. Her fikk vi telefon for rundt 20 år siden. Det gikk ganske raskt. Ikke som da vi vi fikk telefon først gang på 70 tallet. Da var det fremdeles lange ventekøer for å få telefon. På hytta, 30 år senere, gikk det på noen uker. Med telefonlinje kunne vi etter hvert få internett.

Men nå hadde lynet slått ut modemet, og siden fasttelefonen for lengst var sagt opp, hadde vi ingen kontakt med omverdenen. Det føltes litt rart. Lett å glemme at vi tidligere oppholdt oss på hytta uker av gangen, uten telefon, uten internett, uten fjernsyn og uten Google.

Det er litt pussig at deler av vår egen barndom nå er fredet. Som de gamle telefonkioskene. De ble tegnet allerede i 1933. Riksantikvaren har fredet hundre av dem. Denne i Nevlunghavn, er den eneste mellom Skien og Tønsberg. Foto: Google Street View.

Fasttelefonnettet skal legges ned. Vi har fått vite at hvis telefonledningen til hytta, som vi bruker til internett, blir ødelagt, vil den ikke bli erstattet. Da må vi håpe på en fiberkabel.

Litt hageprat

Published 21. juli 2021

Litt hageprat

Det har blitt lite hageprat i år. Det skyldes i stor grad usikkerheten om hva som nå skjer med utbyggingen av jernbanen her i Larvik. Går vårt hus og tomt med eller ikke? Det ser ut til at vi fremdeles må leve med usikkerheten et par år til. Og da ble det som i fjor; å finne planeter som gror fort og kan dekke hagen slik det er. Og selv om det er utilfredsstillende og ikke kunne utnytte potensialet denne lille hagen utgjør, gir det mye glede i å se det gror under fingrene, så det blir sommer blomster, krydderplanter og naturligvis squash.

Jeg får stadig spørsmål hvordan jeg klarer å få så kraftige squash planer. Hjemligheten er godt med næring. Er det noe jeg lærte under arbeidet med hageprogrammene i NRK var å gi plantene i hagen rikelig med næring. Da får man kraftige planter, som dessuten er det beste middelet mot sykdom på plantene.

Mye å velge mellom

Nå finnes det en masse typer gjødsel. Noen tenker vel på den gamle Fullgjødselen NPK (nitrogen, fosfor og kalium). Det var bare det at den ikke var helt fullgod. Den mangler mange mikrostoffer som er viktig i småhaver med stor utnyttelse av små jordflekker. Det finnes en del ferdigblandet flytende gjødsel av ulike slag. Utblandet ligger de gjerne på en pris som gir en kostnad gjerne 15 kr for en 10 literkanne med oppløsning.

Noen har noen hørt om Superba. Det er lettoppløselig gjødning som inneholder alt for plantene når det gjelder mikronæringsstoffer og kommer i 1 kg bøtter. Den blir egentlig feil og si: alt planten trenger. For kalksalpeter må plantene også ha og det kommer også i 1 kg spann.

Jeg sverget lenge til Superba, men nå er prisen blitt veldig høy og siden det finnes et fullgodt rimeligere alternativ er det ikke noe å lure på.

25 kg Yara Kristalon indigo på Felleskjøpet koster 715 kr og 1 kg Superba 240kr!. 1 kg Kalksalpeter spann koster 230 kr og 25 kg Yara Calcinit 240kr. Men krever jo at du har plass til et par sekker.

Slik bruker du vannløselig gjødning.

Først lager du en stamoppløsning av Kristalon og Calsinit ved å blande 150 gr i hver sin krukke med 1,5 l vann. Bland godt. Grunnen til at du må ha to oppløsninger er at stoffene ikke går så godt sammen i så sterk konsentrasjon. Hadde du blandet alt i en stamoppløsning vil du oppleve stoffene skilles ut og faller til bunnen. Nå du så skal bruke disse stamoppløsningene i den endelig oppløsningen er konsentrasjonen så svak at de ikke skilles ut.

Bruk 0,5 dl av hvar av stamoppløsningene til en 10 liter vanningskanne for daglig vanning i vekstperioden. Halv styrke mens plantene er små og sterkere oppløsning om det vil gjødselvanne bare av og til.

Så til prissammenligningen. For mange flytende gjødningtyper som er til salgs i hagesentra og gartnerier kan kostnaden for en 10 liters blomsterkanne lett bli 10 til 15 kroner. Med Superba/Kalkasalpeter 6 kroner og med Yara Kristalon/Calsinit 0,5 kroner.

Rimelig tilsjasket – Fra dampradio til sosiale medier

Published 18. juli 2021

Rimelig tilsjasket – Fra dampradio til sosiale medier

Dvergsnestangen. Foto: Kristiansand Folkehøyskole

Det må ha vært en av de første dagene på folkeskolen. Hele klassen skulle svare på hva de skulle bli. Blant guttene var det enten politi, bussjåfør eller brannmann. Siden jeg ikke hadde tenkt så mye over det tidligere, valgt jeg det de fleste valgte, nemlig brannmann. Hverken jeg eller resten av klassen hadde noen mulighet til å se for seg en jobb som fjernsynsprodusent.

12 år senere, mot slutten av videregående, kjente jeg stadig ingen som jobbet i media, bortsett fra en norsklærer som var gift med en avisredaktør.

5 år etter det var jeg engasjert som fjernsynsprodusent i NRK, og hadde min første produksjon på lufta. På den tiden var miljøet lite. Jeg tror bestemt jeg kjente navnet på alle som drev med fjernsynsregi på den tiden. I hvert fall de som holdt til i Oslo.

10 år senere, i 1983 var situasjonen en helt annen. Fram til da hadde NRK stått for det meste av opplæringen av fjernsynsmedarbeidere. Nå foregikk stadig mer av utdannelsen på utsiden av NRK, med Volda og Gjøviks som foregangssteder. Etter hvert kom også Gimlekollen i Kristiansand på banen.

I 1983 hadde jeg begynt som undervisningsleder i IMMI i Kristiansand. I tillegg til medieopplæring i utviklingsland, skulle jeg også utvikle undervisningstilbud i Norge. Mens de nevnte undervisningsstedene rettet seg mot ungdom under utdanning, så vi behovet for opplæring av folk som hadde jobb, men trengte påfyll om de nye mediene.

Vi laget et løp med en rekke ukeskurs på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand. Det var kurs i Foto for fjernsyn, Redigering, Lyd, Manusarbeid, Flerkameraproduksjon, for å nevne noen av temaene. Lærerne hentet jeg i NRK. På den tiden var det ikke ofte de fikk tilbud om betalte jobber på utsiden av NRK, så det var ikke vanskelig å holde en høy standard. Deltagerne på kursene var en salig blanding av avisjournalister, pressefotografer, misjonærer, reklamefolk og lærere.

Jeg fungerte også denne perioden som gjestelærer/foreleser ved distriktshøyskolen i Volda, Gimlekollen Mediehøyskole, og etter hvert Danvik Mediehøyskole.

Jeg opplever nå og da å treffe på deltakere jeg har hatt på kurs fra denne tiden. Ja enda til elever av de jeg underviste for nesten 40 år siden.

Som undervisningsleder i IMMI fikk jeg flere spennende år i en av de viktigste brytningsårene i norsk mediebransje. Men jeg savnet å være i produksjon og gradvis begynte jeg å produsere igjen. Jeg startet med to produksjoner som skulle føre meg til svært ulike steder og med svært ulike tema.

Det første var en reklamefilm for Hydralift i Kristiansand. De laget boreutstyr, og sammen med en fotograf dro jeg med helikopter til letteplattformen Ross Isle i Nordsjøen. Det var en liten innretning sammenlignet med de stor produksjonsplattformene som Ekofisk. Her var det helikoptertransport i høyden et par ganger i uka. Planen var å gjøre opptakene ferdig på et par dager, noe som skulle passe med returflygning til land umiddelbart etter. Så skjedde det at en av borekronene satt seg fast, og opptaket av nettopp borekrona som kom opp av røret måtte vent en halv dag. Det ble et flott bilde: boret som steg opp …. med helikopteret lettende i bakgrunnen. Helikopteret vi skulle være med. Så var det bare å vente på neste transport, 6 dager senere. Godt de hadde et lager av gamle filmer på VHS.

*Geta øyesykehus i Nepal Foto: Kirkens Nødhjelp*

Logistikkutfordringer ble det også for den neste filmen. Den var for Kirkens Nødhjelp og handlet om et øyesykehus i Nepal. I 80 årene fikk prosjekter for frivillige bistandsorganisasjoner automatisk oppgradering til Business på KLM. Med et ønske om ikke å skille oss ut blant de andre passasjerene, bestemte vi tre i reisefølge oss for å stille i passende antrekk; mørk dress og frakk. I Katmandu viste det seg at ingen av de 12 kolliene med bagasje hadde kommet fram. Vi bestemte at fotografen skulle bli igjen i påvente på bagasjen, mens Thor fra Kirkens Nødhjelp og jeg skulle reise videre med småfly til sykehuset for å starte planleggingen – i dress og frakk. Det skulle gå flere dager før bagasjen kom, og ennå noen dager før fotografen fikk plass på nytt lokalfly. I mellomtiden bodde vi i en hytte med to sengebrisker uten sengetøy – i dress og frakk. Etter et par dager tittet Thor bort på meg der jeg lå med en nå svert krøllede frakken rundt meg for å holde den kjølige natteluften ute og utbrøt … Mørland, nå ser du rimelig tilsjasket ut.

Jo flere kokker…. Barbera Fish Festival tar form – 15 år i Piemonte – del 30

Published 17. juli 2021

Jo flere kokker…. Barbera Fish Festival tar form – 15 år i Piemonte – del 30

Arnt og Ørjan driver Bekkjarvik gjestgiveri.

Denne uken besøkte vi tvillingene på Bekkjarvik. Sammen med venner hadde vi tatt turen til Bekkjarvik Gjestgiveri, der tvillingene Ørjan og Arnt Johannessen står for kokkelering. Arnt er kjøkkensjef og var årets kjøkkensjef i 2014,og Ørjan verdensmester i Bocuse d’or i 2015. Vi hadde lenge lovet å komme på besøk. Arnt og Ørjan besøkte nemlig festivalen og Casa Karen i 2015,og de er slett ikke de eneste toppkokker som var innom siden vi startet opp festivalen i 2014.

Vinbøndene i Agliano hadde tent på ideen om en fiskefestival,og jeg hadde fått i oppdrag å fortsette planleggingen. Sjømatrådet hadde også sagt ja til å støtte prosjektet. Nå var det viktig at den første festivalen ble en pangstart. Men hva skulle vi fylle festivalen med?

Jeg hadde tidligere hatt et visst samarbeid med kokken Odd Ivar Solvold. Han var for mange kokkenes kokk på 2010 tallet. Han ville være med, og sammen begynte vi å snekre et opplegg. Tanken var å la en norsk og en italiensk toppkokk lage hver sine varianter av samme råstoff. Under den første festivalen skulle det være tørrfisk. Dessverre måtte Odd Ivar kaste inn håndkledet, og sendte Gunnar Hvarnes i stedet. Gunnar er en av verdens mest meriterte konkurransekokker, så det var ingen dårlig erstatning. På italiensk side falt valget på Walter Feretto, som driver den nærmeste stjernerestaurant, bare noen km fra Agliano. Han tok likegodt med 3 andre stjernekokker, for å toppe laget.

*Gunnar har vært en gjenganger i Agliano. Her i kjøkkenet på Casa Karen.*

Året etter, i 2015 håpet jeg på nytt at Solvold kunne komme. Men på nytt måtte Odd Ivar melde avbud, og sendte i stedet Ørjan Johannessen. På det tidspunktet avtalen ble inngått, hadde han ennå ikke vunnet verdensmestertittelen i Bocuse d’or. Heldig for oss, for vi hadde neppe kapret ham etter det.

Med Ørjan på laget, dristet jeg meg til å spørre Enrico Crippa, som driver en av verdens beste restauranter i Alba, Piazza Duomo. (3 stjerner) Ingen av mine italienske venner trodde jeg ville lykkes, men han sa ja. Det var nok en blanding av respekt for verdensmesteren i Bocuse d’or, og det at jeg hadde besøkt restauranten jevnlig fra før han fikk sin første stjerne.

Etter 2015 festivalen bestemte vi oss for å holde fiskefestivalen annet hvert år. Det ville rett og slett være for krevende å fornye oss tilstrekkelig med en så liten organisasjon i ryggen.

I 2017 var det Sven Erik Renå som var den norske gjestekokken, også med tidligere pallplass i Bocuse d’or, og den første med Michelin stjerne i Norge utenfor Oslo. Og som italiensk stjernekokk fikk vi Paolo Barrale fra Napoli.

*Sven Erik og Paolo med kokker fra Stavanger*

I 2018 var det et nytt hvileår for fiskefestivalen. I stedet fikk jeg en overaskende telefon fra Gunnar Hvarnes, som var coach for den norske deltageren i Europamesterskapet i Torino det året. Han lurte på om teamet kunne komme til Casa Karen og trene uken før mesterskapet. Det ble en minnerik uke med mange norske kokker på besøk, og som endte med seier for Christian Andre Pettersen i Torino.

*Christian Andre og resten av teamet på frokost på Casa Karen før konkurransen i Torino. I høst er han på nytt i finalen i Lyon i et nytt forsøk på å ta verdensmestertittelen*

I 2019 var det tid for ny festival. Dessverre kunne ikke Sjømatrådet bidra dette året på grunn av mindre budsjett. Da slo Gunnar på nytt til. Han fikk med Harald Dahl og VAAG Seafood som partner og sponsor. Dette året gikk også den italienske Bocuse organisasjonen inn som partner, og sendte en av sine kokken Marco Acquaroli som har restaurant i Franciacorta.

Etter planen skulle det vært en ny Barbera Fish Festival i år, men på grunn av pandemien har vi besluttet å la det bli med en light utgave i år, for så og slå til for fult neste år.

Salat med taskekrabbe og kalv ytrefilet.

Og fått mulighet til å omgås så mange kokker i verdensklassen må være en som en våt drøm for enhver matentusiast. Så mens vi venter på normale tider, er det hyggelig å kunne mimre om festivalene som var. Fantastisk mat lager de også på Bekkjarvik gjestgiveri.