Press "Enter" to skip to content

Posts published in juni 2021

Er det her jeg skal av – Fra Dampradio til sosiale medier

0

Foto: Adobe stock

Å kjøre tog i India kan være både spennende og utfordrende ikke minst på 80 tallet. Jeg satt på tredje klasse med sprinkler foran vinduene og harde trebenker. Du må ikke finne på annet enn å ta første klasse, var beskjeden. Men dette toget hadde bare tredje klasse. Jeg var på vei nordover fra Calcutta. Reisen ville ta rundt 6 timer. Jeg var på oppdrag for å evaluere en radiostasjon som fikk norske bistandspenger. Det var i monsuntiden med høy temperatur og fuktighet. Som om ikke det var ille nok; jeg visste ikke hvor jeg skulle. Mappen med navn og adresse var gjenglemt i Calcutta og billetten med navnet på stasjonen jeg skulle til, hadde konduktøren tatt før jeg gikk om bord.  

Vel, det ville vel ordne seg, tenkte jeg. Det skulle ta rundt 6 timer og endte ikke navnet på stasjonen på …pur? Og det var jo noen som skulle hente meg. Jeg var sikkert en av få hvite på toget, så jeg ville sikkert oppdage at noen speidet etter meg på perrongen. Det var bare det at annen hver stasjon hadde et navn som endte på …pur. Og alle perrongene var stappfulle med hundrevis av folk. Det ville være umulig å få øye på noe som helst. Etter hvert som timene gikk, snek bekymringen seg på. Jeg var rett og slett bortkommen i India.

Etter nesten fem timer med humøret på bunn, sto plutselig en eldre mann foran meg: Is this mr Morland. Du gode, tenkte jeg, er det slik engler ser ut? Den gamle skulle samme sted som meg, skulle bli plukket opp av de samme, og hadde fått telegram om at jeg var om bord. Nå hadde han gått gjennom hele toget og hilst på alle hvite for å finne meg. Han slo seg ned og spanderte fersken. Panikken slapp taket.

IMMI

I 1982 var det ikke mange som sa fra seg en fast stilling i NRK. Da jeg gjorde det, kunne mine sjefer knapt tro meg. Det var summen av en rekke forhold som førte til avgjørelsen. En av de viktigste var at vår eldste sønn skulle begynne i første klasse. Med mine vonde erfaringer fra stadige flyttinger som barn, var jeg fast bestemt på at der vi bodde når første mann begynte på skolen, der skulle vi bo til eldste mann var ferdig med videregående. Var vi sikre på at barna skulle vokse opp med Slemmestad som nærmeste sentrum?  Ikke akkurat.

Så dukket det opp et jobbtilbud fra Internasjonalt Massemedia Institutt IMMI i Kristiansand. Grunnleggeren var Sigurd Aske, tidligere Kinamisjonær med doktorgrad i gammekinesisk. I 1974 ble han sjef for Kirkens Nødhjelp før han startet opp IMMI som skulle drive med forskning og undervisning innen media. Han var leder av regjeringens Kabel-TV-utvalg som var det første steg i oppløsningen av NRK monopolet og deretter medlem av TV2-utvalget som forberedte opprettelsen av den nye fjernsynskanalen.

Sigurd Aske

Det var et fristende tilbud og jeg slo til. Det hadde lenge vært en drøm om å bo i en pittoresk sørlandsby. IMMI lå i Kristiansand, men vi valgte å slå oss ned i Lillesand, en halvtime unna.

De første årene jobbet jeg med å utvikle kurs og konsulentvirksomhet innen media både i Norge og i utviklingsland. Med Sigurd Aske tungt inne i arbeidet med den nye TV-kanalen følte jeg virkelig å være på innsiden av en spennende utvikling. Mye av arbeidet i tredje verden skjedde i samarbeid med Worldview International Foundation som Arne Fjørtoft ledet. Det var på en av disse oppdragene, jeg etter å ha hold kurs i Indonesia skulle evaluere radiostasjonen i India.

Radiostasjonen holdt til på den gamle misjonssenteret til Lars Skrefsrud. Det hele var for lengst overtatt av en nasjonal organisasjon. Radiostasjonen drev med undervisning for barn og unge.  

Du skal bo i bungalowen, ble det sagt. Jeg må tilstå at det hadde gitt meg helt andre assosiasjoner enn det som møtte meg. Så viser det seg at ordet bungalow kommer fra det bengalske ordet bangula som bare betyr et hus i bengalsk stil.  At det også gikk under navnet «det hvite hus» passet bedre. Jeg sov i et enormt rom med sikkert 10 meter under taket.

"Det hvite hus" i Dumka. De bodde godt, de gamle misjonærene.

For orden skyld. Navnet på stedet endte slett ikke på .. pur. Det var Dumka. …..  Hva om den gamle mannen ikke hadde fått dette telegrammet?

Silvio Berlusconi, en ålreit fyr. – 15 år i Piemonte -del 26

0

 

Det italienske parlamentet i Roma. Nesten som en vanlig bygård. Foto Adobe Stock

Noe av det vi forundret oss over, da vi etablerte oss i Piemonte i 2004, var at italienerne kunne ha en fyr som Berlusconi som statsminister. Vi traff stadig vettuge mennesker som foretrakk Berlusconi framfor resten av toppolitikerne. Etter hvert fikk vi sammenhengen forklart. Italienere har, på lik linje med innbyggerne i de fleste søreuropeiske land, en inngrodd skepsis til myndighetene. Det er flere grunner til det.

Det ene er de historiske linjene. Mange av områdene har vært styrt av stadig skiftende makthavere som har utnyttet de som bodde der. Denne følelsen av utnytting har holdt seg. Skillet mellom de som styrer og de som bli styrt er fremdeles stort i Italia. 

Wikipedia

"Du skjønner det", sa våre italienske venner. "Mens de andre politikerne har sittet med  sugerør og skaffet seg og sine familier og venner rikdommer fra statskassen, har Berlusconi tjent sine egne penger."

Og de kunne ramse opp mange eksempler på alt fra at politikerne hadde bevilget seg skyhøye pensjoner, til ren korrupsjon. Det var ikke det at Berlusconi var en mer moralsk person, men han lot ikke den vanlige italiener betale for sine eskapader. Nå skal det sies, at under hans siste år ble mange av de tidligere tilhengere mer skeptiske. Hans omgang med småjenter ble for drøyt.

Denne grunnleggende og tilsynelatende velbegrunnede mistillit til myndighetene og de som bekler topposisjonene, er nok noe av årsaken til mange italieneres avslappede forhold til svart økonomi. Hvis de kan … skal sannelig også jeg….

Denne avstanden mellom myndigheter og folket var også en av forutsetningene for Donald Trumps popularitet.  

I etterkrigstiden var vi i Norge velsignet med stor tillit mellom oss og de folkevalgte. Stortinget var en gjeng som ikke bare representerte oss, men også var som oss. Det var bønder, lærere, advokater, prester og husmødre. Da de møtte på stortinget for første gang, var de godt voksne med et bred erfaring fra arbeidslivet. Bent Røysland var 43år og Berit Ås 45år. 

Det norske parlamentet, Stortinget. Foto Adobe Stock

Dette skapte tillit. En tillit vi i Norge har nytt godt av. Vi har sett denne tilliten utfolde seg under pandemien.  Vi har hatt tillit til myndighetene, at de tar de beste avgjørelsene, og har i stor grad fulgt lojalt de rådene vi har fått.

Men så er det bare det at denne tilliten mellom folk og myndigheter ikke er en konstant. Den kan forvitre.

Det å bli politiker har blitt en karriereveg, der man ikke trenger erfaringer fra det vanlige arbeidsliv. Før kalte man slike politiske broilere, men det har blitt så vanlig at begrepet ikke lenger er nyttig. Denne utviklingen styrker ikke tillitsforholdet.

Bråket rundt stortingets gullpensjon i 2011 er et eksempel på noe som utfordrer denne tilliten. At stortingsrepresentantene bevilget seg selv urimelige fordeler, utfordret nordmenns rettferdighetsfølelse.

Forrige uke fikk denne tilliten et nytt skudd for baugen.  Myndighetene hadde nærmest gjennom en bisetning latt landets elite snike i vaksinekøen, sånn like før ferien. Nå kan det anføres mange gode grunner til denne skjevfordelingen, men det rotet som oppsto med noen som ville og noen som ikke ville ha vaksinen, skapte et inntrykk av at også de på innsiden opplevde det hele både unødvendig og urimelig. Man blir jo litt skeptisk når en av de første som går ut for å forsvare vedtaket er Ernas spinndoktor fra First House. Hadde dette vært gjennomført i begynnelsen av vaksineringen, da utviklingen av  pandemien fremdeles var uoversiktlig og truende,  med rimelig tid mellom offentliggjøring og gjennomføring, tror jeg de færreste hadde reagert.

Mitt hovedpoeng er at dette rotet, uansett hvem som hadde rett, er en ny flekk som er med å forvitre tillitsforholdet mellom oss og de der oppe.

Heldigvis har vi fremdeles en del å gå på. Fremdeles har vi stor tillit til de som styrer her i Norge i motsetning til  Italia. Betegnende var det at en av våre beste venner i Italia kontaktet meg da forvirringen rundt pandemien var på sitt sterkeste. Han spurte meg om hva norske myndigheter sa om situasjonen i Europa. De stolte mer på Erna enn sine egne ledere. Det er da noe.