Foto: Adobe stock
Å kjøre tog i India kan være både spennende og utfordrende ikke minst på 80 tallet. Jeg satt på tredje klasse med sprinkler foran vinduene og harde trebenker. Du må ikke finne på annet enn å ta første klasse, var beskjeden. Men dette toget hadde bare tredje klasse. Jeg var på vei nordover fra Calcutta. Reisen ville ta rundt 6 timer. Jeg var på oppdrag for å evaluere en radiostasjon som fikk norske bistandspenger. Det var i monsuntiden med høy temperatur og fuktighet. Som om ikke det var ille nok; jeg visste ikke hvor jeg skulle. Mappen med navn og adresse var gjenglemt i Calcutta og billetten med navnet på stasjonen jeg skulle til, hadde konduktøren tatt før jeg gikk om bord.
Vel, det ville vel ordne seg, tenkte jeg. Det skulle ta rundt 6 timer og endte ikke navnet på stasjonen på …pur? Og det var jo noen som skulle hente meg. Jeg var sikkert en av få hvite på toget, så jeg ville sikkert oppdage at noen speidet etter meg på perrongen. Det var bare det at annen hver stasjon hadde et navn som endte på …pur. Og alle perrongene var stappfulle med hundrevis av folk. Det ville være umulig å få øye på noe som helst. Etter hvert som timene gikk, snek bekymringen seg på. Jeg var rett og slett bortkommen i India.
Etter nesten fem timer med humøret på bunn, sto plutselig en eldre mann foran meg: Is this mr Morland. Du gode, tenkte jeg, er det slik engler ser ut? Den gamle skulle samme sted som meg, skulle bli plukket opp av de samme, og hadde fått telegram om at jeg var om bord. Nå hadde han gått gjennom hele toget og hilst på alle hvite for å finne meg. Han slo seg ned og spanderte fersken. Panikken slapp taket.
IMMI
I 1982 var det ikke mange som sa fra seg en fast stilling i NRK. Da jeg gjorde det, kunne mine sjefer knapt tro meg. Det var summen av en rekke forhold som førte til avgjørelsen. En av de viktigste var at vår eldste sønn skulle begynne i første klasse. Med mine vonde erfaringer fra stadige flyttinger som barn, var jeg fast bestemt på at der vi bodde når første mann begynte på skolen, der skulle vi bo til eldste mann var ferdig med videregående. Var vi sikre på at barna skulle vokse opp med Slemmestad som nærmeste sentrum? Ikke akkurat.
Så dukket det opp et jobbtilbud fra Internasjonalt Massemedia Institutt IMMI i Kristiansand. Grunnleggeren var Sigurd Aske, tidligere Kinamisjonær med doktorgrad i gammekinesisk. I 1974 ble han sjef for Kirkens Nødhjelp før han startet opp IMMI som skulle drive med forskning og undervisning innen media. Han var leder av regjeringens Kabel-TV-utvalg som var det første steg i oppløsningen av NRK monopolet og deretter medlem av TV2-utvalget som forberedte opprettelsen av den nye fjernsynskanalen.
Det var et fristende tilbud og jeg slo til. Det hadde lenge vært en drøm om å bo i en pittoresk sørlandsby. IMMI lå i Kristiansand, men vi valgte å slå oss ned i Lillesand, en halvtime unna.
De første årene jobbet jeg med å utvikle kurs og konsulentvirksomhet innen media både i Norge og i utviklingsland. Med Sigurd Aske tungt inne i arbeidet med den nye TV-kanalen følte jeg virkelig å være på innsiden av en spennende utvikling. Mye av arbeidet i tredje verden skjedde i samarbeid med Worldview International Foundation som Arne Fjørtoft ledet. Det var på en av disse oppdragene, jeg etter å ha hold kurs i Indonesia skulle evaluere radiostasjonen i India.
Radiostasjonen holdt til på den gamle misjonssenteret til Lars Skrefsrud. Det hele var for lengst overtatt av en nasjonal organisasjon. Radiostasjonen drev med undervisning for barn og unge.
Du skal bo i bungalowen, ble det sagt. Jeg må tilstå at det hadde gitt meg helt andre assosiasjoner enn det som møtte meg. Så viser det seg at ordet bungalow kommer fra det bengalske ordet bangula som bare betyr et hus i bengalsk stil. At det også gikk under navnet «det hvite hus» passet bedre. Jeg sov i et enormt rom med sikkert 10 meter under taket.
For orden skyld. Navnet på stedet endte slett ikke på .. pur. Det var Dumka. ….. Hva om den gamle mannen ikke hadde fått dette telegrammet?
