Posts published in mai 2021

En siste flytting – Etterkrigsgenerasjonen – Del 30

Published 26. mai 2021

Trara skole i Fredrikstad. Her gikk jeg de siste halvannet år av folkeskolen. Foto: Google Street View

1962 er året da John Glenn gjennomfører USAs første bemannede romferd, Bob Dylan gir ut sitt første album, Setesdalsbanen blir nedlagt, Nelson Mandela fengslet, Tryvannstårnet innviet og jeg flytter fra Skien til Fredrikstad.

Å få stilling som pastor i Fredrikstad Frikirke var et stort hopp oppover. Dette var en betydelig større menighet som var i stand til å betale for en full stilling. Pappas behov for ekstrainntekt falt bort og tankene på å skifte jobb ble aldri et tema igjen.

Dette skulle bli den siste gangen jeg flyttet med familien før jeg forlot hjemmet for å studere. Da vi ankom Sembsgate 32 i Fredrikstad var det den tiende adresse jeg hadde så langt i livet. De fire årene i Skien hadde vært et av de lengste oppholdene i så måte.

Selv om Skiensoppholdet også hadde gode sider, som nærheten til besteforeldre, å være med i speideren, regningsbud hos O.P.Sondresen og et trygt miljøet i pappas menighet, var det likevel de svarte skyene fra Bratsbergkleiva skole som overskygget det hele. Så jeg flyttet fra Skien i den tro at jeg var en skoletaper. På den tiden måtte du ha middels eller bedre karakterer for å komme inn på Realskolen etter 7. klasse. Alternativet var et år Framhaldsskole som var en mindre teoretisk avrunding av skolegangen. Et alternativ jeg anså som mest aktuelt for meg.

Så skjer det noe. Da jeg kommer til Trara folkeskole i Fredrikstad får jeg, fra våren i 6.klasse, en lærer som skal snu opp ned på det hele, Ingebjørg Skarpaas. For øvrig mor til SV’s Berit Ås.

I 1993, 30 år etter at jeg avsluttet 7.klasse på Trara, får jeg vite at hun fremdeles er aktiv og nettopp har fylt 90 år. Jeg bare måtte sende henne en hilsen.

Her er noen utdrag fra brevet jeg sendte henne for snart 20 år siden:

«…Du husker sikkert ikke meg etter alle disse årene og blant alle de elevene du har hatt. Det var heller ikke så lang tid jeg var i din klasse. ….. All flyttingen hadde vært svært negativt. Uten å gå i detalj var jeg definitivt en skoletaper. Da jeg flyttet til Fredrikstad hadde jeg ingen illusjon om å komme inn på Realskolen. Det måtte nok bli Framhaldsskolen for meg. …. Du oppdaget raskt både taperinnstillingen min, og potensialet du mente jeg hadde. Du sa klart fra at du ikke godtok at jeg gikk Framhaldskolen. Jeg skulle klare eksamen så godt at jeg kom innpå Realskolen og senere gymnaset, og dermed basta. Og som du sikkert gjorde med mange andre klarte du å snu utviklingen…… I takknemlighet, Lars Jørgen Mørland.»

En måned senere kom et langt håndskrevet brev i retur. Her noen utdrag fra brevet.

«…Du må tro jeg husker deg, stor, lys og på første benk i skolestua. Jeg pleide å ha et tillitsfullt forhold til «mine» barn. Derfor gikk det en stund før jeg jeg var riktig klar over hvor jeg hadde deg. Du var litt redd for å utlever deg. Alle de andre barna hadde jeg hatt fra første klasse – så de var alle «mine» barn…. Det gleder meg at det har gått bra for deg. Om jeg husker deg? Ja, så men…. Ha det fremdeles godt! Lykke og glede må følge deg og dine. Hjertelig hilsen, Ingebjørg Skarpaas, Gamlelærerinna.»

Noen mennesker man møter i livet gjør den store forskjellen.

Stadig på flyttefot – Fra dampradio til sosiale medier

Published 21. mai 2021

Stadig på flyttefot – Fra dampradio til sosiale medier

Så har NRK bestemt seg for å flytte fra Marienlyst til Ensjø i Oslo. Det jo litt vemodig og rart. Denne hvite bygningen har vært symbolet på en nasjonal og uforanderlig medievirkelighet. Men en slik uforanderlighet finnes selvsagt ikke, og bak den hvite fasaden ved Bjørnstjerne Bjørnsons plass nr 1, har det meste vært i endring siden Kringkastingshuset sto ferdig ett år etter jeg ble født.

Arkitekten Nils Holter hadde tegnet Kringkastingshuset, og det var også han som hadde tegnet Fjernsynshuset som akkurat var ferdig da jeg fikk min første jobb i NRK. Siden har det hvite hus stått der som en tidløs kulisse foran den konstante ombygging og nybygging som skjedde i bakgården.

Mange trodde Trond Viggo’s vaktmester i Lørdan på slutten av 80 tallet var en helt urealistisk fantasifigur. Vi som hadde vært på innsiden av NRK i 70 og 80 årene, var godt kjent med vaktmestertjenesten i sine lysebrune frakker og lange traller. De var en liten hær arbeidsmaur, alltid på farten med å flytte et kontor, eller en hel avdeling fra en del av huset til en annen.

Mens organisasjonsmessige endringer i dag skjer ved noen tastetrykk, betød omorganisering den gang at bokhyller, arkivskap og kontorpulter måtte flyttes fysisk.

Skolefjernsyn og Hans Julius Birkrem

Som ansvarlig for voksenopplæringen i fjernsynet, var jeg først en del av Opplysningsavdelingen. Så fant de ut at det var bedre å legge voksenopplæringen som en del av Skolefjernsyn, for på sikt å bli en del av en Multimedia Undervisningsavdeling, som det het den gang. Da kom vaktmesterne og trillet alt mitt ned til en kontorbrakka i Gydas vei, rett ved Skolefjernsynet.

Hans Julius Birkrem var sjef for Skolefjernsynet. Han var den blide sørlandstemmen jeg husket fra folkeskolen. Da hendte det at læreren hadde med en båndopptager og et lysbildeapparat til timen. På Tanbergbåndopptageren lå et program skolen hadde tatt opp fra skoleradioen, mens lysbildeapparater var ladet med en lysbildestripetrull som var sendt i posten fra Skoleradioen. Lyset ble dempet, lydbåndet startet, og hver gang Hans Julius tok en pause og slo på gong gongen, vridde læreren stripsrullen fram til neste bilde. Det var den tids skolefjernsyn.

*Lysbildeapparat for stripsrull. Foto Norsk digitalmuseum*

Lederne i NRK på den tiden var gjerne språkmektige akademikere, så også Hans Julius. Etter tiden i Skoleradio hadde han lederoppgaver ved Unesco i Paris, før han fikk ansvar for oppbyggingen av Skolefjernsyn.

Hans interesse for språk førte også til at han lærte seg å stenografere. Han er den eneste jeg har kjent som kunne og brukte det. På alle viktige møter satt han å skriblet disse merkelige tegnene. Så var det heller aldri noen som sa mot ham, når han refererte til hva som var sagt i møtet.

Hans Julius Birkrem var som mange av de sjefene jeg hadde i NRK: myndig, rettferdig og uten skjulte agendaer.

Igjen på flyttefot

På nytt ble det jobbet med omorganisering. Nå skulle alt, både skolekringkasting og voksenopplæring i radio og fjernsyn slås sammen under en ny leder. Det ble ikke like vellykket, så jeg sa farvel til NRK for noen år, og flyttet til Sørlandet. Der jeg ble undervisningsleder ved IMMI, Internasjonalt Massemedia Institutt, med ansvar for prosjekter både i Norge og tredje verden. Mer om det senere.

På kafe med mormor – Etterkrigsgenerasjonen – Del 29

Published 18. mai 2021

På kafe med mormor – Etterkrigsgenerasjonen – Del 29

Norrøna kafe lå i annen etasje i en av gårdene ved Ibsenparken i Skien. Foto: Google street view.

Man spiste hjemme. Gjorde man ikke det, spiste man hos familie eller venner. Reiste man med bil, hadde man med nistekurv, kaffe på termos, campingstoler og campingbord.

Men en sjelden gang, som når man på Nordagutu jernbanestasjon skulle skifte tog fra Sørlandsbanen til Bratsbergbanen mot Skien, da hendte det at man spiste ute, - på en kafe eller kafeteria. På en kafe ble man servert, mens man hentet maten selv på en kafeteria. På Nordagutu kjøpte man gjerne en kaffe og vaffel, mens de gamle fisket opp en skive eller to fra håndvesken. Det var for ekstravagant å kjøpe smørbrød – og helt unødvendig.

Selv om mormor var en ekspert til å holde kostnaden ved slike kafebesøk nede ved hjelp av medbrakt mat, var hun ikke helt prinsippfast. Noen få ganger hadde jeg gleden av å bli tatt med på Norønna Kafe i Skien, bare steinkast fra hvor de bodde. Så det var slett ikke et nødvendig måltid.

En kafe var en stor opplevelse for en 10 åring. Her fikk jeg smørbrød med italiensk salat rullet inn i kokt skinke og varm sjokolade med krem. Hvorfor mine besteforeldre av og til brøt med sine prinsipper, kan man lure på. Måltidet hadde nok en annen sosial og bekreftende hensikt. Man var av dem som kunne unne seg et kafebesøk nå og da. Mormor gikk ikke på kafe alene, det var alltid sammen med en venninne eller to. Og jeg var heldig som av og til fikk være med.

Det ble en av mine første gastronomisk opplevelser som barn.

Poenget er at et kafe- eller restaurantbesøk kan ha andre funksjoner enn å sørge for livsopphold.

*Spikersuppa i Oslo, et navn dammen fikk siden den var en gave fra Kristiania Spigerverk. Et tilværelsens episenter dagens unge ikke kan bo for langt vekk fra. For Google Street view*

Mange år senere, på 70 tallet, hadde vi som nygift par skaffet oss en leilighet rett ved det gamle Rikshospitalet. Det var bare 10 minutter å spasere til ned Spikersuppa. Men hvor ofte var vi nede i sentrum? Sjeldent. Vi tenkte i hvert fall ikke at vi mistet noe ved å forlate denne nærheten til sentrumslivet da vi i første omgang flyttet til atriumhus på Ammerud, og senere ut til rekkehus i Røyken. Skulle vi etablere en familie med flere enn oss to, trengte vi et oppvekstmiljø som var bedre enn en leilighet i en bygård. Når vi en sjelden gang skulle på kino, på konsert, teater, galleri eller restaurant, brydde vi oss ikke om den ekstra reiseveien. Sånn tenkte vi da.

*Katrineåsen i Røyken. Hit flyttet mange NRK folk på 70 tallet - og klarte seg godt uten café. Foto Google Street view.*

Og vi var ikke de eneste. Det var en hel gjeng med NRK folk som på 70 tallet flyttet til Røyken på den tiden: programledere, produsenter og teknikere. Yrkesgrupper som i dag ikke kan tenke seg et liv uten daglige besøk på caféen eller uterestauranten.

Mange har lurt på hva som er årsaken til den galopperende prisvekst på boliger i hovedstaden. At det er vanskelig for unge mennesker og komme inn på boligmarkedet. Man peker på at det bygges for lite, og at vi har for lav lånerente. Det kan nok være en rekke årsaker til problemet, men det spørs om ikke dette med de endrede utelivsvanene er en del av årsaken. De unge, som for øvrig er single mye lenger og dermed utgjør en stadig større gruppe, har utelivssteder i nærheten av boligen som en nødvendig del av hverdagen. Denne gruppen har problemer med å se for seg et singelliv uten nærheten til Oslo sentrum. Og dermed blir presset på Oslo sentrum fortsatt være stort.

Det skjedde noe da kafe ble skrevet som café.

Torino – 15 år i Piemonte – del 25

Published 12. mai 2021

Torino – 15 år i Piemonte – del 25

Torino med den kuppelen på Filmmuseet. I bakgrunnen Alpene. Foto Adobe Stock

Selv om våre gjester ofte ville henge rundt Casa Karen hele dagen, var det også populært med dagsturer med Bodil som sjåfør og guide. Var det storbybesøk man ønsket, ble det gjerne tur til Torino, en kjøretur på rundt en time.

Torino er Piemontes hovedstad. En av de vakreste storbyene i Europa og full av historie.

Det som slår en er at byen ikke har noen gamle by som mange storbyer. Her har man hatt en arkitektonisk plan for hele sentrum, som man har hold seg til, og veksten har skjedd innenfor dette. Sentrum er med få unntak herlig fri for modernistiske kontorblokker. Fornyelse har skjedd, men innenfor de gamle fasadene. Her trengs i så måte intet norsk arkitekturopprør.

Torino var landets hovedstad etter Italias samling i 1861. Senere ble dette flyttet til Roma. Torino og det kongelige slottet der var også hjemmet til historiens lengste kongeslekt, Huset Savoi. Familien regjerte enten som grever, hertuger eller konger i over 40 slektsledd fra år 1003 fram til kong Umberto den andre. Han ble kastet som konge i 1946, da Italia valgte republikk som styringsform.

Det Kongelige slott i Torino, nå et museum, midt i byen, er absolutt verdt et besøk. Også slottskapellet, som ligger like bak, er en stor turistattraksjon. Her blir Likkledet oppbevart. Originalen skal neste gang vises fram i 2025. I mellomtiden henger en kopi på veggen i kirken.

I motsetning til hva mange tror, har den offisielle Katolske kirke aldri trodd at likkledet er en ekte avbildning av den døde Jesus. De ser den mer som et Ikon. Men det er stadig noen som jobber for å bevise dens ekthet.

Så må man også gjøre et besøk på en av de flotte kafeene rundt Piazza San Carlo.

Tre unike attraksjoner kan man også få med seg. Det ene er filmmuseet, Museo Nazionale del Cinema, som med sitt karakteristiske tårn er byens mest kjente landemerke. Selv om det er hovedvekt på Italias egen filmhistorie, kan du oppleve utviklingen av filmteknikk fra de første filmkameraer og kjente filmdekorer fra hele verden. Virkelig en imponerende samling.

Så har vi det egyptiske museet, Museo Egizio, som har den største samling av mumier og andre historiske gjenstander utenfor Egypt. Samlingen startet opp i 1753. De seneste gjenstandene er fra utgraving i 1920.

Til slutt vil jeg nevne Fiat-museet, eller Centro Storica Fiat. Og det handler ikke bare om biler. Fiat har produsert alt fra fly, tog, traktorer, sykler, vaskemaskiner, kjøleskap, krigsteknologi, og til og med skipsmotorer.

FIAT er forbokstavene til Fabbrica Italiana Automobili Torino

Det var Giovanni Agnelli som grunnla det hele i 1899. Hans barnebarn Gianni Agnelli var styreformann i Fiat fra 1966 til sin død i januar 2003. Da overtok Gianni’s bror Umberto Agnelli ledelsen, men bare for et år. Så døde han. Da ble det Giannis barnebarn, John Elkann, som i en alder av 28 år overtok roret av konsernet og styrer det den dag i dag.

Umberto Agnellis sønn Andrea Agnelli fikk derimot fotballklubben Juventus å styre. Joda, det er fyren som kom på ideen om fotballens Super Leage i Europa. Ikke det mest populære medlem av Agnellifamilien for tiden.

Uten film i kamera – Fra dampradio til sosiale medier

Published 10. mai 2021

Uten film i kamera – Fra dampradio til sosiale medier

Regjeringsbygningen i Athen. Foto Adobe Stock

Året var 1979, og vi var i Hellas for å gjøre opptak til prosjektet «Funksjonshemmet?».

Spørsmåltegnet var viktig. Funksjonshemmet var ikke en egenskap ved en person, men en tilstand enhver kunne komme i, dersom omgivelsene ikke ble tilrettelagt.

Tenk på når du åpner en eller annen dings du nettopp har kjøpt og leter etter bruksanvisningen. Så finner du en knøttliten papirlapp med fontstørrelse 5 eller mindre. Du myser, holder lappen under en kraftig lampe, men har fremdeles problemer. Kanskje har synet blitt litt dårligere, men svaksynt er man da ikke. Du er i denne sammenheng funksjonshemmet, ikke fordi synet er blitt så dårlig, men fordi omgivelsene ikke er tilpasset folk flest.

Til serien «Funksjonshemmet?» gjorde vi opptak i flere land, også Hellas. En av stedene vi besøkte, var en skole for døve barn utenfor Aten. Den var kjent for nytenkende metoder. Skolen ble finansiert av en søt gammel tannlege sammen med noen av hennes sosietetsdamer. Det var ingen offentlige skoler for døve barn, så tantenes innsats var helt avgjørende. Nå var de blitt oppe i årene, og var redd for at de ikke lenger kunne sikre skolen økonomisk. De hadde i flere år søkt staten om å overta driften, men uten å få svar.

Var det noe vi kunne hjelpe dem med? Det var da vi fikk ideen. Vi ville forsøke å gjøre et intervju med helseministeren. Vi tok kontakt med den norske ambassaden i Athen, og la fram ideen. De var med på notene og forslo at vi innledningsvis skulle be om en uttalelse om helseministerens antirøykekampanje. Joda, helseministerens ville svært gjerne bli intervjuet av NRK om hans bestrebelser for å redusere røyking. Men, som ambassaden selv hadde forutsett, han vil gjerne ha alle spørsmålene på forhånd. Og det var her ideen kom inn. Som det siste spørsmål viste vi til at vi hadde besøkt en skolen for døve, en institusjon som vi var blitt imponert over. Hva mente de greske myndigheter om dette arbeidet?

Det som skjedde, var selvsagt at ministeren ba administrasjonen finne ut mest mulig om denne skolen før vi kom, og oppdaget at de hadde søkt om midler flere ganger uten å få svar.

Rundt 80-tallet ble reportasjer fremdeles gjort med filmkamera og båndopptager. Film var dyrt, så det var et strengt regime på hvor mye råfilm vi kunne bruke. Vi regnet gjerne med at vi kunne bruke fire ganger så mye råfilm som det endelige programmet. Med programlengde på ca 30 minutter, betød det at vi hadde 130 minutter råfilm til hver av programmene. Det sier seg selv at et intervju med en minister på gjerne30 minutter ville tære sterkt på. Men det gjorde jo ingen ting, for dette intervjuet skulle vi jo likevel ikke sendes. Så der troppet vi opp, meg, fotograf Erik Karlsen og resten av teamet – uten film i kamera. Det viktigste var lyden.

Helseministeren var elskverdigheten selv. Han la ut i det lange og brede om røykingens forferdelighet og alt hva han hadde gjort. Det var tydelig han var smigret over at norsk fjernsyn ville høre om hans arbeid. Så, helt til slutt kom spørsmålet om skolen for døve. Hva mente myndighetene om den?

Ministeren hadde vanskelig for å skjule smilet.

Pussig at dere skulle spørre om akkurat dette. Joda, vi ser svært positivt på dette arbeidet. Og for noen dager siden bestemte vi å legge inn fast støtte til arbeidet.

Så takket vi for intervjuet. Pakket sammen og stormet over gaten og inn på en cafe i nærheten hvor tantene satt. Da vi spilte av slutten av intervjuet kom tårene. Endelig kunne de senke skuldrene. Skolen ville leve videre.

Episoden illustrer medienes makt, ikke bare når et program kringkastes, men også når man setter opp et kamera. Da serien gikk på NRK, var regjeringen i Hellas byttet ut. Kanskje like godt.