Press "Enter" to skip to content

Posts published in april 2021

Morgenkåseri og vinfestival – 15 år i Piemonte – del 23

0

Vinfestivalene i landsbyen Agliano Terme har gjerne verdt holdt i den gamle kirken, som ikke lenger fungerer som kirker

Siste morgenkåseri i NRK radio ble sendt februar 2012. Da hadde disse 6 minutters humoristiske – ironiske – filosofiske betraktninger gledet oss alle hverdager siden 1968.  En av de mest kjente stemmene var Ivar Eskeland. Andre var Are Kalvø, Odd Børretzen, Per Egil Hegge, Andreas Hompland og Marie Simonsen  Du ble gjerne i godt humør etter et radiokåseri. De var morsomme men alltid med en alvorlig undertone. Aldri sarkastisk, spydig eller nedlatende.

En dag kom en og fortalte  at han hadde hørt et slikt morgenkåseri om en vinfestival i Italia, der barn deltok. Og han syntes det var så morsomt fordi det lignet på noe vi hadde fortalt om fra vår egen lille landsby.

Men det er vår landsby, kunne vi fortelle.

Det var Harald Skjønsberg, en av de faste morgenkåsørene i NRK radio, som hadde besøkt oss under landsbyens vinfestival. Da vi ankom festivalområdet kom en ung gutt bort til oss.

Unnskyld, kunne dere tenke dere å smake på vår vin?

Himmelfallen fulgte vi etter 10-åringen bort til en stand, der gutten overlot oss til en jente. Hun presenterte deres vin som en del av et skoleprosjekt.

Han har laget etikettene, hun er ansvarlig for kassen. Kunne vi tenke oss å kjøpe en flaske?

Kunne dere tenke dere å kjøpe vår vin?

Vi måtte jo bare kjøpe en flaske. Et annet sted var det  av vinetiketter. Her var det egen klasse for ungdomsskolebarn. Det skulle vise seg at det var en gruppe ungdommer fra Østerrike som vant for den beste etiketten. Premien var en diplom og en billett så de kunne spise og drikke så mye de ville under festivalen.k

Min venn var rystet. Hadde dette vært i Norge, ville disse ungdommene vært døddrukken i løpet av kort tid. Og skoleprosjektet. Politi og barnevern hadde vel stengt av hele området for barn under 18 år.

Men i løpet av festivalen så vi ingen barn som drakk vin. Ikke fordi det var ulovlig, men fordi man bare ikke gjorde det. Vi så knapt en beruset person.

Det er ingen tvil om at alkohol er ansvarlig for mange problemer. Det er ikke vanskelig å forstå ønske om å ta ansvar og gjøre noe med det. Jeg er bare blitt mer og mer usikker på hvem som velger rett av Italia eller Norge?

Mange er enig i at det er lite synlig fyll i Italia. Noen mener da at det i stedet drikkes mye i det private. Og om det ikke er mye fyll,  så går det ut over lever og resten av helsen. Løsningen er å begrense tilgangen så mye som mulig.

Fakta er at alkoholkonsumet pr kapita nå er omtrent lik i Italia og Norge (WHO 2018). Det har vært synkende i Italia, mens det har vært økende i Norge.

Når det gjelder den generelle helse, så kan den umulig være så mye dårligere i Italia. Hvorfor skulle den det, når konsumet går ned? Det er ifølge WHO og Verdensbanken slik at levealderen er høyere i Italia enn i Norge, så helt umulig helse kan de ikke ha.

Nå er det ikke slik at de italienske myndighetene ikke er opptatt av skadevirkninger av alkohol. De bare angriper det på en litt annen måte. Her er et eksempel:

Sett at du i en norsk restaurant ikke drikker opp vinen i flasken du har kjøpt, gjerne til over 600 kroner. Du tenker, jeg har fått nok, jeg vil drikke resten av det jeg har betalt for senere og vil ta med flaksen. Det er helt ulovlig, og restauranten vil miste skjenkebevillingen om det blir oppdaget. Du må drikke den opp før du går ut.

I Italia er det motsatt. Dersom du tenker det samme, jeg har fått nok og ønsker å ta med resten hjem, og blir nektet dette av restauranten, kan du anmelde restauranten. Italienske myndigheter mener at å tvinge folk til å drikke opp, er uheldig drikkepress.

I Italia er alkohol tilgjengelig og rimelig for alle. Som ungdom er det ingen lover og forskrifter som regulerer din tilgang til alkohol. Du blir i ung alder i stedet tvunget til å ta egne valg for ditt alkoholbruk.

I 9 år drev vi vertshus i Italia, underlagt svært små reguleringer. Når vi startet vår hjemmerestaurant i Larvik, Villa Karen, var det andre boller. Etter en nesten endeløs prosess som inkluderte både kommunestyre og fylkesmann, fikk vi tilslutt lov å servere vin til maten til våre gjester.

Sånn er det bare. Både ansvarlige i kommunen og skjenkekontrollen som har vært på besøk, er bare hyggelige og positive. De forholder seg kun til norske regler. Så vi forsøker å holde tungen rett i munnen så vi ikke gjør noe galt.

F.eks er det lov å skrive hvilke viner vi serverer på hjemmesiden, men ulovlig om vi gjør det på facebook-siden.

Vinglass uten dugg.

Skal vi illustrere noe med vin er regelen at «…alkoholpositive bilder ikke er tillatt. Med dette menes for eksempel bilder av mennesker i ulike drikkesituasjoner, av mennesker som holder i glass, og bilder av kalde drikker med «duggfriske» dråper….» (Helsedirektoratet).

Vi tok utgangspunkt i et radiokåseri, og en type kåseri ble vel dette også, litt humoristisk og ironisk.

Se og bli sett – Fra dampradio til sosiale medier

0

Mens jeg jobbet med voksenopplæringen i NRK fra slutten av 70 tallet, hadde vi et utstrakt nordisk samarbeid. Her var Sverige storebroren og Norge minstemann. Jeg husker en gang hele voksenopplæringsavdelingen i NRK var med på juleavslutningen på UR (Utbildingsradioen) i Stockholm. Det ble en morsom skjevfordeling. I UR jobbet det rundt 300 personer, vi var 2.  Mens undervisningsavdelingene i de andre landene for lengst er lagt ned, er UR fremdeles aktiv.

Et tema vi var opptatt av i det nordiske samarbeidet, var det økende fjernsynskonsum, ikke minst hva det hadde å si for barn og unge.

Noen var opptatt av de fysiske utfordringene. Den lille fjernsynsskjermen ville skade øynene, ved at øyets naturlige bevegelser over tid ble begrenset ved bare å scanne  et lite område. Noen var opptatt av at stråling ville skade både øyne og andre deler av kroppen. Vi leste med bestyrtelse om amerikanske barn som brukte mer en 4 timer daglig foran fjernsynsskjermen.

Nordvisjonen utgjorde en viktig arbeidsfellesskap for oss som jobbet innen voksenopplæringen.

På en av våre nordiske samlinger hadde vi besøk av forfatteren av boken «Den elektroniske hesten». Han snakket om fremmedgjøringen fjernsynet skapte ved at man ikke lenger opplever det virkelige livet, bare en elektronisk kopi av den. Selv om det sto en virkelig hest utenfor huset, valgte barnet likevel å se hesten på fjernsyn. Hva ville denne fremmedgjøring føre til over tid?

Og hva var vårt ansvar som ansatte i undervisningsavdelingene? Vi likte å tenke at vi representerte en motkraft til de andre programavdelingene. Mens de andre avdelingen, slik vi så det, hadde som mål å lage så gode program at man ville se flere program, hadde vi som mål å stimulere seerne til andre aktiviteter: hobbyer, hagedyrking, ta et brevkurs, delta i studiegrupper. Kort sagt noe annet enn bare å konsumere mer og mer fjernsyn.

Med videokassetten fikk vi nye utfordringer.  På begynnelsen av 80 tallet ble omsatt mange videoer med mye vold. Den mest kjente var Motorsagmassakeren som kom som film i 1974. Den ble forbudt på kinoer i Norge, men ble sammen med andre «blod og gørr» filmer tilgjengelig på videokassetter i begynnelsen av 80 tallet. Det hersket stor bekymring for at dette vill inspirere til mer vold blant de unge.

På den tiden jobbet jeg noen år i Internasjonalt Massemedia Institutt i Kristiansand. De fikk i oppdrag av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, å lage en rapport om skadevirkningene de voldelige videoene kunne ha på barn og unge. Jeg fikk ansvaret, og arbeidet gikk ut på å samle all tilgjengelig forskning på området. Det jeg fant, var at det ikke var noen klar sammenheng mellom konsum av voldsvideoer og økt voldelig adferd. Det vi derimot fant, var at voldsvideoene påvirket barn og unge som var disponert for vold, til hvordan volden ble utført. Kanskje også utløsende faktor for de som var disponert for dette. Mange var misfornøyd med at jeg ikke entydig slo fast at voldsvideoene skapte mer vold.

Det mange av kritikerne glemte, var hva jeg faktisk fant.  Det avgjørende var barns oppvekst, det å oppleve sin verdi, bli sett, føle seg trygg og bli stimulert. 

Vi har nettopp hatt gleden av å ha besøk av vårt minste barnebarn, Johanne. Der hun ligger på stellebordet søker øynene aktivt etter andres blikk. Får hun et blikk, fester hun øynene på det. Du ser at det kommer antydning til smilerynker. Dette er det første grunnleggende trinn i barnets sosialisering.

Jeg ser deg, jeg ser at du ser meg. Derfor betyr jeg noe.

Vi er vel ikke så veldig bekymret for fjernsynskonsum lenger. Nå handler det om smarttelefoner. Det er mye å si om det. Men en ting er sikkert. Hvis det lille barnet hele tiden må konkurrere med en telefon om foreldres blikk, kan dette gå galt.

Ville vi få noen gjester, tro? .. 15 år i Piemonte -del 22

0

Fra reportasjen i Ukebladet Hjemmet.

Etter kjøpet av Casa Karen som feriebolig, hadde planen om et vertshus vokst frem. Det å kunne dyrke interessen for matlaging på heltid hadde lenge vært en drøm. I 2014 var drømmen realisert. Den nødvendige ombygging var ferdig. Vi hadde laget tre dobbeltrom med hvert sitt bad. I tillegg hadde vi en stue med en sovesofa som kunne brukes som et ekstra rom.  Selv hadde vi innredet en liten hybel på loftet.

Kjøkkenet var utstyrt med oppvaskmaskin, konveksovn, kjøl og frys for profesjonell drift.  Ekstra servise, glass og bestikk var innkjøpt. Vi skaffet oss en 9 seters Mercedes Vito for å kunne bringe gjestene fra og til flyplassen, samt tilby dem guiding  i området under oppholdet.

Bodil med nyinnkjøpt Vito

Vi mente vi hadde husket alt. Nå var spørsmålet om det ville komme nok gjester. Hva måtte vi gjøre av markedsføring og hva ville vi måtte bruke av penger på det?

Det skulle vise seg at vi bekymret oss unødvendig. Fra første til siste sesong var det meste booket året i forveien. Det hele gikk fra munn til munn. At TV2’s God Morgen Norge og Ukebladet Hjemmet kom på besøk, var heller ingen ulempe.

Besøk fra God Morgen Norge

En dag dukket to par på motorsykler opp. De ble fulgt til Casa Karen av vår gode venn restuaranteier Antonio. Vi hørte ham bare si «Her er det», før han dro. De fortalte at de hadde vært  på sykkeltur i Frankrike.  

De hadde hatt med seg ukebladet Hjemmet, hvor de hadde lest reportasjen om Casa Karen og hadde bestemt seg for å besøke oss. Det sto ingen adresse, bare at vi holdt til i nærheten av Asti. Så var det bilde av det som feilaktig ble oppgitt  å være vår landsby, men var nabolandsbyen Montegrosso.

I reportasjen hadde de feilaktig oppgitt Montegrosso som vår landsby.

De hadde først stoppet i Asti, hvor de spurte en gjeng om noen visste om Casa Karen. Det visste de selvsagt ikke, men da de fikk se reportasjen, gjenkjente de bilde av Montegrosso. En som sto der tilbød seg å kjøre foran. Framme i Montegrosso kunne han ikke hjelpe lenger. Der traff de en som heller ikke kjente til Casa Karen, men som når han fikk sett nøyere på artikkelen oppdaget navnet på vår yndlingsrestaurant, Antonio og Maria. Det visste han hvor, var og kjørte foran dit. Der traff i de Antonio som slo ut med armene da han så artikkelen. «Men dette er jo mine venner. Jeg skal vise vegen.»  Og dermed kjørte han foran det siste stykket. Den type hjelpsomhet i tre etapper er ikke uvanlig i Italia.  Motorsykkelgjengen ble hos oss den ettermiddagen før de reiste videre.

Noe av det mest spesielle vi har gjort, var å avholde bryllup på Casa Karen. Fem ble det. I alle tilfellene hadde brudeparet gjort den formelle inngåelsen på et rådhus eller prestekontor i Norge. Så tok de med sin egen prest for den kirkelige handling på Casa Karen.

Vielse på plenen utenfor Casa Karen

I ni år skulle vi drive Casa Karen fra april til ut oktober.

En god materialisme – Fra dampradio til sosiale medier

0

Blaker Skanse CC BY-SA 3.0   Foto: Paal Sørensen 

Blaker Skanse er et gammelt forsvarsverk som ligger langs Glomma i Sørum kommune. Her lå en av landets fremste håndarbeids institusjoner fram til 2003. "Avdelingen av Høgskolen i Akershus på Blaker Skanse i formgiving og produktdesign". Stedet var også  et viktig kurssted for Norges Husflidslag. I forbindelse med et eller annet jubileum ble jeg bedt om å lage noen program om Norges Husflidslag på slutten av 70 tallet. Det hørtes i utgangspunktet litt kjedelig ut.

Etter litt grubling fram og tilbake kom jeg på ideen å ta utgangspunkt i begrepet «materialisme». Jeg har senere erfart at begrepet har en rekke betydninger, men på 60 og 70 tallet brukte man begrepet som betegnelse på et liv som var mer opptatt av ting, enn mer varige verdier, som tradisjon, natur , miljø, vennskap og kunstopplevelser.

Jeg tror bakgrunnen var det voksende konsum og en gryende bruk og kast innstilling. Et møbel skulle ikke vare evig. I hvert fall ikke til neste generasjon. Kanskje 10 år, da ville det være på høy tid å skifte det ut. Mange av oss i 68 generasjonen var kritisk til dette. Tingene burde ikke bety så mye for oss. Eller burde de?

Jeg tok utgangspunkt i gamle dager, da man ikke eide så mye, men hvor det meste av det man eide hadde sin historie. Enten det var en kniv, en bolle, en stol. Tingene fulgte slekten og var en del av ens identitet.

Husfliden hadde som mål å skape tidløse gjenstander, noe man kunne ha et forhold til, noe jeg mente var den gode materialisme.

En del av opptakene skjedde på Blaker Skanse, der Husflidslaget underviste i gamle teknikker. Jeg ble så fasinert at jeg brukte kveldene til å lære meg neverfletting, mens resten av teamet dro hjem til Oslo,. Faktisk fikk jeg papir på at jeg var godkjent som instruktør. En kunnskap som for lengst har gått i glemmeboka.

Neverkont. Det var svennestykket for å bli instruktør.
Foto: Norsk skogmuseum

Det å formidle de gamle hudsflidsteknikkene, var på moten i de nordiske fjernsynskanalene på 70 tallet. Dessverre fikk jeg lite gjennomslag for det i Norge.

Et annet prosjekt, i noe av den samme gata, var serien Klær. Igjen handlet det om å formidle ferdigheter som var på vei ut.  Det handlet om å sy sine egne klær, gjerne i form av omsøm. Vi var også innom stell, vask av klær og materialkunnskap. Som programleder valgte jeg Steinar Mediaas.

Med serien fulgte kursbok og mønster. For å være trygg på om forklaringen i både program og bok ville være tilstrekkelig, brukte jeg en påske på å sy meg gjennom alle plaggene bare ved hjelp av fjernsynsmanusene og kursboka. Det var blant annet skjorte, anorakk, bukse og omsøm av en slitt olabukse til snekkerbukse for et barn.

At jeg gjorde det, ble et oppslag i bladet Framtiden i våre hender.