Posts published in april 2021

Total er kjedelig – Fra dampradio til sosiale medier

Published 28. april 2021

Youngstorget FOTO Vidar Ruud (CC BY-NC-ND 4.0)

Tenk deg at du med et kamera skal beskrive en skoleklasse som kjeder seg. Du plasserer kameraet og zoomer ut så det får med hele klassen. Hvor lenge tror du at du må se dette billedutsnittet før du skjønner at de kjeder seg. Kanskje flere minutter. Tenk deg så at du zoomer inn på hånden til en av elevene som trommer sakte på pulten med fingrene. Det vil gå noen sekunder. Og du skjønner at noen kjeder seg.

Under kurset i regi fikk vi se et opptak av en demonstrasjon på Youngstorget. Først et totalbilde, så fikk vi se et annen utsnitt fra det samme kamera, fra den samme posisjonen, men zoomet inn. Her ser vi 5 – 6 demonstranter i klammeri med politi. Så ble vi spurt hvilke av utsnittene vi trodde ble brukt i Dagsrevyen.

Selvsagt det siste. Man forsto det problematiske, men aksepterte nærbilde som fjernsynets natur. I utgangspunktet var fjernsynsskjermen 17 tommer i diagonalen, eller ca 40 cm i bredden. Det var som å se på VG i liggende format på tre maters avstand. Med billedoppløsningen under fjernsynets barndom ble et totalbilde gjerne bare en grøt.

På 70 tallet var forskjellen mellom fjernsyn og kinofilm enorm. På kinolerretet ga de store oversiktsbildene et hav av informasjon. Øyet kunne oppfatte både detaljer og den store oversikten. Den vandringen man selv kunne velge over kinolerretet, måtte fjernsynskameraet gjøre for deg.

Det handlet ikke bare om billedutsnitt, men også hvilken del av historien som ble fortalt. Den totale historien var ofte for stor, for omfattende og for kjedelig. Utfordringen var å finne de små historieelementene som til sammen ga seeren en tilfredsstillende helhet. En helhet vi skapte. Jeg har tidligere fortalt om dramaturgi som læren om hvordan fengsle et publikum. Stikkordene var nærbilder og konflikter. Tenk på eksemplet fra Youngstorget. Her hadde fotografen valgt både et nærbilde og en konflikt som neppe representerte helheten, men ble valgt fordi det var dette vi hadde lært å gjøre.

På 90-tallet hadde jeg regi på en rekke påskeprogram i TV2. Det var Egil Svartdal som var programleder, og opptakene skulle skje i Israel. Det var en stressende opplevelse med for mange opptak og for mange utfordringer på for kort tid før det skulle sendes. Vi kom i land.

Et av programmene handlet om en liten menighet som besto av kristne palestinere og jøder. (Jødene kalte seg forresten ikke kristne. Det var for belastende overfor andre jøder. I stedet omtalte de seg som messianske jøder.) Menigheten besto av unge familier der foreldrene kunne være i kamp på hver sin side i konflikten. Ikke fordi de ønsket det, men fordi de hadde blitt innkalt. De respekterte og aksepterte likevel hverandre.

Noe av det de var opptatt av, var hvorfor media ikke var interessert i deres og andres fredsarbeid. Hvorfor var det de mest ytterliggående på hver side som fikk medieoppmerksomheten? Og hva ville skje om de i midten, fredsbevegelsen, ikke ble synlig?

Vi vet hva som har skjedd? På begynnelsen av 2000 tallet døde mye av fredsbevegelsen i Israel ut. Var det mediene og dramaturgiens skyld? Ikke bare. Men medienes jakt etter nærbilder og konflikter for å fengsle sitt publikum er neppe noe stort bidrag i fredsarbeidet.

Pizzaovn under portikoen – 15 år i Piemonte – del 24

Published 25. april 2021

Pizzaovn under portikoen – 15 år i Piemonte – del 24

Portikoen utenfor Pantheon i Roma. Foto: Roberta Dragan, CC BY-SA 2.5

Portiko eller porticus på latin, betyr en søyleprydet inngang foran en bygning. En av de eldste og mest kjente er portikoen foran Pantheon i Roma. Andre kjente portiko’er finner du ved inngangspartiet til USA’s høyesterett, og Universitetets aula i Oslo.

Casa Karen hadde også sin portiko. Her holdt kyrene på gården til i gamle dager. Her kunne de stå i skyggen på de varmeste dagene. Vi fikk laget et langbord, hvor gjestene i sommerhalvåret hadde frokost, lunsj og middager.

I enden av portikoen lå en liten bod. Den hadde tre etasjer. I gamle dager hadde de gris i første, høns i andre og dueslag på toppen. Det slo oss at dette måtte kunne bygges om til en pizzaovn.

Nederst i portikoen lå boden med den gamle åpningene for hønene. Dette måtte være et perfekt sted for en pizzaovn.

Franco, byggmesteren vår, var enig. Han tømte boden for innhold og bygget opp ovnen på innsiden. Han skaffet en iglo av ildfast tegl som det det ble støpt rundt. Det var murvegger på nesten meteren som kunne ta opp og holde på varmen lenge.

Første gang vi fyrte opp, måtte det skje langsomt. I mange dager hold vi den på i underkant av hundre grader. På den måten ble fuktigheten i muren rundt ovnen langsom fjernet. En for rask og voldsom oppvarming av en ny pizzaovn, kunne resultere i eksplosjon på grunn av vanndamp. Når den først var brukt, trengte vi bare å varme opp en 6 – 7 timer for å kunne presse god nok varme ut i veggene. De første timene fyrte vi moderat, men siste time stormfyrte vi for å få godt med varme. Pizza trenger 350 til 400 grader.

Det er viktig å bruke ved som har god varmekapasitet uten å gnistre. I Italia foretrekker de bøk. I norske bakerovner raker man ut all ved og aske fra bakerovnen, før brød og bakverk legges inn. Her trenger man ikke så ekstrem høy varme. I en pizzaovn skyver man den brennende veden til sidene, slik at pizzaen kan stekes i midten. Så fortsetter man å legge in vedkubber på sidene for å opprettholde flammene. Den brennende veden tjener dessuten som ovnslampe, så man kan følge med mens pizzaen stekes. Når man ovnen er varm nok, ruller man en våt fille rundt en kost, for å fjerne det meste av soten på bunnen.

Pizzadeigen er delt i boller på ca 200gr. Når den kjevles ut, gir det en standardstørrelse på 30 cm i diameter.

Vi starter med en prøvepizza. Det er en pizza uten fyll for å sjekke temperaturen. På pizzaspaden drysser vi litt semulegryn før vi legger på pizzabunnen. Semulegrynene tjener som rullelager slik at pizzaen lett sklir av spaden inne i ovnen.

Er pizzaen godt stekt, får den en god og sprø bunn i løpet av et par minutter. En slik hvit prøvepizza er kjempegod med bare litt olivenolje og maldonsalt etter ferdig stekt.

Her har pizzaen fått et lag med tomatsaus og mozzarella. Da er vi klar for tooping.

Vanligvis starter vi med å smøre utover en sleiv med tomatsaus som fordeles over pizzaen. Dette toppes med en neve revet mozzarella. Så lot vi gjestene velge ytterligere topping, som for eksempel skinke, oliven, artisjokk eller sopp.

Det er lurt og ikke ha for mye på. Det er også viktig å arbeide raskt. Hvis ikke, vil sausen trekke ned i deigen og gjøre det vanskelig å få pizzaen av spaden inne i ovnen. Resultat kan da bli som en sammenrullet vaskefille.

Under finner du oppskrift på pizzadeig. Og nederst: En god oppskrift på tomatsausen i et tidligere innlegg.

PIZZADEIG

Våre italienske venner er opptatt av at deigen skal få heve lenge, gjerne natten over. Det er godt for fordøyelsen mener de.

Dette trenger du:

Dette trenger du for tre pizzaer.

1 ss melis

15 gr fersk gjær

2,2 dl vann

450gr hvetemel

½ ts salt

3ss olivenolje

Dette gjør du:

Ha gjær, melis og 1cl av vannet i en bolle og rør om. La det stå til det begynner å boble. Ha denne blandingen sammen med resten av ingrediensene og bland godt.

Når den har samlet seg elter du den videre i 5-8 minutter. La deigen heve i et par timer til den er blitt dobbelt så stor.

Nå deler du deigen i porsjonsstykker/boller a’ ca 200 gr. Legg dem i lanpanne, pensle med olje, legg over plastfilm og sett i kjøleskapet, gjerne natten over.

Ta den ut et par timer før du skal bruke den.

PIZZADEIG

https://www.4kapittel.no/pizza-margharita-tomatsaus/

Å være pastor var ingen lukrativ geskjeft – Etterkrigsgenerasjonen – Del 28

Published 20. april 2021

Å være pastor var ingen lukrativ geskjeft – Etterkrigsgenerasjonen – Del 28

Hoppet fra totakteren IFA til romsligere om enn godt brukt Ford Zephir var en klar forbedring, men likevel langt fra bil og levestandard vi hadde hatt i USA noen år tidligere. Foto: Wikimedia Commons

Rundt 60 var Norge godt i gang med gjenoppbyggingen etter krigen, selv uten olje. I 1960 skulle det ennå gå to år før Phillips sendte inn sin søknad om å lete etter olje utenfor Norge, og først i 1967 ble den første dråpe olje pumpet opp.

Før oljen var det en variert tungindustri som skapte den økte levestandarden, som igjen skapte forutsetninger for økte småindustri og handel. Konfeksjonsfabrikker og skoprodusenter dukket opp rundt i landet og skapte en tilnærmet desentralisert velstandsutvikling.

Jeg kan huske at besteforeldre, tanter og onkler stadig fikk bedre råd. Vi derimot…

*Predikanten Ansgar Mørland med sitt trekkspill.*

De fleste pastorer i små menigheter som Skien Evangelisk Lutherske Frikirke fikk bare deler av sin lønn fra menigheten. Resten måtte de skaffe på annen måte. Vanligvis skjedde det ved at man hadde turneer og møteserier andre steder, og fikk betalt for det. Men noen store summer ble det ikke. Det hendte derfor at snille menighetsmedlemmer kom med en sekk poteter eller et favn ved. Det må ha vært litt stusselig for mamma og pappa.

Den eneste virkelig materielle forbedring jeg husker fra denne tiden, var at vi byttet ut IFA’en med en godt brukt Ford Zephyr. Med den dro vi helt til København.

Det var nok ikke bare jeg som hadde tunge år i Skien. Jeg har tidligere fortalt om mobbing og skoleproblemer med dysleksi.

I 1960 var pappa 36 år og møtte veggen. Han snakket lite om det senere, men jeg vet han slet psykisk. Han var i perioder sykemeldt, og hadde også opphold på et rekonvalesens hjem inne i landet et sted, der vi besøkte han.

Han strevde nok med mange tunge spørsmål på denne tiden. Pappa var kunstner, både billedkunstner og musiker. Kampen mellom den konservative preste-Mørland og den åpne kunstner-Mørland balet han med gjennom hele livet. Var det prest han skulle være, eller burde han prøve noe annet? Han malte litt, men det ble foreløpig ikke stort av det. I stedet satset han på musikken. Musikkonservatoriet i Oslo startet opp en klasse for musikklærere i Grenland, og pappa meldte seg på. Etter en vellykket eksamen begynte han i deltidsstilling som sanglærer ved Lunde barneskole. Jeg tror han hadde noen andre fag for å fylle opp deltidsstillingen. Om han på den tiden hadde vært på vei over i skolen på fulltid, fikk jeg aldri spurt ham om.

Han begynte også som pianostemmer på si. Han fikk kjøpt et stemmeapparat, og lærte seg både å stemme og pusse opp gamle pianoer. Det ble aldri ble noen stor butikk.

*Litt pianostemming ble aldri den store butikken, men en hyggelig hobby resten av livet.*

Ikke lenge etter at pappa hadde begynt som deltidslærer ved Lunde folkeskole i Skien, flyttet vi til Fredrikstad. Pappa hadde fått kall fra Fredrikstad Frikirke, en av de større menighetene i landet. Det var en full stilling som ville gi en ny økonomisk tilværelse. Pappa gikk aldri tilbake til skolen. I stedet begynte han å male mer og mer på fritiden og etter hvert begynte han med utstillinger som ville gi ham en god ekstrainntekt.

Vi forlot Skien i 1962, samme år som Setesdalsbanen ble lagt ned og Tryvannstårnet innviet.

Saltbakt Orate

Published 18. april 2021

Saltbakt Orate

Endelig kom sommerfølelsen. Endelig kunne vi sitte på verandaen og spise middag i solskinn klokken 7 på kvelden. Ingenting er da bedre enn en rett som minner oss om gode måltider i Italia. Saltbakt Orate smakte jeg først gang på restauranten Antonio og Maria i Montergrosso. Som Napolitaner var Antonio en mester i sjømat.

Orate er en populær Middelhavsfisk. Orate er det italienske navnet, spanierne kaller den Dorade, og det er under dette navnet den blir solgt i Norge. Det norske navnet Havkaruss, har jeg aldri hørt brukt.

Du finner den i gode fiskebutikker, som Marius Larsen her i Larvik.

Her er en oppskrift der følge er bakte potetbåter og squash.

Dette trenger du:

   For to personer:
 En orate på ca 500 gr
 Godt med grovt salt
 Olivenolje
 Sitron
 Poteter
 Squash
 Pepper

Dette gjør du:

Bakte potetbåter

Kok opp vann. Del poteter i båter. La de trekke til de er blitt møre. Ca 10 minutter. Legg den i ildfast form og pensle dem godt med olivenolje.

Ovnsbakt squash

Du trenger kanskje bare en halv squash. Del den i båter, pensle med olivenolje, dryss over urtekrydder du måtte ha: timian, rosmarin, oregano og lignende. Legg dem i samme form som potetene eller en egen form.

Orate

Rens fisken og gni innsiden med salt og pepper. Ha et lag med grovt salt i bunne av en form. Legg i fisken og dekke med grovt salt over.

Forvarm stekeovnen til 200 grader. (vifte)

Sett alt inn i ovnen på midterste rille.

Beregn ca 30 minutter.

Bruk gjerne steketermometer i fisken. For denne retten synes jeg det bra om kjernetemperaturen akkurat bikker 70 grader. Da løsner kjøttet enkelt fra skinn og ben.

Potet- og squashbåtene lar du de få en gyllen farge.

Før servering lar du poteter og squash får et dryss med Maldonsalt.

Formen med fisken tar du med til bordet. Saltet har nå laget en kappe rundt fisken som du må kakke deg gjennom.

Du bruker en skje og gaffel til å fjerne skinnet fra oversiden og løfte ut filetene. Fjern så ryggbenet før du henter opp resten av kjøttet.

Hell olivenolje og litt saft fra sitron over fisken.

Vel bekommen! Det er utrolig hva et godt måltid gjør på humøret.

Snart sommer

Published 17. april 2021

Snart sommer

Uken startet med snøvær. Det kom en god del natt til mandag, men det tok ikke lenge før det meste var borte. Bare et lite slør igjen for å dekke over det triste synet av hagen vi hadde så store planer for. Denne våren skulle vi i gang med nye plattinger, pergola, et grillsted og mye mer. Men en forutsetning var at vi visste hva som kom til å skje med huset. Som en stadig påminning om det, passerer vi stadig strekene utenfor huset som angir hvor den nye Vestfoldbanen skulle gå. Her skulle det graves og husene rundt måtte da vike. Vårt var et av dem.

Den blå og hvite streken utenfor huset viser hvor Vestfoldbanen skulle ligge.

For noen uker siden ble Nasjonal transportplan 2022–2033 lagt fram av regjeringen. Vi som hadde sett fram til en avklaring, ble skuffet. Vi ønsket oss enten at man gikk inn for den nye banen eller at man droppet det hele. Hadde man gått inn for planen, ville huset vårt blitt innløst og vi kunne kjøpe oss et nytt hus og starte på nytt. Eller, om man hadde droppet det hele, noe jeg egentlig så som det mest realistiske. I så fall kunne vi legge til grunn at huset ville bli stående og gå i gang med opprusting av hagen.

Planen sier at det ikke blir gjort noe innen 2033, men båndleggingen av de aktuelle eiendommene opprettholdes. Det betyr at det er begrenset hva vi kan gjøre, og gjør vi noe, kan vi ikke regne med å betalt for det ved senere innløsning. Nå er ikke planen vedtatt. Den skal behandles av Stortinget før sommeren, så får vi se.

Så det blir vel til at vi sår og planter med noe som gror raskt og dekkende i år også.

Da er det hyggelig å se at NRK har lagt ut et par av mine gamle hageserier, så lenge.

Dyrk selv på fjell. En serie jeg produserte i 1978

Året etter var jeg så opptatt med andre prosjekter at det kun ble en «best off» fra de tidligere programmene.

Dyrk selv! Fra 1979

Nå går det hageprogram i alle kanaler. På 70 tallet var det liten interesse for hage på fjernsyn, trodde man. Jeg måtte mase meg til nye sendinger hvert år. Dette til tross av at seerundersøkelsen viste stor interesse. På det meste ble programmene sett av 30% av alle som hadde fjernsyn.

Nei det bli ingen ny hage her i Larvik denne våren. Det er i det hele vanskelig å planlegge noe som helst for tiden. Vi hadde 3 middager vi skulle hatt her på Villa Karen i slutten av april. Det blir det ikke noe av. Selv om de nasjonale tiltakene nå trappes ned, er det fremdeles usikkert hva som skjer i Vestfold, hvor vi har tiltaksnivå 5b.

*Skuddet er satt. Her må vi vente 20 minutter før vi kan gå.*

Men vi begynner da å se en ende på dette. Denne uken var det min tur for det første vaksine skudd. Og nå kommer sommeren.