Press "Enter" to skip to content

Posts published in mars 2021

Kaptein Danielsen og corona

0

Fra filmen Speed 2

I går markerte nasjonen ettårsdagen for de mest inngripende tiltak i fredstid. Ingen hadde vel trodd at en virus skulle styre våre liv til de grader. Den ene smittebølgen har etterfulgte den andre. Samfunnet er blitt stengt ned og åpnet opp, og vi har fulgt etter. I stor grad er tiltakene blitt sett som rimelige i forhold til situasjonen. Men den siste tiden har mediene stadig trukket fram kritiske røster, gjerne leger og professorer, som enten mener tiltakene ikke er sterke nok eller at man har gått for langt.

Vi hadde akkurat sett filmen Speed 2. Utenfor Kristiansand kino sto en journalist fra Fedrelandsvennen klar for å ta imot oss. Filmen var oppfølgeren av filmen Speed. Den med Sandra Bullock om bord i en buss som måtte holde en viss fart for at en bombe ombord ikke skulle sprenges.  I Speed 2 var Sandra Bullock om bord i en cruisebåt der en terrorist hadde låst styringssystemet til å styre båten rett på land. Båten som var benyttet under innspilling var Brynestads Seabourn Legend.

Kaptein Daniel Danielsen fra Lillesand hadde egentlig pensjonert seg. Men da Atle Brynestad ba ham ta jobben som flaggkaptein for sine tre nye cruiseskip, ble det for fristende. Han skulle følge byggingen og være med å utarbeide konseptet for de nye luksus cruisebåtene med bare litt over 200 gjester. Etter at båtene var ferdig produsert og etter noen år i drift, pensjonerte han seg på nytt.

Seabourn båtene var luksus cruisrbåter for noen få gjester kun på første klasse.

På slutten av 90-tallet kom Båtførerprøven for småbåter. Jeg fikk i oppdrag å lage fjernsynsprogram til et studieopplegg. Det slo meg at den gamle cruisekapteinen Danielsen ville være en utmerket programleder. Det syntes han var moro, og hans gamle cruiserederi syntes bare det var hyggelig at vi ville gjøre opptak om bord i en av Seabourn skipene mens de seilte langs norskekysten.  Det fungerte bra at vi i programmet skiftet mellom Danielsen som forklarte om båtvett og navigering, mens vi skiftet mellom luksuscruiseren og snekka hans i Lillesand.

Da vi så at et av skipene hans var brukt under innspillingen av Speed 2, tenkte jeg det ville være hyggelig å se filmen sammen med ham. Der tok jeg feil. Da vi møtte journalisten etter filmen, eksploderte den vanligvis fredsæle sørlendingen.  Filmen var fullstendig latterlig og urealistisk. Det var tydelig at han ikke likte at hans hjertebarn var misbrukt på denne måten.

Og så var det at jeg kom til å tenke på Danielsen når all denne kritikken av coronatiltakene kom opp. For da han pensjonerte seg første gang, var det fra Royal Viking Lines. I tråd med gammel sjømanstradisjon, ønsket han å føre sitt siste skip hjem. For ham betydde det å besøke Lillesand på sin siste seiling.

Storegabet. Innseilingen til Lillesand. Foto: Lillesand Handelstand

Nå var ikke det så enkelt, for Royal Viking Sky var en stor båt,  og innseilingen til Lillesand er ikke av det bredeste slaget. Danielsen brukte derfor sommeren før til å sjekke dybder i havnebassenget og annet av betydning. Så fortalte han:

«Da vi skulle seile inn gjennom Storegabet, var jeg klar over at vi ikke hadde mye å gå på, så jeg satt første og andre styrmann på hver sin brovinge. Når han på styrbord vinge rope mere babord, og han på babord ropte mere styrbord, omtrent like høyt, visste jeg at vi var på rett kurs.»

Sånn er det vel nå også, kaptein Erna?

Kan det være nødvendig med farger? – Fra dampradio til sosiale medier.

0

Opptaksstart i mitt første program. "Livet på Finnskogen - i dag" I svart/hvitt. Det er Birgit Gjernes som intervjuer.

Rart å tenke på at det i programbladet helt fram til 1977 ble til føyd en (F) dersom programmet var i farger. Det var i 1971 at Stortinget vedtok å gå i gang med prøvesendinger i farger. I desember samme år ble den første fjernsynssending i farger gjennomført. Det var utdelingen av Nobels fredspris for Willy Brandt. Opptakene ble gjort med tysk utstyr og sendt i farger i store deler av Europa, men i Norge gikk det i svart/hvitt.

Mange husker den offentlige debatten om innføring av fargefjernsyn. Den pågikk  media, der bl.a Dagbladet var skeptisk til å bruke ressurser på dette. Mest kjent er vel Einar Førdes replikk i Stortinget der han oppsummerte motstandernes syn med at: «Me veit at synda er komen til jorda, men me vil ikkje ha ho i fargar».

Også på Marienlyst var det utbredt skepsis. Et argument var at med en fjernsynsskjerm på 17 tommer, som var det vanligste på den tiden, ble det for mye informasjon for hjernen om man over tid både skulle forholde seg til grånyanser og farger.

Men fargene presset seg på, og i 1975 ble dagsrevyen og stadig større del av programmene sendt i farger.

Fra starten hadde vi ikke fargevideokamera i NRK. Skulle man sende noe i farger, måtte det produseres på film. Men siden fargefilm var vesentlig dyrere enn svart/hvitt, måtte man ha en god begrunnelse for å filme i farger, og det var  fjernsynssjefen selv, Otto Nes som avgjorde.

I 1973 feiret Drammen rideklubb 200 års jubileum. Jeg skulle lage et jubileumsprogram som skulle gå lille julaften. Det var Kari Borg Mannsåker som var intervjuer, og hun overtalte Otto Nes til å gi oss farger. Det ble mitt første fargeprogram.

Det hersket en ikke ubetydelig grad av usikkerhet i hva dette å produsere i farger ville innebære. Programingeniør John Sverre Jerstad ble sendt til utlandet for å lære. Da han kom tilbake fikk han ansvar for utdanningen for alle som skulle ha noe med fargeproduksjon å gjøre. Det var et ukes kurs, og jeg husker spesielt forfatter Andre Bjerke som foreleste i Goethes fargelære.  Vanskelig å tenke seg at dette skulle inngå i dagens fjernsynsutdanning.

Det er ikke bare bruk av farger som skiller vår gamle måte å produsere programmer på. I dag forbinder man de store produksjonsstabene med spillefilm og ikke reportasjer for fjernsyn. Nå har en programleder i bestefall en fotograf med seg. Slik var det ikke på 70 tallet. Selv for en mindre reportasje hadde man med fotograf, lydmann, lysmann og skript. Ofte også sjåfør.  

Økologiserien "Det store samspillet" ble produsert i farger, men fremdeles på film og stort team. Her på opptak i Israel. Midt i bildet Grete Rypdal, min faste script i mange år.

På slutten av 70tallet startet overgangen fra filmkamera til videokamera, også for reportasjer. Til å begynne med hadde man store tunge kameraer koblet til bærbare opptagere. Fremdeles var det mange som ønsket å fortsette med filmmediet for reportasjer og drama. Man mente lenge de bærbare videokameraene ikke ga god nok kvalitet. De ble effektivt motarbeidet ved å legge utgifter til film og laboratorieutgifter på programavdelingene, mens en videoproduksjon var «gratis» for programavdelingene.

Etter hvert ble videokameraene bedre. Men fremdeles svært tunge. Opp mot 2000 års skiftet kunne et profesjonelt videokamera veie opp mot 10 kg og koste en halv million, men med en billedkvalitet som er dårlige enn kameraet på min mobiltelefon i dag.

Så det har vært litt av en reise.

Det spirer og gror

0

Om ikke mange dager skulle vi hatt årets første middag på Villa Karen. I kjelleren har vi sådd blomkarse og erter for å få fram spirer jeg skulle brukt til pynt på flere av rettene. Men sånn ble det ikke. For noen dager siden stengte kommunene i Vestfold det meste i fjorten dager fremover .. i første omgang. Så det hele måtte avlyses.

Den første middagen ville markert ettårsdagen for de mest inngripende tiltak i Norge i min levetid. Da vi i november i fjor satt opp datoene til middagene denne uken, var vi rimelig trygg på at situasjonen skulle være i ferd med å normalisere seg. Slik gikk det ikke.

Over Alpene mot Italia 20.februar i fjor.

Det har på så mange måter blitt et annerledes år. 20 februar i fjor møtte vi det første synlige tegn på den nye pandemien da vi på tur til Italia landet på Malpensa flyplass. Alle som ankom ble sjekket med temperaturmåler mot pannen.  I løpet av uken vi var i Italia, for øvrig det siste besøket hos våre venner i Agliano, .. smalt det til i Italia. Daglig eskalerte det med bekymrede meldinger om tilstanden i Bergamo. Flere landsbyer rundt Milano ble stengt ned. Det gikk så fort at vi ble usikre på om Italia ville stenge flyplassene før vi skulle dra hjem 27.februar.  Og ville det være trygt å oppholde seg på flyplassen? Fremdeles var det lite om pandemien i norske media. Vi kom oss hjem.

Vi skulle hatt vår siste sesong på Casa Karen i juni. Alt var fullbooket. Det ble det ikke noe av.

Så klarte vi å gjennomføre noen middager på Villa Karen i oktober, og fikk et par digitale julebord i begynnelsen av desember.

Så aktivitetsnivået har gått ned og det er litt uvant. Men bortsett fra det, har det jo egentlige gått bra for oss som pensjonister som får vår faste pensjon hver måned. Ikke alle har hatt det like lett. Mange har mistet helse og jobb i denne perioden.

Nå ser vi fram til bedre tider. Middagene vi mistet i mars, kan vi ta igjen i mai. Så har vi begynt å planlegge ny Winemakers dinner i august, med besøk av Lionello her i Larvik. I oktober planlegges ny fiskefestival i Agliano, og vi er i gang med å booke opp norske kokker som kan komme på besøk. Så man er ikke helt arbeidsledig, bare sånn passe … heldigvis.

Så da får vi bruke spirene fra kjelleren til noe annet. I går hadde vi bakt skrei på gulerot og  kålrotstappe, med kylling buljong og ristet bacon. Pyntet med erte- og blomkarsespirer.

Bakt skrei på gulerot og kålstappe med kyllingbuljong og ristet bacon.

Ikke bare vi som har renovert hus i Italia – 15 år i Piemonte – del 20

0

Skjermdump fra NRK.

Det har blitt laget utallige bøker og filmer om det å bygge og restaurere hus i Sør Europa. Og da skal det handle om en uendelighet av forsinkelser, misforståelser og budsjettoverskridelser. Siste ut er fjernsynsserien «Husdrømmer på Sicilia.» Her følger vi en ung familie som har oppussing av hus som hobby.

Jeg kjenner meg på mange måter igjen. Ikke minst når det gjelder alle frustrasjoner som oppstår. Men det skal også bemerkes at vi også har bygd og renovert hus i Norge. Og her går det nødvendigvis heller ikke alltid på skinner. Fordelen for oss, da vi satt i gang med den store oppussingen for å bli et vertshus, var at vi fem år tidligere hadde gjennomført en første renovasjon av deler av huset. Vi var bedre derfor forberedt, og økte med 50% på både kalkyler og tidsplaner vi fikk. Da ble frustrasjonene ikke like store.

Det var mye som skulle gjøres: rom for gjester skulle pusses opp og få hvert sitt bad, vi måtte lage vår private del på loftet, nytt kjøkken skulle på plass, og så var det spisestue.

Utenfor den gamle cantinaen, hvor vi hadde en ide om å ha vår nye spisestue.

Huset hadde en cantina, det vil si en vinkjeller med jordgulv og stor betongtank. Her kunne vi tenke oss å lage spisestuen. Da ville vi ha en flott utsikt til vinmarkene.

I tillegg til en stor vintank av betong var det nok av skrot - og rotter.

Det nærmet seg byggestart, og jeg forhørte meg stadig med Mario, geometraen, om kommunen hadde godkjent det som skulle gjøres.

Det haster ikke, sa Mario, vi venter til vi har kommet i gang, da bli tegningen og søknaden mest nøyaktig.

At vi ikke trengte nabovarsel, har jeg fortalt om tidligere.

Her er arbeidet godt i gang.

.

Og her er spisestuen ferdig.

Opprinnelig hadde vi planer om basseng i hagen. Vi tenkte det var nødvendig om vi ønsket norske gjester juni, juli og august, hvor temperaturen ofte kom opp i 40 grader. Vi hadde sett oss ut et område bak i hagen hvor det var sol store deler av dagen. Det var bare ett problem. Noen norske venner som hadde søkt om å anlegg basseng hadde fått avslag, da det ville ligge nærmere enn 15 meter fra offentlig vei. Det var nemlig et krav. Og vi hadde ingen steder hvor vi kunne legge bassenget mer enn 15 meter fra vei. Det var jo dumt, tenkte vi.

Kan det bli en langtur av dette? Fra dampradio til sosiale medier

0

Nesten 20 år etter at Erik Dammann satt på denne stranden på Samoa og skrev utkastet til "Framtiden i i våre hender", besøkte jeg den samme stranda. Fra NRK serien "Vi og språket vårt"

Etter suksessen med Åpen Videregående, der voksne uten gymnaset/videregående  skulle gis muligheten til høyere utdanning, var den opprinnelige tanken å fortsette med høyskoleprogram. Det ble det aldri noe av. I stedet var Gudmund Hernes, som var blitt undervisningsminister i 1990, opptatt av at det var noen som ikke kunne ta Åpen Videregående fordi de ikke hadde de nødvendige forkunnskapene. Mange voksne hadde fremdeles bare 7 års folkeskole, og ikke 9 årig, som var forutsetning for å ta Åpen Videregående.

Det kom derfor bestilling fra departementet på et studietilbud i matematikk og i norsk for denne gruppen. Matematikk-prosjektet hadde av Hernes fått arbeidstittelen Matematikk for skrekkslagne. Norskprosjektet hadde både program med fokus på pensum, og en serie på tre program med tittelen Vi og språket vårt.

«Ja, ja Lars Jørgen. Denne gangen blir det i hvert fall ikke noe utenlandstur.»

Kollegaene mente jeg hadde fått til vel mange opptak på spennende steder i det siste.  Jeg trodde heller ikke at prosjektet skulle by på de store reiseutskeielser.

Men det var noe departementet hadde føyet til  beskrivelsen av oppdraget. «… i prosjektet ønsker vi et lingvistisk perspektiv fremfor et nordisk…» Hva mon det måtte  bety? Så jeg besøkte lederen for Lingvistisk institutt på Blindern, Even Hovdhaugen.

«Lingvistikk betyr rett og slett språkvitenskap. Og den beste måten å gjøre dette på er å sammenligne språk, gjerne så ulike som mulig. For å forstå norsk, er metoden å sammenligne det med et språk så ulikt vårt språk som mulig. Og da vet jeg hvilket språk vi skal bruke».

Even Hovdhaugen og instituttet hans hadde nettopp avsluttet et arbeid med å utarbeide den offisielle grammatikken for Samoa i Sør Stillehavet. Og Samoisk var nettopp så annerledes fra norsk som man kunne ønske seg. For eksempel har det Samoiske alfabet 14 bokstaver, mot det norske med 29.  Så etter Hovdhaugens mening ville det enkleste være nettopp å bruke Samoa, siden de allerede hadde mange kontakter der.

Så skulle dette prosjektet: Vi og språket vårt føre til den mest omfattende reisevirksom under mine år som fjernsynsproducer. Det ble opptak i Los Angeles, Honolulu, Samoa, Kairo og Haydom i Tanzania.

Samoisk sang og dans

Men lengst unna var Samoa. I tre uker bodde vi hos en familie utenfor Apia. De hadde en hytte med bare tak, ikke vegger. Med oss hadde vi Arnfinn Vonen som hadde vært Hovdhaugens assistent under arbeidet med grammatikken.

Her bodde vi i tre uker. Den lille jenta til venstre heter Alofah-Giah Laalaai og er den jeg nåp har kontakt med. Hun jobber for Facebook på Samoa. I midten sitter moren Siuii til høyre bestemor Palepoi

Før vi dro fikk vi en innføring i Samoisk kultur. Når det gjelder eiendeler; Sørge for å bare ha et eksemplar av hver. På Samoa var man av den oppfatning at man ikke trenger mer enn et eksemplar av hver eiendel. Oppdager man at man har to eller flere mer av noe, forsvinner det ene eksemplaret. Jeg tenkte at et par strandsandaler og et par lærsandaler var innafor. Men morgenen etter at jeg hadde pakket ut, var det ene paret borte. Alle ristet uforstående på hode, men visste nok bedre.

De hadde et helt annet forhold til det å eie noe. Dersom du hadde oppholdt deg i et hjem mer en 15 minutter, var det fornærmende å spørre om å få noe. Da gikk du bare til kjøleskapet og hentet deg en øl.

Noe av det mest interessante hos dem var fravær av undertekst. Det du sa, mente du, punktum. Så utsagnet «… jeg hører hva du sier, men jeg er ikke sikker på hva du mener…» gir ingen mening på Samoa. Ganske forfriskende.

Even Hovdhaugen var programleder for hele serien, men kunne ikke selv være med til Samoa. Så opptakene med ham, bår han snakket om Samoa, ble gjort i palmehuset i Botanisk hage i Oslo.

For to år siden døde Den Samoiske "gramatikkens far"; Even Hovdhaugen. Det medførte en del hilsener fram og tilbake mellom oss som var involvert i turen til Samoa på begynnelsen av 90 tallet.

For oss som var med, var turen et av livets store minner. At det også hadde satt merker etter seg på Samoa, skjønte vi da jeg fikk oversendt bilde av et gammelt foto i ramme som fremdeles sto på fjernsynsapparatet i den lille hytta vi bodde.

På et fjernsynsapparat på Samoa står fremdeles et bilde av fjernsynsgjengen fra Norge. Til høyre for meg, først lydmannen Asbjørn så språkeksperten Arnfinn

Fremdeles ligger noen innslag fra denne serien på NRK.no Skole. Søker du på Mørland, kommer flere opp.

https://www.nrk.no/skole/?page=search&q=m%C3%B8rland