Posts published in mars 2021

Påske og pasqua – Etterkrigsgenerasjonen – Del 27

Published 29. mars 2021

Som sønn av en pastor var det aldri snakk om påskeferie. Det var tvert imot en av de travleste periodene for pappa. Men jeg husker aldri å ha stusset over det. De fleste foreldre jobbet til og med skjærtorsdag, så for de fleste var det ikke mulig med langturer.

Fra Palmesøndag var det en masse møter og samlinger fram til andre påskedag kveld. Jeg husker ikke annet enn at jeg likte det. Den lille menigheten var på mange måter en slags utvidet famille, der man som barn ble både sett og satt pris på.

Mine vonde minner om det å være pastorbarn handlet ikke om det som skjedde i menigheten. Problemene var det omflakkende livet med stadig flyttinger og skifte av miljø. Når vi hadde flyttet, var menigheten en trygghet i livet.

Jeg vet at mange har vonde minner fra å vokse opp i en pietistisk menighet på 50 og 60 tallet. Og det var mye rart som ble lært bort. Mye av det som ble sagt fra prekestolene om synd og fortapelse, var nok en utfordring for mange barn. Av en eller annen grunn prellet det av meg. For meg var Gud en grei kar, punktum. Med det utgangspunktet har jeg fremdeles holdt på barnetroen.

Jeg har alltid vært mere opptatt av hva menneske er … enn hva de sier. Sånn var det også i menigheten. Det var noen som du bare så opp til, og lot deg påvirke av. Ikke nødvendigvis fordi de var så gode til å utrykke seg, men fordi de opplevdes som ekte.

En av idealene fra den tiden, var Magne Raundalen. Han gikk på gymnaset og var leder av gutteklubben i menigheten. Her drev vi med småsløyd og andre aktiviteter. Vi så opp til Magne. Han var smart og grei, og så strikket han. Noe som førte til at flere av oss guttene lærte oss det samme. At arbeidet hans med oss skulle være årsaken til at han ble Norges fremste psykolog på traumatiserte barn, finner jeg usannsynlig😊

Den bibelske påskefortelling var fascinerende for en 10 åring med livlig fantasi. Fra Jesus red i inn i Jerusalem til kvinnene fant den tomme grav påskemorgen, ble bilder skapt og gjemt.

Da jeg mange år senere var på seminar i Stockholm der nordiske fjernsynsproducere skulle introduseres for den nye filmdramturgien, brukte de nettopp den bibelske påskefortellingen som eksempel på den perfekte dramaturgi, - den ultimate oppbygging av en historie.

På 70 og 80 tallet begynte for alvor tradisjonen med påsketur på fjellet. Tidligere var det, så vidt jeg kan huske, bare Vestfold som hadde fri skjærtorsdag. Nå ble det gjennomført for hele landet, og med mulighet for å ta en grodag på onsdag, var det plutselig mulig for de fleste å ta 6 dager sammenhengende fri.

Nå var ikke lenger kors og tornekrone symbolet på påskehøytiden, men appelsin og Kvikklunsj.

Å feire påske i Italia var på mange måter tilbake til barneårene, der det først og fremst er en kirkelig høytid. Det var ingen fridager før første og andre påskedag. Til gjengjeld feires disse to dagene av hele Italia. Første påskedag er den helligste av alle dager i landet. Alle butikker er stengt, ingen jobber i marken. Alt er stille. Klipper du plenen eller vasker bilen får du sinte blikk. Påskelunsjen er er et av årets største måltid. Da skal hele storfamilien være sammen, og måltidet skal inneholde et enormt antall forretter.

Andre påskedag er det tradisjon for at familien samles til grillfest.

Så kommer noe pussig. For sammenlignet med Norge hvor man ønsker hverandre god påske før palmesøndag, venter italienerne gjerne til første påskedag. Da ønsker de hverandre Buona Pasquetta. Det betyr egentlig god lillepåske, som egentlig handler om mandag (andre påskedag) men som ofte brukes for hele uken etter første påskedag.

Dette sier litt om forskjellen mellom Norge og Italia. Mens vi i vår pietistiske tradisjon har vektlagt Den stille uke opp mot påskemorgen, som fokuserer på mørke og lidelse, synes italienerne derimot det er viktigere å feire oppstandelsen og det lyse i uken etter påskemorgen.

Det passer meg egentlig bedre, så derfor Buona Pasquetta!

Den pukkelryggede tistel fra Nizza – Fra det Piemontesiske kjøkken

Published 27. mars 2021

Den pukkelryggede tistel fra Nizza – Fra det Piemontesiske kjøkken

Cardo Gobbi di Nizza Monferrato, som betyr den pukkelryggede tistel fra Nizza

om jeg har nevnt tidligere, er ikke italienske kokker særlig glad i betegnelsen: det italienske kjøkken. De snakker i stedet om det Toskanske, det Liguriske eller det Piemontesiske. Det er ikke så underlig. Før den italienske samling for 150 år siden, hadde de ulike regioner utviklet sine egne matkulturer. Gjerne på bakgrunn av beliggenhet, klima og tilgang på råvarer.

Piemonte hadde ingen kystlinje. Derfor måtte sjømatretter basere seg på råvarer som var fanget, saltet og transportert fra andre land eller regioner. Det meste av sjømat i Piemonte er derfor tradisjonelt basert på klippfisk fra Portugal og ansjos fra Middelhavet. (Nå kommer klippfisken fra Norge) På begynnelsen av 1800 tallet kom en annen konserveringsmåte i tillegg til salting, nemlig hermetisering. Det ble i Piemonte brukt for oppbevaring av tunfisk. Dette er bakgrunnen for at regionens tradisjonelle sjømatretter er basert på disse tre råvarer.

Denne gangen skal vi ta for oss Bagna cauda. Det er piemontesisk og betyr: varmt bad. Dette er en rett som er populær i den kalde årstid. Det er en slags fondue, men med en ansjos saus i stedet for olje eller smeltet ost. I denne sausen dypper man så kokte og rå grønnsaker. I området rundt Agliano brukes gjerne en lokal grønnsak som heter Cardo Gobbi di Nizza Monferrato, som betyr den pukkelryggede tistel fra Nizza.

Til denne retten skal det tradisjonelt brukes saltede ansjoser, men ansjos i olje kan også brukes. Husk at vi i Norge ofte bruker betegnelsen ansjos om brisling, som i Juleansjos. Det blir noe helt annet. Velg derfor acciuga (ansjos) fra Italia eller Spania.

Det beste er om du har tarakotta potter spesielt til formålet. Hvis ikke, får du improvisere.

Vi avslutter gjerne måltidet med å knekke et egg oppi resten av sausen.

Dette trenger du

For to porsjoner

90 gr olivenolje

4 båter hvitløk, knust og hakket

60 gr ansjosfilet, renset og hakket

45 gr smør

Rå grønnsaker i staver

Poteter i båter, kokt til de er akkurat møre

Evt. 2 egg

Dette gjør du

Vask, rens og del grønnsaker og kok potetbåtene.

Varm sakte opp olje, ansjosfiletene og hvitløk i en kjele.

Tenn telysene under pottene.

Når ansjosen er løst seg opp, kan det vær lurt å kjøre det hele med en stavmikser for å få en jevn saus. La til slutt smøret smelte i kjelen, rør rundt og fordel i pottene som nå er varme.

Nå kan sausen brukes som dip for grønnsakene og brød som gjerne følger med.

Helt til slutt knekker man gjerne et egg og legger i sauen. Du kan enten la det varmes som et speilegg, eller lage eggerøre av det. Egget sammen med ansjossausen er en herlig kombinasjon.

Blir vi ferdig? – 15 år i Piemonte – del 21

Published 24. mars 2021

Blir vi ferdig? – 15 år i Piemonte – del 21

Det gikk mot slutten av den store renoveringen. Prosjektet vi startet i 2009, som skulle omdanne Casa Karen fra fritidsbolig til vertshus. De første gjestene skulle ankomme 30. april 2011, men på nyåret var det fremdeles mye som gjensto.

Så var det dette med bassenget. Som tidligere fortalt hadde vi fått vite av andre nordmenn i området, at kravet til plassering var minimum 15 meter fra offentlig vei. Og vi hadde ingen steder på tomta som innfridde kravet.

En dag tok Mario, geometraen, opp saken.

Var det ikke meningen at dere skulle ha et basseng?

Jo, men vi har blitt fortalt at det må ligge minimum 15 meter fra offentlig vei.

Ja, det stemmer. Slik er reglene, men hvor ville dere hatt bassenget plassert?

Vi hadde egentlig håpet å legge det her, like ved veien, hvor det er mest sol.

Det kunne sikkert vært bra.

Så skiftet han samtalen til et annet tema. Noen uker senere dukket han opp med en ny kar. Han kom fra et bassengfirma. Mario fortalte fyren at bassenget skulle ligge like ved veien og at han måtte sende oss et tilbud.

Men var det ikke….?

Du skjønner det… sa Mario,

…du vet det vinduet vi bestemte skulle være buet, det måtte vi søke spesielt om. Buede vinduer er ikke typisk for området. Da må du argumentere veldig godt for å få lov. Så må du legge ved tegninger av hele huset og tomta. Og da tegnet jeg inn bassenget her. I Italia får du ikke alltid et skriftlig svar, som oftest bare tegningen stemplet og signert. Og det har vi fått.

Hva skulle vi gjort uten Mario!

*Endelig var Franco klar til å starte graving for bassenget.*

Alt ble lovet klart til 10 april. Men først i slutten av mars begynte Franco, entreprenøren, å grave. Nå måtte alt gå på skinner om vi skulle rekke å bli ferdig til gjestene skulle komme. Men det gjorde det jo ikke. For da grøften for bassenget var gravd ut, dumpet like godt Franco og gravemaskinen hans ned i grøfta.

*Uhell på byggeplassen. Ingen ble skadet, men nye forsinkelser.*

Utrolig nok klarte han likevel å være klar for at bassenget kunne senkes ned i hullet 16. april.

Typisk italiensk ble alt gjort i siste liten. Og det at vi hadde en dato for når de første gjestene skulle komme, sørget for at nok mannskap ble satt inn for at alt skulle være ferdig. Enten det gjaldt gartneren som skulle legge ut plen, plante busker og trær, eller elektriker, murere og rørleggere for å få kjøkkenet og rommene klare.

*10.april. Fremdeles et stykke fram til det ser ut som et kjøkken.*

Å jammen klarte vi ikke å bli ferdig.

Sin egen lykkes smed – Etterkrigsgenerasjonen – Del 26

Published 21. mars 2021

Sin egen lykkes smed – Etterkrigsgenerasjonen – Del 26

1.mai tog i Skien på 50 tallet. De røde fanene synes jeg var skumle. Foto: Telemark museum

Å bo i Skien på slutten av 50tallet betydde at jeg var i nærheten av mine besteforeldre. Bestefar Lars var som statsansatt i NSB en del av middelklassen. Han var utdannet som jernbanetelegrafist, men hadde steget i gradene, og endte som en av toglederne på Vestfoldbanen. Han hadde som ung drømt om mer utdanning, men det var uaktuelt for en skomakersønn. Hele livet var han på jakt etter å lære noe nytt. Som godt voksen hadde han kjøpt Linguaphone kurs, en hel bunke med 78 plater, for å lære seg engelsk.

*For bestefar var det viktig å lære noe gjennom hele livet. Derfor kjøpte han seg engelskkurs. Foto: Trøndelag Folkemuseum*

Bestefar Lars var på mange måter åpen og raus. Men noe var han ikke til å rikke på. Det var forholdet til Arbeiderpartiet og 1.mai. Da så han «rødt», bokstavelig talt. Som en stille protest malte han gjerne et gjerde eller noe annet hver 1.mai. Det smittet over på meg, og første gang jeg tilfeldigvis så et 1.mai tog med sine blodrøde faner, syntes jeg det var så skummelt at jeg frøs på ryggen.

Sånn i etterhånd er det ikke vanskelig å forstå bestefar Lars. Født i 1896 var han 18 år under revolusjon i Russland, og 32 år under Menstadslaget mellom Skien og Porsgrunn. Der hadde arbeidere med bakgrunn i Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet kjempet mot politi og militære. Som for mange i den generasjonen, var det ikke den store forskjell mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, og de røde fanene var et stadig bevis på denne koblingen.

Jeg tenker at vi som etterkrigsbarn vokste opp i et oversiktlig og fungerende klassesamfunn. Vi hadde en arbeiderklasse som var ganske bevisst på hvor de hørte hjemme og var stolt av det. De var opptatt av å bedre levekårene for alle. Man var ikke like opptatt av sin individuelle økonomiske suksess.

Så hadde vi en betydelig middelklasse med bl.a. bønder, lærere, leger og statstjenestemenn. Det var ikke noe klart skille. De omtalte seg ikke som middelklasse, men gjerne som borgerlige. Man snakket om borgerlige partier og borgerlig regjering. Jeg misforsto dette med borgerlig lenge, og trodde at borgertoget på 17.mai var det politiske motstykke til 1.mai togene.

De politiske skillelinjene var tydelige, men det hersket likevel en gjensidig respekt. Mange som var politiske motstandere hadde jo kjempet og vært fengslet sammen under krigen. Med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon, og Gerhardsen som statsminister og landsfader, fikk vi en samlende utvikling av nasjonen de første tiårene etter krigen. Det måtte selv bestefar Lars etter hvert innrømme.

Overklassen var beskjeden i antall og lite synlig. De som var veldig rike var ofte rike fordi de hadde arvet en fabrikk, et bruk eller en kapital. De var gjerne ydmyke til dette, og så seg forpliktet til å levere arven videre til neste generasjon. Og det i minst samme forfatning som da de overtok.

Her er en av de største endringen i løpet av denne generasjonen. Man skulle ikke første å fremst forvalte noe man hadde fått, men skape sitt eget. «Han startet med to tomme hender» ble en hedersbetegnelse. Det var også noe bestefar Lars var opptatt av. Dette at man selv hadde ansvar for sin egen framtid. Og nøkkelen var utdanning.

*Denne dagen var like stor for bestefar som for meg. 1968 var en av de siste årene hvor man brukte studenterlue som tegn på at man hadde bestått Examen Artium og kunne bli akademiker.*

For ham som hadde drømt om selv å få en høyere utdanning, var det derfor et stort øyeblikk da han noen få år før han døde fikk oppleve at hans eldste barnebarn hadde tatt Examen Artium. Men selv hadde jeg, da jeg bodde i Skien, og med de daglige kampene på skolen og langs skoleveien, liten tro på at jeg skulle nå dit.

Null-P – Etterkrigsgenerasjonen – Del 25

Published 15. mars 2021

Null-P – Etterkrigsgenerasjonen – Del 25

Jernvareforretningen jeg jobbet i finnes fremdeles. Google street view @59.2117426,9.6028697,18z

Ikke det at vi hadde så mye mindre å rutte med enn mange andre, men lommepenger, var definitivt ikke aktuelt. Vi fikk det vi trengte av mat og klær. I tillegg ble det innkjøpt Donald Duck hver onsdag, og barnetimegodt hver lørdag. Hva mer trengte mann?

Ønsket man større økonomisk frihet, måtte man skaffe pengene selv. En dag fant jeg en annonse i Varden, der en forretning søkte etter regningsbud. Jeg tok mot til meg og syklet bort til jernvarebutikken O. P. Sondresen. Bak skrivebordet satt en liten og brysk herre i dress og mønstret meg grundig. Jeg mener fornavnet var Ole Petter, men han gikk bare under betegnelsen Null-P. Jeg gjorde tydeligvis et tilstrekkelig godt inntrykk, eller kanskje var jeg den eneste som meldte meg. Han bestemte seg i hvert fall for å engasjere meg? Tre dager i uka jobbet jeg noen timer etter skoletid. Med en liten lærveske festet bakpå sykkelen reiste jeg rundt og leverte notaer.

En nota var omtrent det samme som en faktura. Det handlet om hva en kunde skulle betale for mottatte varer. Snart fikk jeg også ansvar for å kreve inn penger. Da hadde jeg med regninger og vekslepenger. Var det ikke notaer eller regninger, jobbet jeg på lageret.

På sommeren kunne jeg bruke sykkel, men på vinteren var det å traske rundt i dårlig brøytede gater. Jeg husker jeg likte det. Da fikk jeg uforstyrret tid til noe som ga meg et fristed for skoleproblemer. Jeg lærte å dagdrømme. I timer kunne jeg går rundt å lage meg luftslott av en framtidig liv, fjernt fra skolenederlag og mobbing.

Senere i livet skulle jeg erfare at denne evnen til å dagdrømme skulle bli et nyttig verktøy i planlegging av film og fjernsynsproduksjoner. I tankene kunne jeg lett bygge dekor og sjekke ulike kameravinkler og utsnitt. Det skulle vise seg at mange av de store filmregissørene nettopp hadde en eller annen utfordring i barndommen, som førte til at de lærte seg å dagdrømme og derigjennom lett kunne manipulere tredimensjonale bilder i hodet.

Noe av det første jeg brukte lønningene på fra Null-P, var medlemskap i en plateklubb for klassikk musikk. Hver måned fikk jeg tilbud om en eller annen innspilling. Klassisk musikk ble også en måte å drømme seg bort. Jeg hadde to favoritter. Når jeg var frustrert og sint, spilte jeg ouverturen til Tannhauser av Wagner. Var jeg lei meg, fikk jeg trøst i å spille Brahms fiolinkonsert nr 1.

*I gamlestua henger fiolinen pappa kjøpte til meg da vi flyttet til Skien. Jeg husker ikke siste gang jeg spilte på den.*

Og fiolin var noe jeg fremdeles forsøkte å lære meg etter at vi flyttet til Skien. En gang i uken trasket jeg til enden av Øvregate for å få negativ overhaling av min fiolinlærer. Jeg hadde ikke særlig talent, og for liten tid til å øve. Så hvorfor fortsatte jeg med et så frustrerende og selvplagende prosjekt?

Brahms fiolinkonsert nr 1 har fulgt med gjennom livet. Flere ganger har jeg lurt inn deler av første sats i programmer jeg har laget. I dramatiseringen av «Billett mrk. Skuddår», ligger den under avslutningsscenen og rulleteksten for å understreke en happy ending.