Posts published in februar 2021

10 år av gangen.

Published 14. februar 2021

Jeg fant den i en eske med saker fra Casa Karen. Bøker, kart, krydder og diverse. En eske med 6 små sigarer. Da jeg tok dem ut og rullet dem mellom fingrene knaset det sprøtt. Så jeg la dem på en hylle i vaskerommet. Etter noen uker hadde fuktigheten i rommet restaurert de sprø pinnene til utmerkede sigarer. Et vaskerom med vaskemaskin og tørketrommel er en utmerket humidor for sigarer.

Så, siden jeg skulle feire min 72. fødselsdag her om dagen, tenkte jeg det var på plass å sjekke kvaliteten. Den var rett og slett utmerket. Siden det var lenge siden sist, nøyde jeg meg med halve sigaren. Jeg hadde glemt hvor stimulerende sigarrøyking var for refleksjon over livet, og en slik merkedag var jo ytterligere en grunn til å tenke over … ja livet.

Det slo meg at livet hadde inndelt seg i desennier: 10 års intervaller.

12 år gammel endte jeg opp i Fredrikstad etter et omflakkende liv som pastorsønn med utallige flyttinger. Herfra skulle jeg avslutte skolegang og flytte ut fra hjemmet.

22 år gammel hadde jeg akkurat startet opp i NRK og giftet meg med Bodil

32 år skulle vårt første barn begynne på skolen. Med erfaringen fra all flytting som barn var jeg fast bestemt på at vi skulle bo samme sted til alle barna var ferdig med skolegang. Bodil var enig. Et av de livsvalgene jeg er mest stolt av. Så jeg valgte å slutte i NRK og familien flyttet til Lillesand. Jeg hadde fått jobb som undervisningsleder ved Internasjonalt Massemedia Institutt i Kristiansand (IMMI)

42 år var jeg tilbake som fjernsynsprodusent med eget firma og store oppdrag for NRK. (Mørland Produksjon)

52 år. NRK la ned sin undervisningsavdeling og oppdragene ble borte. Radiokanalen Kanal24 startet, og sammen med Ivar Skippervold etablerte jeg radiokanalens barne- og ungdomsavdeling i Lillesand.

*Sammen med hovedrolleinnehaverne i min siste fjernsynsserie Mads og sauetyvene, Emma og Christoffer*

62 år. NRK sender den siste serien jeg har produsert. Da hadde jeg noen år produsert dramaserier på tegnspråk for NRK Super. I Italia er Casa Karen oppe og går som vertshus, og de første gjestene har allerede besøkt oss.

72 år. Så her sitter jeg på verandaen i Larvik med en sigar og tenker over et liv med mye innhold. Hvert tiår med sin egenart, med sine minner og sine erfaringer.

Sigarlukten er som røkelse. Det stimulering til meditasjon og ettertanke. Jeg nyter en sigar en sjelden gang, ikke inhalerer, lar bare duftene pirre sansene.

Prince var for pingler. Selv om mange kjendiser figurerte i reklame for merket, var det Teddy som gjaldt. Her annonse med Roald *Øien . Lite visste jeg at jeg bare noe få år senere skulle jobbe som innspillingsleder for ham.*

På realskolen, nå 9. og 10. klasse, var røykepresset betydelig fra de andre guttene i klassen. Og man ønsket jo og være en av gjengen. Men jeg klarte bare ikke å komme over den første kneika. Nå skal det sies at det var Teddy uten filter man røkte, noe av det sterkes man kunne få. Men det var jo dette kong Olav røkte, så da så. Prince var for pingler. I ettertid har jeg kommet til at det var de med sterkest og svakest viljestyrke som kom ut av ungdomstiden som ikke-røykere. De sterkeste hadde vilje til å starte, og nok vilje til å slutte når man ble voksen. Så var det dem med passende viljestyrke. De hadde vilje nok til å komme igjennom den første tiden med hosting og harking når røyken skulle ned i lungene – men ikke nok vilje når de ville ut av det. Så har du oss med den svakeste viljestyrken. Vi som aldri klarte å inhalere, og ga opp.

I etterhånd har jeg skjønt at det, for en sigarrøker, er en fordel å ikke ha vært sigarettrøyker. Man har ingen innøvd refleks som drar røyken ned i lungene, men kan beholde den i munnen før man lar den sive ut.

I motsetning til det meste i livet, hvor det gjelder å effektivisere, å spare tid, handler det om å gjøre noe så sakte som mulig.

Skien – Etterkrigsgenerasjonen del 22

Published 10. februar 2021

Skien – Etterkrigsgenerasjonen del 22

Her holdt Frikirken i Skien til på 50 og 60 tallet. Foto: Google Street View.

Å være omreisende predikant og familiefar var ingen god kombinasjon. Ikke var det mye til lønn heller. Da pappa måtte ta til takke med dette etter returen fra Amerika, håpet han nok at han skulle få et kall fra en menighet så raskt som mulig.

For i Frikirken søkte man ikke på en jobb, man ble kalt. Det var den enkelte menighet som bestemte seg for hvem de ville ha som pastor, og så sendte de et kall. Som oftest handlet det om å kalle en pastor fra en annen menighet. Dersom en pastor hadde vært i en menighet i 4 til 5 år, var han å anse som ledig for en ny menighet. Dette skulle sørge for en rimelig fornyelse av menighetene, og hindre at de gikk lei av sin pastor. Ingen tenkte på pastorens barn.

Når en menighet var ledig, var det alltid spenning knyttet til hvem de ville kalle. Noen pastorer ble sittende på det samme sted år ut og år inn. Ingen ville ha dem. Til slutt fant de seg noe annet å gjøre. Det var også et hierarki mellom menighetene. Noen kall var større og fetere enn andre. Øverst sto Kristiansand, deretter de to Oslomenighetene. Håpet var ved hvert nytt kall å kunne klatre høyere i hierarkiet av menigheter. Ingen snakket om det, men det vår sånn det var.

To år etter vi hadde etablert oss over baker Gulliksen i Kristiansand, var vi i 1958 nok en gang på flyttefot. Pappa hadde fått kall fra Frikirken i Skien.

Skien var kjent for et hav av dissentermenigheter. Mange mente at det var presten Lammers som startet det hele. Han dannet Norges første dissentermenighet, nettopp i Skien. Han var aktiv i Henrik Ibsens samtid, og de hadde flere felles kjente. Mange mener hovedrollen i stykket Brand nettopp handler om presten Gustav Adolph Lammers.

Det spesielle med Skien var at disse menighetene stadig hadde konflikter som gjerne førte til at man delte seg. Et tydelig bevis på dette så man i avisen Varden. Hver helg var det side opp og ned med annonser for et hav av ulike kirkesamfunn.

Året før vi flyttet til Skien, var det Pinsemenighetens tur. En viss Åge Samuelsen hadde tatt med seg deler av menigheten og dannet sin egen menighet, Mara Nata.

*Her til høyre holdt Frikirken til i første halvdel av 1900 tallet. Foto: Google Street View*

Også Frikirken, der pappa jobbet, hadde hatt sine konflikter. På første del av 1900 tallet hadde de et stort kirkebygg i sentrum. Etter et brudd ble bygningen solgt, og resten av menigheten bygget et mindre forsamlingshus i Ole Kallemsgate, ikke langt fra Brekkeparken. Bygningen er for lengst solgt og Frikirken i Skien har bygget nye lokaler.

I første etasje var forsamlingslokalet. I andre etasje bodde pastorfamilien. Bad og toalett var i kjelleren. Her hadde vi også matbod med potetbinge, og i en annen bod koksbinge. Hver høst ble bingene fylt opp med koks og poteter som skulle holde fram til våren. Kjelleren var mørk og fuktig. Jeg gruet meg alltid for å gå ned i kjelleren når jeg skulle på do.

Åpen Videregående – Fra dampradio til sosiale medier

Published 8. februar 2021

Åpen Videregående – Fra dampradio til sosiale medier

Foto: John Bointon, CC BY-SA 2.0. The Open University holdt fra begynnelsen til i Alexandra Palace i London. Veldig imponerende syntes jeg, da jeg var besøk der på slutten av 70-tallet. Stor kontrast til vår kontorbrakke i Gydas vei. Stedet hadde tidligere huset flere av BBC's studioer.

Mens jeg drev å produserte voksenopplæringsprogram var det ikke sjeldent vi fikk brev fra deltagere om hva prosjektene hadde betydd for dem. Jeg husker spesielt et brev fra en kvinne som hadde tatt Åpen Videregående.

Det var den engelske statsminister Harold Wilson som kom på ideen om å lage et universitet åpent for alle, The Open University. Tanken var at unge og voksne som av en eller annen grunn ikke hadde mulighet til å studere ved de vanlige universitetene skulle få muligheten. Man skulle drive fjernundervisning ved hjelp av brevkurs, fjernsyn, radio og noen få samlinger gjennom semestrene. Prosjektet ble en stor suksess og er fremdeles aktiv i England.

Fjernundervisning gjennom å kombinere en rekke medier begynte også å slå rot i Norge. Men i stedet for å starte et åpent universitet, valgte man å starte på trinnet før. På 80- tallet hadde fremdeles en stor del av befolkningen bare 9 årig grunnskole. Dette hindret mange i å ta høyere utdanning, noe som i seg selv kolliderte med datidens nyord «livslang læring». Dette at man ville ha behov for, og derfor måtte ha mulighet til omskolering gjennom yrkeslivet. Det skjedde samtidig som mange av de gamle yrkene ble profesjonalisert gjennom å legge utdanning til høyskoler og universitet. Et eksempel var sykepleierutdanningen. Dette ble på begynnelsen av 80-tallet en høyskoleutdanning der man krevde studiekompetanse for å komme inn. Da trengte man eksamen fra videregående skole, noe få hadde på den tiden.

Så i stedet for å gå i gang med Åpent Universitet, bestemte man seg for å hjelpe alle med bare 9årig skole til å få studiekompetanse. Prosjektet het Åpen Videregående. Det ble et av de mest omfattende voksenopplæringsprosjekter man har gjennomført i Norge. Forlag, studieforbund og brevskoler tok seg av studiemateriell og organisering. Jeg fikk ansvar for å produsere 46 fjernsynsprogram. Hvert av dem inneholdt innslag fra 3 fag, så det var et omfattende prosjekt som gikk over fire år. Sendingene startet i begynnelsen av 90-årene.

Et av de få kuttene som er bevart fra Åpen Videregående. Her fra norskundervisning med
Tove Ilsaas og Finn Aarsæther

Da Åpen Videregående var gjennomført, var den opprinnelige ideen å fortsett med neste trinn, nemlig Åpent Universitet. Det ble det aldri noe av. Det var flere grunner til det. For det første fikk nå kommunene ansvar for voksenopplæringen, og den ble stort sett utført av lærere som var vant til klasseromsunderving og som var skeptisk til nye medier. På den andre siden hadde mange eksperter en tro på at det nye internettet vill gjøre de gamle samarbeidspartnerne som studieforbund, brevskoler og NRK, overflødige.

NRK-ledelsen var også blitt mindre interessert i sin rolle som folkeopplyser. De programmene som ble laget ble gjerne sendt tidlig lørdag morgen. Noe som selvsagt førte til å seertallene gikk ned, og som igjen gjorde at ledelsen etter hvert la ned hele undervisningsavdelingen.

Storhetstiden for voksenopplæringen i NRK var utvilsomt på 80 og 90 tallet, og kanskje var det da behovet var størst.

Tilbake til brevet jeg hadde fått. Jeg husker innholdet omtrent slik:

… Jeg har bare lyst til å takke for hva Åpen Videregående har betydd for meg. Som mange i min alder giftet jeg meg tidlig i 20 årene, etter noen år med tilfeldige butikkjobber. Så kom barna på rekke og rad, og jeg ble husmor på heltid. Men hele tiden lå drømmen om noe mer. Drømmen var å bli sykepleier, men den muligheten lukket seg da sykepleierskolene ble høyskoler. Jeg hadde ikke gymnas, og så ikke hvordan jeg kunne skaffe meg studiekompetanse i min situasjon. Da jeg hørte om Åpen Videregående, meldte jeg meg på med en gang. Husmorrollen krevde det meste av meg på dagtid, så jeg tok opp programmene på videokassetter, og så startet jeg med studiearbeidet når barna hadde lagt seg. Ofte holdt jeg på til klokka to på natta. Det var en tøff tid, men i dag har jeg hatt mine første forelesninger på sykepleiehøyskolen. Drømmen har gått i oppfyllelse, men uten dere hadde det ikke vært mulig….

Ingen kommunesammenslåing – 15 år i Piemonte – del 17

Published 2. februar 2021

Ingen kommunesammenslåing – 15 år i Piemonte – del 17

Her skulle Jan Tore Sanner ha vært, med sin «Kommunereform for fremtidens velferd», tenkte jeg en smule ironisk, der jeg satt utenfor Casa Karen. Fra hagen hadde jeg utsikt til en rekke små og store kommuner. Mange av dem lå med sitt landsbysenter på toppen av en ås. Det var Calosso, Moasca, San Marzano Oliveto, Canelli, Castelnuovo Calcea og Nizza Monferrato.

Jeg er sikker på at noen har forsøkt med kommunesammenslåing også her, men det er dødfødt. For en italiener er familien, og med det mener han slekten, det de knytter sin identitet til. Dernest er det landsbyen eller kommunen.

Noe som styrker denne identiteten er de historiske linjene som er veldig forskjellig fra landsby til landsby. Mens vi i Norge har en rimelig enhetlig historie, i hvert fall etter vikingtiden. Det som skjedde sør, vest og nord i landet gikk rimelig parallelt. I og rundt Agliano har derimot de ulike landsbyene helt fram til for 150 år siden opplevd opp og nedgangstider i utakt. Jeg har ofte undret meg over hvor lite Agliano boerne vet om sine nabokommuner. Men sånn blir det kanskje når du lever i et land med en så rik historie. Du konsentrer deg om det som ligger nærmest.

Det er lite politikk på landsbyplan. Når kommunestyret skal velges, er det borgermesteren som er på valg. Ofte er det bare en kandidat, men ved kommunevalget i 2019 hadde vi to kandidater i Agliano: Patrizia og Marco. Begge hyggelig bekjente. De hadde begge satt sammen en gruppe som skulle danne kommunestyret, om de ble valgt. Men man stemte verken på noe parti eller kommunestyremedlemmer, bare borgermester. Og det ble Marco som vant. Typisk nok tok han med Patrizia, utfordreren, i det nye styret. Man er jo en familie.

Agliano Terme, med sine 1700 innbyggere, har selvsagt begrenset med ressurser. Men i stedet for å slå sammen kommuner, er det laget et omfattende samarbeid mellom kommuner, der de ulike kommunene har forskjellige ansvarsområder.

Å bevare sin selvstendighet er viktig for innbyggerne i kommunene. For selv om de italienske lovene er like for hele nasjonen, har den enkelte kommune i mange tilfeller rett til å gjøre sine egen tolkninger av loven.

Det opplevde vi flere ganger, da noe vi kjente i en nabokommune kunne bli nektet noe i en byggesak, mens det gikk lett gjennom i Agliano.

Men det er også ulemper ved en så liten administrasjon. Ikke minst gjelder det behandling av nettopp byggesaker. Da kan tålmodigheten ofte bli satt på prøve.

Men det er jo litt morsomt at da jeg trengte flere poser for restsøppel, måtte jeg inn på kontoret til teknisk sjef som hadde ruller med poser i skuffen på skrivebordet.

Over kommunen er neste nivå: provins, som svarer til våre gamle fylke. Få hadde noen sterke følelser for det. Da var det noe annet med neste nivå, regionen Piemonte. Dette hadde man identitet knyttet til. I motsetning til nasjonen Italia, er regionene en størrelse med en eldgammel felles historie, tradisjon og kultur.

Over region er neste nivå av styre og stell i Roma. Det har den jevne italiener liten tilknytning til. De føler en dyp skepsis til politikere og maktapparatet. Når vi snakker om Norge som et tillitsbasert samfunn, er Italia nesten motsatt. Noe som illustreres av en venn fra Agliano jeg snakket med forleden. Tema var pandemien i Italia og Norge.

Lederne her nede sier så mye forskjellig. Jeg stoler ikke på noe av det de sier. Forresten, hva sier norske myndigheter om situasjonen i Italia? De er jo til å stole på.