Posts published in februar 2021

De fleste har vel en skygge – Etterkrigsgenerasjonen – Del 24

Published 26. februar 2021

De fleste har vel en skygge – Etterkrigsgenerasjonen – Del 24

Jeg synes den ser like trist ut som jeg husker den. Bratsbergkleiva skole i Skien. Google Street View. https://www.google.no/maps/@59.2051734,9.6166522,18.56z

Jeg har faktisk ikke vært der etter at jeg flyttet fra Skien i 1962. Så jeg tenkte at den gamle skolen sikkert var ombygd, eller for den saks skyld revet. Jeg gikk inn på Google Street View, for å se om jeg i det hele tatt kunne kjenne meg igjen. Og der var den, nøyaktig slik jeg husket den. Ingen ting var endret. Jo forresten, gjerdet var malt grønt. Gjerdet de som mobbet meg pleide å presse meg inn mot.

De fleste har vel en eller annen periode i livet som det hviler en særlig skygge over.

Forutsetningene for at det skulle skjære seg på en eller annen måte var opplagt til stede. Før Skien hadde jeg flyttet rundt 9 ganger og vært innom 4 ulike skoleklasser, deriblant en i Amerika. Jeg hadde begynt i første klasse som 6-åring, og var derfor yngre enn alle andre i klassen.

At jeg hadde lærevansker hadde man merket, men jeg var aldri i en klasse så lenge at man gjorde noe med det.

På Bratsbergkleiva skole fikk jeg en lærer av den gamle skolen. Gubberud, som både så ut og oppførte seg som navnet skulle tilsi. Han hadde sine yndlingselever og sin hakkekylling. Når hakkekyllingen både var dum og lat, fordi man først senere fant ut at han hadde dysleksi, anså han det helt legitimt å trakassere ham en smule. Gubberud var tydelig irritert på alt som hadde med kristenliv å gjøre, noe som naturligvis burde gå ut over en pastorsønn. Gjorde jeg en feil, hadde glemt en bok eller utalte engelsk ord med amerikansk aksent, gned han det inn til stor forlystelse for resten av klassen. En hakkekylling var et naturlig mål for klassens mobbere, både på skolen og på veien fra og til. Ingen tok til motmæle. Det handlet jo bare om litt erting.

Til og begynne med trodde mamma og pappa på Gubberuds ord om at jeg var lat, og derfor måtte holdes i ørene. Jeg fikk ikke lov å gå ut før leksene var gjort, og det tok jo evigheter.

Jeg har ennå et sterkt minne om et avsnitt i geografiboka. Det handlet om Belgia. Jeg brukte all energi på å forstå ordene og setningene. Da jeg var kommet til slutten av avsnittet, hadde jeg ingen ide om hva det hadde handlet om. Det var bare å starte på nytt.

*Når du har mobbere rundt deg, kunne skoleveien føles lang og mørk. Her Øvregate. Street View.*

Til slutt skjønte foreldrene mine at noe måtte gjøres, og jeg ble sendt til skolepsykologisk kontor. Mens jeg var til undersøkelse der, ble jeg alvorlig syk. På grunn av synkende blodprosent trodde de først det var leukemi, men det viste seg at det var mononukleose med komplikasjoner. Det tok derfor flere måneder før jeg kunne komme tilbake på skolen. Da hadde skolepsykologen, sammen med skolekontoret, kommet fram til at jeg burde flyttes ned et klassetrinn.

Jeg husker skoleinspektøren ringte meg, mens jeg ennå var hjemme. «Vi lurer på om det ikke er lurt at du, etter at du nå har vært borte så lenge, kommer tilbake i Bjarne Kortners klasse? Hva synes du om det?»

Det var nok mange tanker som snurret rundt i hode på en liten gutt. Bjarne Kortners klasse! Det ville bety at jeg dumpet. At jeg ville gå ned fra femte til fjerde klasse. Men på den andre siden; Bjarne Kortner, alle sa han var så snill. Men det viktigste var at det var en som spurte hva jeg mente. Jeg tror det overskygget alt, så jeg sa bare at det var greit.

Jeg tror Kortner gjorde hva han kunne for å få meg på rett kjøl. Jeg hadde ikke lenger vont i magen når jeg satt i klassen. Men i skolegården var de der fremdeles, mobberne fra den gamle klasse.

Som sagt. De fleste har vel en eller annen skygge i livet. Dette er min.

Adresse til besvær – 15 år i Piemonte – del 19

Published 22. februar 2021

Adresse til besvær – 15 år i Piemonte – del 19

Skiltet som viste til regione (grenda) Scorrone. Localita Corrone kan oversettes med: Der Scorrone er lokalisert.

Via Romana er vel verdens mest kjente gatenavn. Det var betegnelsen på vegnettet romerne startet å bygge ca. 300 år f.Kr. Man sa gjerne at alle veier førte til Roma, men mer korrekte hadde vært å si at veien gikk via Roma. Fremdeles er Via den vanligste forstavelsen på en italiensk vei eller gate. Opprinnelig anga den en retning, men nå er det gjerne koblet til en kjent person eller historisk hendelse. F.eks Via Giuseppe Garibaldi. Hærføreren som samlet Italia. Hans gatenavn finner du i de fleste byer. Det samme gjelder Via XX Septembre. (20 September 1870 anses som dato for den endelige Italienske samling.)

En annen forstavelse som ofte brukes er Corso. F.eks Corso Alessandria. Betegnelsen betyr «med kurs for» og forteller hvor man havner om man følger veien.

Når det gjelder større veier brukes gjerne Strada

I landsbyene brukes også via, men oftest er adressen knyttet til en grend, en husklynge. Gjerne med forstavelsen Regione, som Regione Scorrone.

Og det var nettopp det som var vår adresse, Regione Scorrone 12. Mens vi drev og planla ombyggingen av Casa Karen, fikk vi vite hva navnet betød. Scorrone kan nemlig bety utglidning.

Og når vi tenkte etter, visste vi jo at huset sto på leirgrunn. Faktisk besto grunnen i mils omkrets av - nettopp leire. Riktignok en type leire som på norsk heter silt. Noe som betyr at den er litt mer porøs en vanlig blåleire, derfor bedre å dyrke i, men som er like ustabil som blåleire når den blir våt. Vi hadde sett det mange ganger. Etter regnvær ble veier i området ofte skadet ved at deler av veien raste ut, eller at massene på oversiden raste ned i veien.

Stort sett var det slik at ras skjedde på steder der man hadde gjort inngrep i terrenget, som ved en veiskjæring. Og det var jo nettopp det vi hadde nedenfor huset. Her var det anlagt en vei som medførte en bratt skjæring opp til huset.

*Om muren skulle stå der toppen av skråningen var, ville det ikke bli mye av hagen igjen.*

Vi så derfor muligheten for at et framtidig regnvær kunne skade grunnen, slik at deler av huset raste ned i veien. Siden det meste av vår kapital nå var knyttet til ombyggingen, var det derfor viktig å sikre verdiene mest mulig. Jeg tok det opp med geometra’en vår, Mario.

- Vi har fått vite hva Scorrone betyr, og er engstelige for at vi en dag våkner og oppdager at deler av huset ligger nede i veien. Og siden vi skal bruke det meste av pengene vår….

-Jeg skjønner hva du mener. Men det er ikke store sjanser for at det vil skje.

-Så lenge det er sjanse for at det kan skje, ønsker vi å sikre oss. Vi kunne tenke oss å sette opp en støttemur.

-Reglene i Italia er sånn at om du skal lage en mur mot en vei hvor det har vært en skråning, skal muren plasseres der toppen av skråningen er. Og da blir det bare en smal tarm på nedsiden av huset. Er du sikker på at dere vil det?

-Jeg føler ikke vi har noe valg.

-Ja vel.

Å miste en god del av hagen var et valg vi måtte ta, mente vi.

Da vi kom ned noen måneder senere var overraskelsen stor da muren var kommet opp, men ikke der vi hadde regnet med. Den sto der skråningen hadde endt nede ved veien, ikke der toppen hadde vært. Vi hadde med andre ord fått en større hage enn før.

-Men dere sa jo at muren måtte plasseres der hvor toppen av skråningen var?

Mario og byggmesteren bare flirte.

-Hvem husker vel hvor toppen var?

Noen uker senere kom det rekommandert brev i posten fra kommunen.

Ja, tenkte jeg. Det var nok ikke så enkelt likevel. Med ordboken stavet jeg meg gjennom brevet: Kommunen har sett seg lei på at man setter opp murer…. Jeg så for meg store kostnader med at vi var tvunget til rive og flytte muren ….setter opp murer som er grå…. Grå?.... Vi krever derfor at det i løpet av 14 dager deponeres 1 400€ som garanti for at muren males eller blendes.

Vi kunne puste lettet ut. Her var det viktig å handle raskt og innfri kravene, så ikke kommunen skulle begynne å sjekke andre sider ved muren.

Noen dager senere traff jeg Mario.

-Jeg har fått dette brevet fra kommunen. Jeg vil helst unngå å deponere summen, så jeg tenkte vi kunne male den så raskt som mulig.

-Ta det helt med ro. Jeg fikk også en kopi av brevet, så jeg gikk ned på kommunen og sa at Mørland er innstilt på å male muren umiddelbart. Han ønsker bare å vite hvilken farge han skal bruke. Det syntes de var utmerket og skulle komme tilbake med hvilke farger som var aktuelle, ganske umiddelbart. Så inntil videre gjør vi … ingen ting.

Det er nå over 10 år siden.

Ligurian Style

Published 19. februar 2021

Ligurian Style

Her er vi på vei over de Liguriske alper mot Liguria og Middelhavet.

Piemonte er stort sett omgitt av fjellkjeder. I nord de Sveitsiske alper, og i vest de Franske alper. De siste gjør så en sving østover, og danner de Liguriske alper mot regionen Liguria. Regionen består av kystområdet fra Franskegrensen til Toscana.

Liguria har som mange av de italienske regionene en spennende og omskiftene historie. Her har blant annet Romerriket, Østerrike og Frankrike hersket over dette strategisk viktige kystområde. Men det er kanskje den Spanske perioden som har satt dypest spor. Ikke minst når det gjelder mattradisjoner.

På varme sommerdager hendte det ofte vi dro til Middelhavet for å kjøle oss ned. Det tok oss ikke mer enn halvannen times reise før vi lå på stranda. Som regel tok vi motorveien ned mot Genova, Ligurias hovedstad.

*Den italienske riviera ligger mellom Genova og den franske grense.*

Når du så havet kunne du velge å ta vestover. Da fikk du den italienske riviera for soltilbedere. Dro du østover, møtte du i stedet små koselige fiskerbyer og vandringsruter som Cinque Terre.

Selv om Liguria ikke regnes som noe senter for Italiensk gastronomi, har vi mange gode matminner fra våre turer til kysten. Det var alltid dagsfersk sjømat på menyen.

Det de fleste forbinder med Liguria og mat, er kanskje pesto, eller egentlig Pesto Genovese. Det er den grønne, laget på basilikum, hvitløk, pinjekjerner og olivenolje. Det finnes nemlig flere slags pestoer. Noen med persille, tomater, paprika og mye annet. Pesto kommer av verbet pesare, som betyr å tråkke på eller mose, noe som understreker at ingrediensene skal knuses sammen i morter.

*I Liguria kan du alltid får dagsfersk sjømat.*

Men den tilberedningsmetoden som de fleste forbinder med Liguria er når de tilbereder fisk, kanin eller kylling, er The Ligurian style. I denne oppskriften har jeg valgt å bruke svin nakkekotelett. Det fungerer utmerket.

Som så ofte i italiensk kjøkken finnes det utallige varianter. Denne gir i hvert fall den typiske smaken. Om du vil ha med poteter eller ikke, er valgfritt. Synes du dette minner om bakalao, slik de lager det på Nord-Vestlandet, har du helt rett. Begge retter har hentet inspirasjon fra den Iberiske halvøy (Spania/Portugal).

Nakkekotelett som i Liguria.

Dette trenger du

 
 
 2 koteletter
 4 sjalottløk
 2 båter hvitløk
 8 sherrytomater
 8 svarte stenfri oliven
 1 ss kapers (Jeg bruker mine egne syltede blomkarsfrø)
 ½ ss tomatpure
 2 ss hvitvin
 4 små poteter
 frisk basilikum
 salt og pepper

Dette gjør du

Del potetene i båter og trekk dem litt møre 5 minutter i kokende vann.

Brun kotelettene på hver side i en panne med brunet smør.

Ta opp kotelettene og ha i oppkuttet hvitløk og sjalottløk til de er blitt blanke.

Ta opp løken, og kok ut pannen med en skvett hvitvin og litt tomatpure.

Ha de brunede kotelettene i en form. Del tomater og oliven i to, og legg dette sammen med løk, kapers og potetbåter over kotelettene. Hell over kraften fra pannen.

Ha på basilikum, salt og pepper. Dekk med aluminiumsfolie, og sett i stekeovn på 180 grader i ca 40 minutter.

Hermetikklager Etterkrigsgenerasjonen – del 23

Published 16. februar 2021

Hermetikklager Etterkrigsgenerasjonen – del 23

Adobestock.

Jeg hadde nok tenkt at det skulle være fint å flytte til Skien som 9 åring. Mormor og bestefar bodde like i nærheten. Brekkeparken hadde jeg mange gode minner fra. Håpet om at vi skulle få litt bedre råd. Dette burde da gå bra? Hva kunne vel true idyllen?

Det var en begynnende uro hos mamma og pappa. Det startet med en samtale ved spisebordet der pappa sa at vi kanskje burde gå til innkjøp av litt ekstra hermetikk.

19 år etter avslutningen av andre verdenskrig var det stigende engstelse for ny krig. Det er lett å glemme at vi på den tiden levde sammen med besteforeldre som hadde opplevd to verdenskriger, og ikke så på fred som noen selvfølgelighet.

I Sovjet var Nikita Khrusjtsjov stadig mer aggressiv, både i forbindelse med konfliktene i Berlin og på Cuba. Stormaktene testet ut og utplasserte stadig nye atomvåpen. De voksne snakket om gnisten som kunne sette det hele i gang.

Jeg husker så vidt perioden før denne gryende angsten for ny krig. Da var dette med atombomben spennende og nesten positivt. Det var jo den som hadde gjort ende på andre verdenskrig. De fleste hadde ennå ikke sett bilder av hva bombene hadde medført av ødeleggelser. Ordet «Atom» var positivt ladet. Det var en rekke merkenavn som hadde atom i navnet. En sak har det merkelig nok ennå: Atomventilen for sykler.

*En gang var "atom" positivt ladet. En etterlevning er atomventilen som du fremdeles kan kjøpe. Her fra nettsiden til XXL.*

Men gradvis hadde frykten for atomkrig økt. Stadig nye tilfluktsrom ble bygget. Bak i telefonkatalogen sto adressen på hvilket tilfluktsrom man skulle bruke. Jeg tror det var oftere testing av flyalarm. De gamle likte ikke den lyden. Tanken om en ny krig var ikke lenger utenkelig.

Etter hvert kom bilder og beretninger fra hva som hadde skjedd i Hiroshima. I 1966 kom den engelske filmen War Games. Det var en liksomdokumentar om hva som ville skje om en atombombe ble sluppet over en engelsk by. BBC hadde produsert den, men den ble ikke sendt på fjernsyn, etter påtrykk fra den engelske regjering. Men vi så den, jeg tror som skolefilm. Den gjorde et enormt inntrykk.

*Fra BBC filmen War Games. Den gjorde dypt inntrykk.*

Vi fikk etter hvert Nei til atomvåpen og internasjonalt engasjement for atomnedrustning. Vi fikk ikkespredningsavtaler og andre begrensinger. Likevel, i 2021 finnes det fremdeles rundt 15 000 atomstridshoder i verden. Nok til å utslette alt liv på jorden flere ganger.

Men det synes ikke som om det bekymrer oss så mye lenger. Kanskje fordi det har kommet så mye nytt som har tatt oppmerksomheten. Pandemi, kunstig intelligens, klimakrise og så videre.

Men i 1958 var det faren for atomkrig som kom smygende. Så for sikkerhets skyld kunne det være lurt med et lite lager med hermetikk. I tilfelle.

Nabovarsel? – 15 år i Piemonte – del 18

Published 15. februar 2021

Nabovarsel? – 15 år i Piemonte – del 18

Vi hadde bestemt oss for å gjøre om Casa Karen til et vertshus. Målet var at det skulle stå ferdig når vi var 62. Da kunne vi begynne å ta ut vår norske pensjon, som så kunne danne den økonomiske basis for driften. Vi hadde et par år på oss, og det mente vi at vi trengte etter erfaringene med italienske håndverkere så langt.

Det første man trenger, når man skal bygge eller renovere et hus i Italia er en geometra. Det er en person som utarbeider tegninger, vet hva som er teknisk mulig og lovlig, og som holder kontakten med kommune og ulike håndverkere. Så det er riktig mange kvaliteter en geometra skal ha, men tro ikke du finner en som har alle, og som i tillegg er den store pådriveren i prosessen.

Vi valgte en som var faglig dyktig, hyggelig, opptatt av rimelige løsninger, og med god kjennskap til kommunens tekniske avdeling. Men noen Speedy Gonzales var Mario ikke.

Det finnes flere kategorier for overnattingssteder i Italia. En av disse er «Small Bed and Breakfast». Av en eller annen merkelig grunn brukte de en engelsk betegnelse på denne kategorien. Det var denne kategorien vi ønsket å komme inn under, da inntektene her var skattefrie. Italienerne er litt rause når det gjelder små bedrifter. Da er det bare mye arbeid med å kreve inn minimalt med skatt. Kommunen får likevel inn sitt gjennom moms og eiendomsskatt, samt at gjestene på andre måter legger igjen inntekter for kommunen.

Det var en rekke krav for å komme inn under denne kategorien. Man måtte bare ha 3 gjesterom. Det vil si; du kunne gjerne ha et ekstra. «I tilfelle det kommer noen fra familien.» Så måtte det ikke være skille mellom eierens boenhet og resten av vertshuset. Det var greit. Så var det begrensinger på hvor mye mat du kunne lage, egentlig bare frokost. Det skulle være fjernsyn i et felles oppholdsrom. Det skulle være en krakk på hvert rom hvor man kunne legge kofferten når man skulle pakke ut.

Det var i det hele 7 krav som skulle innfris. Og typisk italiensk var innstillingen at om man bare oppfylte de fleste, fikk det være greit nok. Så det med bare å servere frokost, tok vi litt lett på. Geometra’en sendte inn søknad, og vi lurte på hvor lang tid det ville ta før vi fikk godkjenning. «Det kan nok ta tid. Men det er bare å starte så lenge dere har sendt inn søknad.»

Trenger vi ikke en godkjent byggesøknad før vi starter?

Det samme gjaldt byggesøknad og tillatelse for å gjøre de endringer som var nødvendig for å starte vertshuset. Vi purret stadig på Mario om å få ferdig søknaden. Det var allerede gjort avtaler med håndverkere om byggestart.

«Det haster ikke med byggesøknad. Faktisk er det enklere å vente til vi har kommet i gang. Da vet vi mer om hvordan det blir, så tegningene blir mest mulig korrekte.»

«Men hva med nabovarsel, må ikke det gjennomføres?»

«Hva var det du kalte det?»

«Nabovarsel. Det å informere naboene om hva du skal gjøre.»

«Ha, ha. Det skulle tatt seg ut. Om naboene skulle måtte mene noe om hva du gjør på egen eiendom. Da hadde det ikke skjedd mye her i Italia.»

Skulle ikke naboen engang blir orientert om planene? Et godt naboforhold var så viktig, at vi likegodt gjennomførte vår egen nabovarsling. Vi invitere alle naboene på et glass vin, fortalte om planene og lurte på om de hadde innsigelser. Alle var svært begeistret, så det hadde ikke vært noen grunn til bekymring. Det de var mest opptatt av var denne pussige norske greia med «nabovarsel».

Noe senere var det en av naboene som skulle felle et frukttre i hagen sin. Usikre på hva slags forventninger disse nordmennenes med sine særegenheter ville forvente, tok de derfor kontakt og lurte på om vi hadde noe imot at de fjernet frukttreet. Man kunne jo ikke vite om ikke også det kvalifiserte til et nabovarsel.