januar 2021 - Side 3 av 3 - Fjerde kapittel

Foto Ukjent. Oslo Museum. Marienlyst på 70 tallet. Opplysningsavdeling fylte halve brakken nede til venstre.

I den lille Opplysningsavdelingen var over halvparten programledere og datidens superkjendiser i Norge. En slik eksponering hadde man ikke all verdens erfaring med på den tiden. Mange hadde utfordringer når arbeidspresset og kritikken ble for stor. Da jeg startet i Opplysningsavdelingen husker jeg at en eller annen fortalte meg at media er en streng og utakknemlig herre.

«… I løpet av et eller to år får de fleste her enten magesår eller et opphold på Lovisenberg Psykiatriske avdeling.»

Jeg skulle erfare at det ikke helt var tatt ut av lufta. Som tidligere fortalt, gikk også jeg på en smell etter en barnepsykologiserie som fikk mye kritikk. Men det ble verken magesår eller opphold på Lovisenberg. Kanskje jeg klarte meg så bra fordi jeg var blitt herdet gjennom tøffe år i barndommen.

Litt hjelp trengte jeg. Og det fikk jeg, som så mange andre, hos bedriftslegen Ida Nakling. En godmodig morsfigur som nok visste det meste om hva det innebar å jobbe i et nytt media på 70tallet.

Mange år senere skulle jeg på nytt banke på fru Naklings kontordør.

Hva kan jeg hjelpe med?

I natt våknet jeg av at det krøp larver ut av kroppen.

Bedriftslegen så lenge på meg.

Vi har en psykiater på vakt her i dag. Jeg tror kanskje vi skal ta en tur inn til ham.

Nei, det er ikke noe jeg innbiller meg. Se her. Så brettet jeg opp ermene så to små sår kom til syne.

Jeg har fått tre kviser på skulderen som har begynt å klø.. og i natt begynte det å svi skikkelig … Så fikk jeg kona til å klemme på dem og ut kom levende larver.

Har du vært ute og reist?

Jeg kom hjem fra Aten for noen dager siden.

Nå ble fru Nakling virkelig interessert. Dette var noe annet enn frustrerte og livstrøtte kjendiser. Hun hentet fram et oppslagsverk om tropiske sykdommer og begynte å ramse opp den en uhyggelige muligheten etter den andre. Til slutt ga hun opp og ringte Tropemedisin på Oslo Helseråd.

Om jeg hadde larven med meg?

Nei, den ble lagt på nattbordet.

Om jeg kunne hente den å levere den nede på Tropemedisin.

*Foto Wikipedia, Larven til Cochliomyia.*

Etter noen dager ringte de fra avdelingen. Det var litt uheldig at jeg hadde presset ut larven så tidlig. Den hadde ikke fått utvikle seg så mye at man sikkert kunne bestemme arten, men de var temmelig sikker på at det var larven fra en flue som het Cochliomyia.

Men den finnes ikke i Europa. Du må ha fått den i Afrika.

Der har jeg aldri vært. Som sagt har jeg de siste månedene kun vært i Hellas.

Merkelig. Interessant. Jeg må få all informasjon om hvor du var i Hellas.

Jeg tror nok han så seg selv som forfatter av en fagartikkel om at Cochliomyia hadde immigrert til Europa.

Det var nesten så man kunne høre skuffelsen da han ringte noen dager senere.

Jeg tror vi har oppklart mysteriet. Det viser seg at de flyet du kom hjem med, opprinnelige hadde startet i Beirut, og bare mellomlandet i Aten. Og i Midtøsten finnes Cochliomyia.

Da var jeg ikke lenger så interessant .

Foto: Tønnesen. Kristiansand Frikirke. Bilde er tatt kort tid før den ble revet for å gi plass for det nye bygget.

Som barn var julen årets høydepunkt. Og det var stemningen man gledet seg til. Det startet i begynnelsen av desember med julegater og vindusutstillinger med nisser og annet som beveget seg. På skolen startet man å øve for opptreden på juleavslutningen.

Fra farfar, grosserer Nils Mørland, kom en eske med julemat og en kasse med appelsiner. Hver appelsin var pakket inn i silkepapir. Disse appelsinpapirene var samleobjekt for mange. Jeg hadde ikke tålmodighet til det.

Når det nærmet seg, skulle ny pynt til juletreet produseres: lenker og flettede kurver. Etter hvert ble hjemmet fylt med julehefter og lukten av julemat. Så ble det litt hjemmesnekring, og kanskje noen prosjekter med nål og tråd for å lage julegaver til mamma og pappa. På radioen sendte den ene radiokanalen julestemning med barnetime og ønskekonsert.

I dag tenker jeg; var det alt? Faktisk var det det. Forventningen og spenningen var til å ta og føle på. Det hele kulminerte juleaften med fylte gavestrømper om morgenen, risgrøt med mandel midt på dagen, julegudstjeneste og middag, før juletregang og pakkeutdeling.

I motsetning til mange andre hadde vår familie ingen fast julemeny. Den ble stadig endret, usikkert av hvilken grunn. Kanskje litt etter hvor vi bodde? Det kunne være juletorsk, skinkestek, kalkun eller ribbe. Men alltid var det fiskepudding med hvit saus med reker første juledag.

Som pastorbarn ble det mye kirkegang. Både første og andre juledag var det gudstjenester. Men så kom det som var moro, nemlig juletrefestene. I Kristiansand lå Frikirken bare hundre meter fra hvor vi bodde. Juletreet midt i rommet var enormt. Barna dannet de innerste ringene, de voksne ytterst. Jeg husker det var spennende å finne hånden til en søt jente å holde i. Det ble gjerne veldig varmt i de store kirkerommene. Det var dårlig ventilasjon, så man måtte stadig svett og varm ut å lufte seg i den iskalde vinterkvelden i hvite nylonskjortetene. Neppe særlig sundt.

Så var det familieselskapene. I Arendal hadde jeg mye av familien, og en haug av gøyale og gærne kusiner.

Vi hadde altså havnet i Kristiansand. Etter den omflakkende tilværelsen så langt, hadde jeg kanskje et håp om at vi kunne slå oss til ro. Pappa var blitt 33 år og fått jobb som omreisende predikant med utgangspunkt i nettopp Kristiansand. Det betydde at han ofte var vekke hjemmefra. Jeg tror både pappa og mamma håpet på at han skulle få en ny egen menighet som kunne sikre bedre økonomi og et roligere liv. Men det skulle gå flere år før de fikk ønsket oppfylt.

Posts published in januar 2021

Kanskje du burde ta en prat med psykiateren – Fra dampradio til sosiale medier

Var det alt? – Etterkrigsgenerasjonen del 18