Vi har mange gode minner fra frokostene under portikoen da vi drev Casa Karen som vertshus. Portikoen var en slags svalegang med utsikt over dalen og mot Apeninnene i det fjerne. Hele sommerhalvåret ble frokosten servert her med buffe rett innenfor.
Frokost under portikoen på Casa Karen.Utsikten var det ikke noe å si på.I 1918 var Christian Andre Pettersen og resten av det norsk Bocuse d'or teamet på Casa Karen mens de forberedte seg til Europamesterskapet i Torino ... som de vant. Velbekommen
Det var et rikholdig frokostbord med egg, kjøttpålegg, oster og syltetøy. Men det de fleste kommenterte, var Bodils ferske rundstykker. Ikke få måtte ha oppskriften. Det ble til at vi la den ut på Casa Karens hjemmeside. Men siden den ikke er så mye i bruk, kommer den her.
Dette trenger du:;
50 g gjær
1 1/2 dl melk
2 egg
75 g smør (smeltet)
200g cottage cheese
2ts salt
125 gr siktet rug
300 gr hvetemel
100 gr linfrø og solsikkefrø
Dette gjør du:
Bland alt det tørre. Velg selv hvor mye lin- og solsikkefrø vil ha i. Jeg bruker til sammen ca 100 gr.
Lunk melken og rør ut gjæren i denne. Ha i cottage cheese, smør og sammenpisket egg. Elt alt sammen til en litt klisset deig. Heves til dobbelt størrelse.
Rull ut og etterhev ca 40 min eller mer. Stekes midt i ovnen ved 250 grader i ca 8 min
Kong Haakon og kronprins Olav. Det ikoniske bilde fra 1940 tatt av Per Bratland.
- Det er Kringkastingen, vær så god.
- Kan du sette meg over til vakthavende i Dagsrevyen.
- Et øyeblikk.
- Dagsrevyen..
- Hei, det er Thor Ullerød. Nå skal du høre. Jeg ringer fra Guatemala City. Vi har gjort et skikkelig scoop. …
21. september 1957 dør Kong Haakon den syvende. 85 år gammel. 52 år etter han ble kronet som Norges konge, og 12 år etter krigens slutt. Jeg var 7 år og det hadde gått 5 måneder etter returen fra USA. Kong Haakon hadde vært en fjern skikkelse. Jeg husker ham bare for sitt strenge utseende, der han hang i glass og ramme hos de gamle i slekten og med slagordet «Alt for Norge» brodert under.
Noen få ganger hadde jeg hørt ham i radioen der han snakket dansk. Likevel, også for meg var han sterkt knyttet til fortellingen om Norge og den andre verdenskrig. At han nøt stor respekt, skjønte jeg. Det var ingen fjernsynsoverføring av begravelsen, men pappa gikk til det skritt å kjøpe billedbladet NÅ’s spesialnummer. Det er nok derfra minnene om begravelsen stammer.
Jo, han hadde snakket dansk, men med en rolig og myndig stemme. Det var noe annet med kronprinsen som skulle overta. Jeg husker at mange var skeptiske. Hans litt hakkede talemåte virket jo ikke særlig kongelig. Hvordan skulle han kunne fylle rollen etter sin far?
Vi vet alle hvordan det gikk. Olav den femte ble folkekongen og elsket av et hele Norge. Også jeg fikk håndhilse på ham en gang. Da ikke som nordmann, men som skotte. Dette er historien:
I 1968 var jeg akkurat ferdig med gymnaset og hadde begynt å drømme om en framtid i det nye mediet, fjernsynet. Tilfeldigvis møtte jeg denne våren Sigurd Lunde, senere biskop, som på den tiden jobbet i NRK Radio. Jeg fortalte ham om drømmen, og lurte på hva jeg burde gjøre. Som de fleste sa på den tid; «Skaff deg først en utdannelse» Og med det mente man en eller annen embetseksamen. Men så føyde han til: «Denne sommeren skal det være en stor verdenskonferanse for religiøse programavdelinger i Oslo. Min venn Sverre Tinnå er ansvarlig. Han har sikkert bruk for litt hjelp. Så har du en fot innenfor. Jeg skal kontakte ham.»
Sånn gikk det. Under konferansen drev jeg med alt fra å rydde stoler, registrere deltagere, håndtere filmfremvisere og dele ut dokumenter. I spisepausene var det nok av interessante mennesker å snakke med.
Som et høydepunkt under konferansen var alle utlendinger invitert til mottagelse hos kong Olav på Oscarshall slott. De hadde fått en høytidelig skriftlig invitasjon. Så var det en i den skotske gruppen som ble syk og ikke kunne delta. Så den skotske gruppen ga invitasjonen til meg. Moro tenkte jeg, og fikk hans navneskilt. Mr. Mac .. et eller annet.
Oscarshall slott. Av Hans A. Rosbach – Eget verk, CC BY-SA 3.0
I porten ble alle invitasjonene kontrollert av en gardesoldat. Dette gikk greit, tenkte jeg. Alle gikk mot inngangsdøren til slottet. Der ble alle ordnet i en lang rekke. Da jeg kom inn døra, så jeg kong Olav hilse på hver eneste gjest. Han tittet på navneskiltet og så hvor de kom fra. Så vekslet han noen ord med noen av gjestene. Jeg stivnet. Tenk om han begynte å spørre meg ut. Ville jeg bli tatt for majestetsfornærmelse for å ha lurt meg inn under falsk identitet? Heldigvis var det skotten foran meg han spurte ut. Kongen fortalte at han hadde oppholdt seg i Skottland under krigen, og hadde mange detaljerte spørsmål om situasjonen i Skottland. Jeg kunne puste ut. Etter dette håndhilste kongen på resten av skottlandsgruppen.
Ute i hagen på den andre siden, var resten av gruppen av den oppfatning at jeg ikke måtte vekke mistanke, og derfor oppfør meg som en ekte skotte. Hvilket innebar å helle ned godt med Whisky fra baren. Uten annet enn små kanapeer å spise, sørget dette raskt for at nervene kom på plass … etter mitt første og eneste møte med kong Olav.
Så tilbake til telefonsamtalen jeg startet med. Den forgikk for 30 år siden på nettopp denne dagen, 17. januar. Thor Ullerød, tidligere NRK journalist og da informasjonssjef i Kirkens Nødhjelp, hadde leid meg inn for å lage en video om KN’s arbeid i Guatemala.
Mens vi var der, fikk vi vite at en ny president skulle innsettes. Etter en turbulent tid hadde landet nå valgt en ny president, Jorge Serrano Elías, som mange hadde store forhåpninger til. Etter Norges rolle i fredsforhandlingene i landet var det faktisk av interesse å følge med hva som skjedde her. Etter litt fram og tilbake ble vi akkreditert til innsettelseseremonien 14. januar. Noen dager senere, som eneste utlendinger, fikk vi et eksklusivt intervju med den nye presidenten. Dette måtte være en toppsak for Dagsrevyen. Vi var skikkelig opprømt. Etter intervjuet tok Thor telefonen til NRK for å fortelle hva vi hadde fått, og for å avtale overspilling av opptakene.
Han fikk tak i vakthavende i Dagsrevyen, en gammel kollega, og presenterte det hele.
… Lang pause.… Beklager Thor. Det er dessverre ikke interessant. USA har nettopp startet krig med Irak,Operation Desert Storm … og kong Olav døde … i dag.
Jeg hadde egentlig liten ide om hvor mye jobb det var å høste en vinmark. Tidligere erfaringer var knyttet til tante Magdas rips- og solbergbusker. En stor ripsbusk kunne gjerne ta en time å plukke. Og her hadde jeg kjøpt en vinmark på et mål. Flere hundre vinranker.
Tidligere har jeg fortalt om kjøpet av vinmarken og jobben underveis. Om vinbonden Lionello, som tilbød både opplæring og plass. Jeg har beskrevet arbeidet underveis med nesten kontinuerlig beskjæring og sprøyting.
Green harvest
Er du på jakt etter toppkvalitet, er neste etappe green harvest. Det skjer idet de grønne druene skifter farge til rødt. Til da har de umodne druene fungert som resten av de grønne delene på planten. De har tatt del i fotosyntesen for å gi energi til planten. I det de, når det gjelder røde druer, skifter farge, bidrar de ikke lenger, men suger til seg næring. Og jo flere druer en plante har, dess mindre kraft blir det til den enkelte. Det er her green harvest kommer inn. Ved å reduser antall drueklaser på hver plante, gir det mer næring og smak til de gjenværende. For barbera skjer dette gjerne i begynnelsen av august. Vi har tidligere sagt at vi starter med å beskjærer hver plante ned til 7 eller 9 skudd på fjorårets grein. Hvert skudd vokser seg til en lang grein i løpet av sommeren. Og en slik grein kan igjen sette mange drueklaser. Men under green harvest lar vi bare 2 til 3 drueklaser henge igjen. Resten går på bakken og blir til næring for planten.
Lionello har plukket og knust noen druer for å kunne måle sukkerinnholdet.
Så er det bare å vente til druene er modne. Når det nærmer seg, tas prøver av druene en til to ganger i uka for å sjekke sukkerinnholdet.
Så kommer dagen da druene skal høstes. Og det er noe annet å plukke store drueklaser enn det er å plukke rips … heldigvis Med litt hjelp er vinmarken høstet i løpet av noen timer.
I årene vi drev Casa Karen, var det for våre norske gjester et minne for livet å være med på vinhøsten.
Kurvene med vindruene ble fraktet til Lionellos kjeller, der vi hadde en liten kvern som knuste druene og fjernet stener og stilk. Saft, kjøtt og skall ble så tømt i ståltank, og gjæringen kunne starte.
Mens Lionello kjører sine vindruer gjennom store elektriske knusere hadde vi en liten søt manuelt drevet.
To ganger om dagen måtte vi røre rundt i tanken slik at skall og fruktkjøtt ikke la seg på toppen. Da kunne mosten bli utsatt for bakterier. «Røre rundt» var for øvrig de første norske ordene vinbonden Lionello lærte seg.
Have you remembered to “røre rundt?”
Hver dag måles sukkerinnholdet i vinen. Når sukkeret er brukt opp, er vinen ferdiggjort i denne omgang. Nå skal vinen siles fra skall og fruktkjøtt. Det meste av vinen kan nå pumpes direkte over i en ny tank. Så åpnes luken i ståltanken og resten av skall og fruktkjøtt graves ut og presses i vår lille vinpresse. Dette er viktig, for mye av farge og smak sitter nettopp her.
Her er vi i gang med vår lille vinpresse.
Nå skal vinen ligge minst 5 måneder på stortank hvor flere viktige prosesser skjer før vinen kan tappes på flasker.
Var vinen ekstra god og kraftig, valgte vi å la den få et ekstra år på eiketønne. Da kunne vi benytte betegnelsen Barbera Superiore.
400 flasker kunne det bli i de beste årene. Etiketten ble laget av Odd Magne Myre i Kristiansand.
Den ble riktig god. Selv Christer Berens som var på besøk sammen med TV2, måtte medgi det.
Jeg blir ofte servert hjemmelaget vin når jeg reiser rundt. Men sjeldent har jeg kunne si; Ja den var god, uten å ty til hvit løgn, ikke for å være hyggelig, men fordi det faktisk er sant.
Foto Wikipedia. Sånne biler var ikke vanlig å se i Norge.
Etter et halvt år med en omflakkende tilværelse hadde pappa fått jobb som omreisende predikant og familien leid en leilighet i Dronningens gate i Kristiansand. Jeg kan ikke huske at jeg reagerte på at vi hadde flyttet fra stort hus i New Jersey til en liten leilighet i Norge. Heller ikke savnet av den store flotte Chevroleen vi måtte forlate over there. Det var utvilsomt en annen økonomi for familien. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte over det, men det fikk en del utslag jeg minnes godt.
Jeg husker blant annet at jeg skulle ha treningsdress til gymnastikken på skolen. Da det ikke var penger til å kjøpe ny, farget mamma en av mine pysjamaser mørke blå. Det hindret selvsagt ikke de andre i klassen i å se at det nettopp var - en pysjamas.
I april 1958 dør farfar, Nils Mørland senior. Det var få som hadde telefon, så vi fikk vite det pr telegram av et bud som kom på døra, husker jeg. Telegrammet til oss er tapt, men i tante Elses papirer fant jeg hennes kopi. Telegrammet var undertegnet av onkel Nils.
Noe skulle komme til å endre familie økonomien litt til det bedre. I april 1958 dør farfar i Arendal.
Uten at jeg kan huske at det ble snakket om, må det ha utløst en arv, for en stund etter kjøpte pappa bil. Bil var ikke allemannseie etter krigen. Landet var fremdeles i en gjenoppbyggingsfase og utenlandsk kapital trengtes til annet enn import av privatbiler. Bilrasjoneringen ble fjernet i 1960, så fremdeles måtte man ha godkjenning for å kjøpe, selv en bruktbil. Det var en brukt grønn IFA F9. En bil som var produsert i Øst Tyskland og som Norge fikk i bytte under en handelsavtale. Den trange totakteren var ikke særlig ettertraktet, sikkert en av grunnen til at pappa hadde råd til den.
Foto: Wikimedia IFA F9
Aftenposten har en fin artikkel om nettopp denne modellen, IFA F9.
Foto. Kristiansand museum. Kristiansand Lærerhøyskole som for lengst er revet.
Ikke langt fra leiligheten i Dronningens gate lå Kristiansand Lærerhøyskole. En stor trebygning i Tollbugata. I øverste etasje holdt Øvingsskolen til. Det var en klasse på hvert trinn i folkeskolen som lærerstudentene kunne øve seg på. Det kan umulig ha vært den optimale løsningen for en 8 åring som kom inn i en norsk 3.klasse etter bare brokker av skolegang før dette. Som prøvekanin for lærerstudenter.
Familien Mørland var en musikalsk familie. Mamma spilte piano og hadde pianoelever. Pappa trakterte en lang rekke instrumenter, som piano, gitar, trekkspill og cello. Så spørsmålet måtte jo komme.
Så hva kunne du tenke deg å lære deg å spille? Hva med fiolin eller trompet?
Siden jeg hadde en kamerat som spilte fiolin, gikk jeg for det. Jeg hadde en omreisende fioliniaerer som kom hjem en gang i uka. Jeg var intet stort talent, så det ble mest kattejamring de første årene. Jeg var ikke fornøyd med fremgangen, det var heller ikke fiolinlæreren.
All denne strevingen med skole og fiolin var nok mye for en 8/9 åring. Jeg husker jeg var til barnelege for søvnproblemer og hodepine. Globoid i små metallesker skulle bli en viktig følgesvenn i mange år. Jeg syntes de smakte godt.
Foto: Digitalmuseet
Globoid var et svært populært legemiddel til tross for en del uheldige bivirkninger, slik som økt blødningstendens og risiko for magesår. Jeg ble ikke plaget av noe av det. På 90-tallet ble Globoid reseptbelagt, og fra 2014 var det ikke lenger lov for apoteker å selge Globoid. Men da hadde andre smertestillende medisiner, som Dispril og Paracetamol for lengst overtatt.
En vanndråpe fryser i hjel.Et iskrystall blir født.Pakket sammen med andre snøkrystaller Gjennom kalde frostnetter dannes eventyrlige formerSom lar solen glitrende speile seg Til solens varme på nytt gjenskaper vanndråpenOg sånn fortsetter det …
Vi er så heldig å ha en hytte i Seljord, ikke langt fra Sundsbarmvannet, på vei mot Langlim. Denne uken har vi holdt til her oppe. Etter noen dager med gråvær, slo solen gjennom samtidig som temperaturen falt. Resultatet blir et eventyrlig landskap der solstråler reflekteres i millioner av iskrystaller.
Her oppe står tiden stille.
Lite har forandret seg siden jeg var her første gang som liten gutt. Noe er forandret i hytta siden vi overtok den, men fremdeles kan jeg lene meg tilbake mot de samme mørke tømmerstokkene jeg husker fra jeg var barn.
Nyheter om pandemi, leiras og opptøyer i Washington oppleves både uvirkelig og fjernt fra en liten tømmerhytte på fjellet.
Det har nå gått et halvt år siden jeg startet opp med bloggen 4kapittel.no. Jeg lurte jo på hva det kunne bli ut av dette? Ville jeg ha nok å skrive om?
Selve prosessen har vært fantastisk. Det å kunne ta opp gamle minner i sitt livs fjerde kapittel, sette dem sammen, reflektere og undre seg over sin egen historie, kan anbefales på det beste.
I 1975 produserte jeg sammen med Drama i skolen en serie som het «Det lekende barnet». I et av programmene tok vi opp begrepet «The inteligence of Feeling». (Malcolm Ross) Ideen er at det finnes en egen type bevissthet som befinner seg mellom våre vanlige tanker og de «mediene» vi har som tale, dans, skrift og tegning. Denne bevisstheten trer i funksjon bare når vi utrykker oss på en eller annen måte.
Du har sikkert opplevd å skulle beskrive et problem overfor en annen person, og mens du forklarer problemet, forstår du selv hva løsningen er. «Det hjelper å snakke om det» har du sikker både hørt og brukt. Da er det «The inteligence of Feeling» som blir aktivert.
Jeg har selv erfart det mange ganger. Lenge har man gått rundt og funderte på noe. Med en gang man begynner å skrive, løsner det. Mekanismen brukes nå i ulike former for kunstterapi.
Vel, sånn har det vært å jobbe med denne bloggen. Ting faller litt på plass mens man skriver.
Vi er allerede noen dager inn i et nytt år. Mot normalt, er det veldig glissent på kalenderen. Som for så mange andre, er det bare å ta dagene som de kommer.
Vi får vel pakke ned julepynten, og så bærer det til hytta igjen.
