desember 2020 - Side 2 av 2

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Published 6. desember 2020

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen. – Etterkrigsgenerasjonen – Fra dampradio til sosiale medier Del 13

Foto: Luftforsvarsmuseet

Det var vel rundt 9 årsalderen at jeg virkelig tok inn historien om den andre verdenskrig og Norge. Og det var bilde over som ble essensen av hva det hele handlet om. En vårdag på Akershus festning der Milorgmannen Terje Rollem overtar festingen fra tyskerne. Lenge trodde jeg at Rollem her overtok hele Norge fra tyskerne. Det hele forgikk i høflige og ordnede former. Milorg og hjemmefronten var heltene, tyskerne var bortsett fra noen slemme i Gestapo, greie folk som var sendt hit mot sin vilje. Det var de norske nazistene som hadde vært de slemme. Derfor var de ikke med på bildet. Her var bare de flotte motstandsmenn og de høflige tyskerne representert.

Etter hvert som årene gikk forsto man at historien ikke var så enkel og svart/hvitt. Ikke minst Sigurd Hoels roman «Møtet ved milepelen» ga et bilde som var mer sammensatt. At deler av romanen bygger på ting som skjedde i Arendal under krigen, og som pappa husket, gjorde et stort inntrykk.

15 år etter at vi bodde noen uker hos farfar i kleiva i Arendal, bare noen 100 meter fra hvor NS-legen som beskrives i Sigurd Hoels bok begikk selvmord, var jeg engasjert i NRK Fjernsynet Opplysningsavdelingen med ansvar for voksenopplæring.

Arne Okkenhaug hadde akkurat gått av som leder for Opplysningsavdelingen. Tidligere nestsjef Oddvar Foss hadde rykket opp som Programredaktør. 62 år gammel ønsket Okkenhaug å bruke de siste årene i NRK til sitt hjertebarn, folkeopplysning. I flere år utgjorde vi to NRK’s voksenopplæringsavdeling.

Arne Okkenhaug fra Trøndelag var utdannet som lærer og begynte i Skolekringkastingen i 1935. Som heimefrontmann måtte han rømme til Sverige i 1942. Her steg han raskt i gradene ved Den norske legasjonen i Stockholm. Med flere ansvarsområder var han stadig på farten mellom Stockholm og London. Etter krigen ble han sjef for Skolekringkastingen, før han i 1949 arbeidet noen år i UNESCO i Paris som han hadde vært med å planlegge. I 1964 ble han så leder for fjernsynets opplysningsavdeling.

I 1974 begynte man å tenke på 30 årsfeiringen av frigjøringen som skulle skje året etter. Jeg husker jeg tok det opp med Arne.

Hva om vi lager en historisk serie om hjemmefronten?

Hmm..

Du var jo en av de sentrale personene i dette. Du sitter inne med det meste av historien.

Vet ikke…

Er det ikke viktig at vi forteller det nå, mens de som var med fremdeles lever?

Så tok han en lang pause.

Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen.

Så var samtalen over. Jeg lurte veldig på hva han mente. Det ligger fremdeles i tankene når jeg leser at etterkommerne fra hjemmefrontkjemperne har stevnet Marte Michelet og Gyldendal for boken, «Hva visste Hjemmefronten».

I desember 1974 var Okkenhaug og jeg på seminar arrangert av EBU i Sveits. Jeg husker at under nedstigningen til Zurich var det et forferdelig uvær, og det knaket i flykroppen. Arne så nok at jeg ble bekymret, så han la hånden på armen min og forsikret at fly var noe av det sikreste som fins. Så kom det en rekke anekdoter fra flyturer mellom Sverige og England under krigen.

Et halvt år senere skulle Arnes sønn, som nettopp hadde tatt flysertifikat, besøke sin far på hytta ved Portør. Han hadde fått låne et sjøfly, og nå skulle han vise faren hytta fra lufta. Det han ikke var klar over, var at den flytypen han hadde lånt, hadde mindre motor, enn det han var vant til. Så da han da han la flyet over for å ta en sving over øya var motorkraften for liten til å holde høyden. Sønnen overlevde så vidt, men ikke faren.

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

Published 3. desember 2020

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

I pappa, pastor Ansgars vokabular, var utrykket «vingårdsarbeider» en hedersbetegnelse. Det sto for en som arbeidet i Guds vingård, menigheten.

"Så skulle jeg få oppleve min egen sønn som vingårdsarbeider", sa han ofte med et smil, da han besøkte vinmarken vår i Italia.

Forholdet mellom alkohol og den noe pietistiske oppveksten vart utfordrende. Den hang ikke helt sammen. På den ene siden den sterke avholdsbevegelsen innen kriken. På den andre siden all bruk av metaforer fra vin og vindyrking i Bibelen. Det underligste var at de kunne se det rare i det.

Vi vet at Jesus drakk vin, men vi liker det ikke.

… kunne de lattermildt si … og kanskje endog mene det.

Etter hvert forsto man forskjellen mellom en argumentasjon som gikk på at alkohol var synd, og avholdsstandpunkt tuftet på solidaritet.

Foto Leif Ørnelund, Oslo museum. Landsfaderen.

Jeg husker jeg gjorde et opptak med Einar Gerhardsen kort tid før han døde. Han hadde et lite kontor ved Youngstorget. Og det var avholdssaken og arbeiderbevegelsen det handlet om. Hans viktigste poeng var ansvaret man hadde som tillitsmann. Da skulle man være et forbilde for de andre. Å være avholdsmann var bare en del av dette. Og det var nettopp her han var mest skuffet over sin gamle bevegelse. Lederne i partiet var ikke lenger det forbilde de burde være.

Alkoholen hadde vært en svøpe for mange fattige familier, fortalte Gerhardsen. På vei hjem med lønningsposen var man innom kroen og drakk opp mye av pengene. Og kroen, var ofte eid av deres arbeidsgiver. Så det var for å hjelpe den fattige arbeideren til å gå rett hjem til kone og unger med pengene, at man skulle holde seg unna alkohol.

Til slutt tok han historien om da han drakk en russisk borgermester under bordet. Det var middag, og man hentet mat og drikke fra en buffe. De fleste forsynte seg med øl i det store glasset og vodka i det lille. Gerhardsen forsynte seg bare med vann i det store glasset og lot det lille stå. Borgermesteren misforsto det hele, og trodde Gerhardsen forsynte seg kun med vodka, noe han for høflighets skyld følte han måtte følge opp. Og det tok ikke mange ølglass med vodka før mannen lå under bordet, og Gerhardsen ble den store stjernen i selskapet.

Med tiden endrer folk holdning, så også pappa. Han kunne de siste årene unne seg et glass i ny og ne. Han var jo opprinnelig gartner, og syntes det var interessant å bli mer kjent med vindyrking. Når han var på tråden, var det ofte spørsmål om hvordan det gikk i vinmarken.

Vindyrking er en helårsbeskjeftigelse. Etter at vinmarken er beskåret og nye skudd kommer til syne, må den stadig sees etter.

Vindyrking er en monokultur som er utsatt for sopp og insekter. Her kommer man ikke utenom sprøyting. Det gjelder enten du driver økologisk eller tradisjonelt. Det vi imidlertid opplevde de årene vi holdt på, var at fler og fler brukte økologiske plantemidler, selv om de ikke definerte seg som økologiske.

Her i Larvik har vi et stort hyllebærtre utenfor kjøkkenet. I år var vi innstilt på å få plukket bærene og lage saft. Men ikke før hadde bærene skiftet farge, så kom en flokk med trost og rensket treet for bær i løpet av en halvtime.

Jeg lurte ofte på hvorfor ikke fuglene forsynte seg av vindruene? I løpet av de over tusen år man har dyrket vindruer rundt Middelhavet, har vel fuglene funnet ut at det ikke var liv laga å prøve seg.

Farfar Etterkrigsgenerasjonen – del 16

Published 1. desember 2020

Farfar Etterkrigsgenerasjonen – del 16

Farfar var nok bare såvidt konfirmert, da han som førstereisgutt mønstret på barken "Glimt".

Noen uker, det var kanskje noen måneder, våren 1957 bodde vi i Bendiksklev.

Å bo hos farfar i Arendal var som et eventyr. Jeg tror sikkert det hjalp til med å komme over alt det nye og fascinerende vi hadde lagt bak oss i Amerika. Grosserer Mørland eide både en stor bygård i Bendiksklev, og deler av havnelageret på Langbrygga. Der ute drev han fòrblanderi. Han hadde blant annet for til høns som het «Tippe-Nipp», kan jeg huske.

Men det er Bediksklev jeg husker best. Farfar hadde leid ut første etasje til forretninger. Blant annet rom for kolonialen til Klara Karlsen, som hun drev sammen med sine ugifte søstre. Gjennom den store kjøreporten i midten av bygget kom man inn til det store saltlageret som lå i fjellet bak bygget. Midt i kjøreporten var inngangsdøra. Her gikk trappen opp til andre etasje hvor kontorene og deler av lageret lå. I tredje etasje bodde farfar. Her var det også en ekstra liten leilighet og gjesterom. Her bodde vi mens vi ventet på at pappa skulle komme etter fra Amerika.

*Foto Google street view* Bendiksklev i Arendal

I fjerde etasje lå resten av lageret. Jeg husker alle luktene og det lille kafferommet på loftet.

Farfar hadde sin egen kaffeblanding, Mørland Spesial. Han kjøpte inn rå bønner, blandet kaffe fra ulike land, og fikk brent dem på Arendals eget kaffebrenneri. Jeg fikk lov til å veie opp kaffebønner som kom fra brenneriet og pakke dem i ¼ kg’s poser.

Men et annet tydelig minne fra Bendiksklev var en del av gjenstandene farfar hadde i leiligheten sin. Den store klokken med den dype klangen og de små tablåene i gips som sto rundt forbi. Det var som små teaterstykker som utspant seg og trigget fantasien. Nå har mye av dette havnet som arv her i Larvik.

*Ting fra Bedndiksklev som har endt opp her i Larvik.*

Farfars liv var spennende. Etter noe år som læregutt i ulike forretninger, ville han som de fleste på den tiden til sjøs. Som førstereisgutt ble han rodd ut med sin grønnmalte kiste og halmmadrass til barken «Glimt». De seilte stort sett mellom Karibien og Østersjøen. Flere ganger holdt det på å gå galt. En gang ble seilene flerret av da, det plutselig kom en orkan. Etter noen år bestemte han seg for å ta styrmannsskole. Som styrmann mønstret han på dampskipet DS "Truma".

*DS "Trauma#" hvor farfar var styrmann fram til han mønstret av 23 år gammel.*

År 1900 gikk han i land for godt, og startet sin grossistforretning 23 år gammel. Nils Mørland AS. Den ledet han fram til sin død 82 år gammel.

Farfar var både en varm og en fjern person. Han tygget og spyttet skrå, noe som satt sitt preg på lukten i leiligheten. Han skulle alltid ha meg liggende ved siden av seg på divanen når han snorkende hvilte middag. Det syntes jeg var stas. Så spiste han grapefrukt til frokost. Det var det ingen andre som gjorde. Han tok saltbad i badekaret hver dag for gikta. Hver dag tok han seg en spasertur ut til havnelageret med spaserstokken med sølvhåndtak. Det var spennende og være med ham på disse turene for han kjente og pratet med så mange originaler. Så hadde han noen små triks som han gjerne viste unge og gamle han møtte.

Nå skal du se noe rart!

Så tok han opp en sikkerhetsnål med en fyrstikk på av lommen.

Hver dag, fra 6 til 16, ledet han sitt firma til kort tid før han døde 82 år gammel!

Posts published in desember 2020