Posts published in november 2020

Mortensgås

Published 11. november 2020

Foto: Adobe stock

I gamle dager var denne dagen, 11. november, markert på primstaven med en gås eller en bispestav. Dagen ble kalt Mortensdag til minne om Martin av Tours. Han skulle utnevnes til biskop. Men Martin var så beskjeden at han gjemte seg blant gjessene på et jorde. Gjessene flakset opp og røpet hvor Martin var. Som passelig straff skulle man hvert år avlive og spise en gås til minne om denne hendelsen.

Mortensgås har dessverre ikke blitt noen stor tradisjon i Norge.

For mange år siden dannet jeg, sammen med noen venner, Lillesand Herreklubb. Formålet var i stor grad god mat, eller egentlig å finansiere min hobby for matlaging. De fleste av årets høydepunkt kunne etter vår oppfatning feires med et måltid. Så også med Mortensgås. Men hvor kunne man få tak i en fersk gås. Det var ikke lett på 90 tallet. Så var det en av medlemmene som hadde hørt om en gård i Drangedal, der man hadde startet oppdrett av gjess. Vedkommende sendte sin frue for å hente gås til Herreklubben, siden hun likevel skulle besøke en slektning i nærheten. Vi var kanskje noen av de første kundene til Holte gård som i dag regnes som en av landets beste leverandører av gourmet kylling, and og gås.

Det ble en så stor suksess, at vi bestemte oss for å gjenta det hele året etter. Men nå skulle ikke fruen besøke slektninger, så vi måtte finne en annen løsning. Vi kontaktet Holte gård. Dessverre hadde NSB (Som det het den gang) sluttet å ta med gods fra Drangedal. I stedet satset man på bussen til Kragerø, som korresponderte med Sørlandsbussen i Sannidal. Eller, det var meningen. Kragerøbussen ventet en god stund, men Sørlandsbussen kom ikke. Da det ikke kom noen gjess med Sørlandsbussen som avtalt, ringte jeg sjåføren på Kragerøbussen.

«Nei, du skjønner, jeg kunne ikke bare sette fra meg to nyslakta gjess i veikanten, så jeg har de her.» De kom fram til slutt.

*Google street view. Sannidal rutebilstasjon. "...jeg kunne ikke bare sette fra meg to nyslakta gjess i veikanten..."*

Neste år var Holte gård utsolgt for gjess, så jeg bestilte frosne gjess hos slakteren i Lillesand. For å sikre meg, ringte jeg dem dagen før. En ung ekspeditør tok telefonen.

«Jeg har bestilt et par gjess og ville bare sjekke at de har kommet.»

«Et øyeblikk» Pause «Beklager, ingen gjess.»

«Det er ikke mulig. Det ble lovet. Kan du ikke ta en titt til?»

Pause «Nei, ingen gjess. Bare to gåser»

Det hadde vært hyggelig å kunne invitert til Mortensgås også i år. Planen var å ha en vennegjeng her i Larvik neste helg, men det ble det ikke noe av. Med de nye retningslinjene ble det umulig. Så lenge vi er et privat hjem, får vi holde oss til 5 gjester og ikke flere.

Men når vi er Villa Karen, gjelder andre regler. Da handler det om en-meteren mellom gjestene, om de ikke er del av samme husstand/kohort. I oktober klarte vi å gjennomføre de fleste middagene i henhold til denne regelen.

Så ble vi utfordret til å lage et julebord for et kontor som regner seg som en kohort. Det gleder vi oss til. Det blir ikke tradisjonelt julebord, men fantasi rundt julens smaker og råvarer.

Og så kom det en ny forespørsel her om dagen. Kunne vi tenke oss å lage et virtuelt julebord for en IKT-avdeling med 30 ansatte? Ideen er at de ansatte skal få hver sin kasse med råvarer/halvfabrikata, så skal jeg via nett instruere siste del av matlagingen. Det kan bli moro.

Reiseregning til besvær – Fra dampradio til sosiale medier del 10

Published 9. november 2020

Reiseregning til besvær – Fra dampradio til sosiale medier del 10

På TV-museet i Selbu står mye av det utstyret vi brukte på 70 tallet, som denne OB bussen. De første var grå og grønne. Dette er andre gerenasjon hvite vogner med blå dekor.

Etter en del innkjøringsproblemer følte jeg meg etter hvert godt til rette som producer I Opplysningsavdelingen. Jeg slet en stund med at jeg var så ung, bare 24 år. Trolig den yngste producer den gang. I tillegg så jeg visst enda yngre ut.

Jeg husker en gang jeg skulle ha med Wenche Foss i et program om litteratur. Hun skulle lese et avsnitt fra en bok. Ikke uvanlig på den tiden skulle producer introduseres. Så en av mine sjefer, Hans Julius Birkrem, som kjente fruen, ble med meg til et studio hvor hun hadde prøver på et teaterstykke. Da Birkrem sa at dette er produceren, snudde hun seg, og mønstret meg opp og ned før hun utbrøt: «Du gode! Det er jo bare barnet!» Ikke akkurat en bemerkning som hevet selvtilliten. Jeg fikk gitt henne teksten og avtalte å møte henne noen dager senere. Vi møttes på pauserommet utenfor studio. Da la hun teksten foran meg. Den var full av merknader, understrekninger og fargekoder. «De Mørland,» sa hun «…jeg lurer på noen steder i teksten. Som her… Hvor vil De at jeg skal legge trykket? Og her. Hva synes De om jeg tar en litt ekstra pause her…. Har De noe forslag til….» Slik er en profesjonell skuespiller. Man har respekt for en regissør, selv om det er en guttunge.

Av og til føltes det litt uvirkelig. Ikke minst når jeg ledet OB produksjoner. Da hadde guttungen ofte mer enn 20 personer under seg.

70-tallet var en herlig tid hva gjaldt økonomien til produksjonene. Ingen økonomistyring var foreløpig på plass. Man bestilte det man følte man trengte: skinner for kameravogn gjennom deler av Frognerparken, deler av Kringkastingsorkesteret for å lage en liten vignett, befaring en ukes tid i Hellas, eller Jølstad begravelsesbyrå med bil og kiste i Botanisk hage for å illustrere nedbrytingen i naturen. Det fikk koste hva det måtte. Det nærmeste man kom var noe man kalte etterkalkyle, der man samlet de utgiftene man hadde styr på med en ide om å lære litt til neste gang.

Men et sted var det nøyaktig kontroll. Det var reisekontrollen, der reiseregningene ble gjennomgått. Her var det viktig at man kunne alle reglene for å unngå at utgifter ble strøket. Ofte ble man avkrevd ekstra forklaring for en eller annen utgift.

Jeg husker en gang jeg skulle lage en reportasje om studiearbeid på Vestlandet. I den forbindelse besøkte jeg sauebonde og flymekler Jon Furdal i Åkrafjorden. Den formiddagen hadde han et oppdrag med et helikopter som ville passere Åkrafjorden. Hadde det ikke vært en ide å få noen bilder fra lufta? Han skulle ordne det til halv pris. Det kunne jeg ikke stå for. Helikoperføreren ble fristet med rømmegrøt, og kort tid etter landet han i frukthagen til Furdal. Jeg fikk flotte bilder men ble litt betenkt når regningen kom. 8 000 kroner var halv pris, men fremdeles mye penger.

Derfor ble jeg ikke overasket over oppringing fra reisekontrollen. Det gjaldt vestlandsturen. Jeg holdt pusten. Jeg hadde satt opp kjøp av to aviser den ene dagen. Var jeg ikke klar over at man bare hadde rett til en avis pr dag, hvis ikke måtte man vedlegge begrunnelse. Ikke et ord om helikopteret. Jeg ba dem bare stryke en av avisene. De 8 000 kr hadde de ikke noe regulativ for.

*Foto: Asgeir Valldal/Norsk Folkemuseum Sjøflyhavna ved Fornebu.*

Det var ikke så vanlig å bruke helikopter for filming på den tiden. Det ble regnet som for dyrt. Man brukte vanligvis småfly, og gjerne sjøfly. De holdt til på sjøflyhavna på Fornebu. Her hadde man opparbeidet seg god erfaring med filming fra lufta, og NRK var stor kunde. Senere falt helikopterprisene, og nå er det dronefilming i annet hvert program.

En strammere økonomistyring måtte komme, og i løpet av 80 årene fikk man ikke starte en produksjon uten et budsjett man måtte følge. Ikke like moro.

Drømmen om Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 14

Published 6. november 2020

Drømmen om Amerika – Etterkrigsgenerasjonen del 14

Man kunne virkelig drømme om framtiden, på 50 tallet. Slik så man for seg framtidens hus i plast.

Man snakker gjerne om «den amerikanske drømmen». Men på 50 tallet, da jeg som 7 åring dro med foreldrene «over there», handlet det i stor grad om landet Amerika som alles mål. Bare man kunne komme seg til Amerika, ville alt bli bra. Kanskje syntes man gjenoppbyggingen i Norge etter krigen gikk for sakte. Uten utdannelse så man ikke de store fremtidsmulighetene. Men som enhver nordmann, var man jo født med hammer i hånden. Det var bare å komme seg over, få jobb som «carpenter», så tok det ikke lang tid før man hadde hus og bil og en livsstil man i Norge bare kunne drømme om. Derfor drømte man om Amerika.

For det het Amerika på den tiden, ikke USA. Det var først senere jeg skjønte at Amerika var et kontinent med både nord, mellom og sør.

Det er nå snart 200 år siden den første gruppe utvandrere seilte fra Stavanger med skuta Restaurationen. Siden kom det flere bølger og etter andre verdenskrig dabbet det noe av. I vårt område, i New Jersey, var det først og fremst første og andregenerasjons innvandrere med fremdeles sterke bånd til gamlelandet.

På 50 tallet var man optimistisk. Selv den kalde krigen og atomtrusselen klarte ikke å ødelegge troen på fremtiden. Og det var her den amerikanske drømmen lå. Ikke minst den tekniske utviklingen skulle hjelpe alle til et bedre liv. Om ikke en selv, så i hvert fall neste generasjon. Sånn var det på 50 tallet og i mange år framover. De aller fleste barna som vokste opp i Amerika fikk en høyere levestandard enn foreldrene.

Men så skjedde det noe. Fra 80tallet er det færre en 50% av barna som får det bedre enn foreldrene sine.

De rike blir rikere og de fattige enda fattigere og gruppen middelklassen skrumper inn. Dette er noe mange mener har ført til det splittede USA vi nå ser. Noe som også har ført til at de etniske motsetningen som har ligget der hele tiden blusser opp på nytt.

En del av den amerikanske drømmen var ideen om at USA skulle være «the melting pot», der ulike etniske grupper skulle smelte sammen til en nasjonal enhet. Da jeg mange år senere, på slutten av 90 tallet produserte en del programmer i NRK om nyere amerikansk historie, var nettopp dette temaet. Vi intervjuet mange 2.generasjons innvandrere fra ulike verdensdeler. De var skjønt enig om at denne sammensmeltingen ikke fungerte, og beskrev i stedet resultatet som «the salad ball». Man beholdt sin egenart og kultur og var avhengig av dressingen for å kunne skape en enhet. Og det er vel denne dressingen som de siste årene i stor grad har gått tapt.

Men USA har vært gjennom mange kriser før, borgerkrig og økonomiske depresjoner og alltid kommet styrket ut av det. Vi får håper det skjer også denne gangen.

*Moderen sammen med en gammel slektning foran vår nye Chevrolet.*

Men i 1956 levde familien Mørland sin amerikanske drøm. Man bodde bedre, spiste bedre, opplevde mer, og i ekspressfart fikk pappa tatt sertifikat og kjøpt bil, en diger svart Chevrolet. Aldri siden fikk familien en så flott bil.

Vårarbeid i vinmarken. – 15 år i Piemonte Del 12

Published 2. november 2020

Vårarbeid i vinmarken. – 15 år i Piemonte Del 12

Vi hadde fått et tilbud på en liten vinmark ved Casa Karen. En familie i Torino hadde visstnok arvet den lille flekken. Men nå var den i familien som hadde drevet med vin død, og resten ville kvitte seg med vinrankene. Vi hadde fått tilbudet, var skeptisk, men også fasinert av å få fem vinranker rett utenfor stuevinduet. Lionello, vinbonden vi kjente, mente absolutt vi burde slå til å betale de 4 000 € som de krevde. Så vi signaliserte at vi var interessert.

Vi hørte ingen ting på en lang stund, så vi trodde noen andre hadde fått det. Men en dag ringte Mario, arkitekten/geometraen vår. Kunne vi komme på kontoret til faren, gamle Filippa som tidligere hadde vært en slags kommuneingeniør. Vi dro inn. Der satt familien som eide marken, Mario og faren. Faren tok ordet og sa at han hadde blitt enig med selgerne om en pris på 3 000€. Sånn helt uten vår viten hadde han påtatt seg rollen som vår forhandler, så det var bare å undertegne, og vi kunne gå ut av kontoret som vinprodusenter.

Det første vi gjorde, var å skaffe oss en bok om vindyrking. Første kapittel var «Før du kjøper en vinmark.» Det var kanskje i seneste laget, men vi kunne snart konstatere at vi hadde gjort et godt kjøp. For i boken sto det at den beste marken lå gjerne 2/3 deler opp i en skråning med retning mot sørøst. Og det gjorde den. Det hele handlet om temperatur. Lengst nede i skråningen er det ofte kaldere om natten enn lenger opp. Retningen mot sørvest sørger for at morgensolen raskt varmer opp jorda.

Jeg mener vi hadde kommet til mars måned, så det var bare å komme i gang. Å tenke på utstyr til selve vinproduksjonen hastet det ikke med. Nå var det viktig å få beskåret plantene før de første skuddene kom. Boken vi hadde skaffet oss fortalte at det var mange måter å gjøre dette på, så vi lot heller Lionello lære oss.

Beskjæring er noe av det viktigste man gjør i vinmarken. Her formes plantene over år. Beskjæringen kan starte så snart alle bladene har falt av. Da er det ikke mer næring de kan tilføre vinstokken. Planten er nå et villnis av store og små grener. Det meste skal bort for å sørge for noen få, men kraftige vinklaser.

I vårt område beskjæres Barbera etter et system som heter Guyot.

Allerede året før har man valgt ut en kvist som skal bli neste års «pisk» denne bøyes ned og festes til nederste tråd. Man teller opp 7 til 9 anlegg for skudd og kutter resten av pisken. Resten av grener og kvister skal bort, bortsett fra det som skal bli neste års pisk. Avfallet legger vi mellom vinrankene. Når vi var ferdig med beskjæringen, kommer Lionello med traktoren og hakket kvister og grener ned i jorda.

I overgangen april/mai kan vi se de første skuddene åpne seg, og eventyret er i gang.