Fredag formiddag var matkassene klar for avhenting. Et virtuelt julebord!
Coronasituasjonen har blitt en stor utfordring for utelivsbransjen. Jeg er virkelig glad vi ikke driver en regulær restaurant med ansvar for ansatte og høye driftskostnader. For vår lille hjemmerestaurant, Villa Karen, har det også, på ulike måter, blitt utfordringer. Riktignok mistet vi de fleste middagene vi vår. Det kan vi leve med. Vi er tross alt pensjonister.
I oktober kunne vi avholde de fleste middagene her i Jegersborggata, da gruppene besto av par som enkelt kunne holde en meters avstand. Når det ikke er par er det verre. Så da styret for en barnehage skulle ha en middag som avslutning etter et styremøte før jul, måtte vi kontakte dem og si at det ble vanskelig, siden vi ikke kunne holde meteren.
Men kan dere da holde middagen på vårt styrerom?
Vel, tja… kanskje det?
Så bra, da sier vi det.
Hmm..
Ikke mange dager senere kom en ny telefon fra en leder for IKT avdeling i kommuneadministrasjonen i en naboby.
Vi har fått en utfordring.
Hva gjelder det?
Vi skulle hatt et julebord, men det er jo ikke mulig i disse tider. Så vi hadde tenkt oss et virtuelt julebord. Der alle sitter hjemme hos seg selv, men er sammen via Teams.
Men vi er ikke noe cateringselskap. Hadde det ikke vært bedre….
Nei, nå skal du høre. Ideen er at alle skal lage sin egen mat fra en matkasse de mottar. Så instruerer du hva de skal gjøre via internett. Høres ikke det morsomt ut?
Jeg vet ikke riktig….
Jeg stikker innom, så snakker vi om det.
Jeg må innrømme at det hørtes ut som en gøyal ide, men som vanlig glemte jeg å tenke gjennom alt hva det ville innebær å ha en syvretters «styremiddag» og en fireretters «virtuell julebordsmiddag» - PÅ SAMME DAG! ….. OG FOR 66 PERONER!
Matkassene gjøres klar for avhenting. I hver eske 18 ingredienser som skulle til for å lage 3 apetizere, gratinert tomat, kalv indrefilet med grønn pepper i fløtesaus, sukkererter og potetbåter, skjøkoladefondant og rundstykker!Jeg måtte hente fram gamle kunster, da jeg laget små videosekvenser som viste hvordan de ulike rettene skulle lages.
Så dere skjønner at det ikke har vært mye tid til bloggen denne uken.
Denne trappesekvensen var en viktig del av undervisningsmaterialet for oss som lærte fjernsynsregi på 70 tallet.
Da fjernsynet startet i Norge på begynnelsen av 60 tallet, var det ikke noe opplæringstilbud for de som skulle produsere programmene utenfor NRK.
I begynnelsen handlet det meste om teknikk. Hvordan få bilde og lyd ut til det folket? Man var fornøyd bare man fikk inn prøvebilde eller en halvtime med gullfisk. Etter hvert utviklet innholdet seg, men det handlet i stor grad om å overføre noe som skjedde på en scene eller i et studio. Ut over det handlet det om å sende filmer, enten kinofilmer eller filmer produsert i Norge eller utland. Etter hvert startet arbeidet med å skape et eget fjernsynsspråk.
Siden man ikke hadde andre som drev opplæring i Norge, måtte NRK gjøre dette selv. I løpet av få år bygget man opp en solid opplæringsavdeling. Den holdt til i Gydas vei, nedenfor kringkastingshuset, sammen med NRKs filmproduksjon. Det var Rolf Skoe som var sjef, og avdelingen gikk derfor under kallenavnet Skoe-skolen. Her fikk blant annet programteknikere, fotografer og scripter sin utdanning. NRK kunne selvsagt plukke fra øverste hylle når det gjaldt lærekrefter.
Google Street view. Oppe til høyre ligger Kringkastingshuset. Der de nye blokkene ligger i Gydas vei lå brakkene med Skoe-skolen.
Et av kursene jeg deltok i var Filmproduksjon. At det ikke var all verdens av nyere fjernsynsproduksjoner å ta utgangspunkt i, illustreres av at vi brukte mye tid på å analysere gamle filmer. Ikke minst filmen Panserkrysseren Potemkin fra 1925 av Sergej Eisenstein. Den kjente trappesekvensen ble analysert fram og tilbake.
Vi hadde selvsagt elevoppgaver. Jeg husker Ebbe Ording og jeg skulle lage noe sammen. Det var rett etter oljekrisen på 70-tallet. Ideen var å illustrere den økonomiske krisen i Norge ved å hente Norge i form av en pasient som ble hentet i Finansdepartementet og lagt inn på Ullevål sykehus. Der fikk vi Hermod Skånland, leder i Norges Bank og Odd Aukrust , sjefen for Statistisk Sentralbyrå, begge iført legefrakk, til å drøfte pasienten Norge. Odd Aukrust var ikke «bror min» for ingen ting. Med stor humoristisk sans forklarte «legene» årsaken til pasientens problemer. Vi hadde jo bare ment det som en elevøvelse, men prosjektet kom Dagsrevyen for øret, og de sendt det som innslaget som del av revyen. Det ble det bråk av. NRK ledelsen mente dette var underholdning og ikke hadde noen plass i en nyhetssending. Det var heldigvis ikke vårt problem.
Jeg husker en annen episode fra dette prosjektet. En ambulanse skulle hente «pasienten» ved inngangen til Finansdepartementet, og deretter med fulle sirener dra oppover Ullevålsveien til sykehuset. Da var det vel best å kontakte politiet for å få tillatelse til det, tenkte jeg.
-Det er politivakta.
- Det er Lars Jørgen Mørland fra NRK. Vi skal gjøre opptak av en ambulanse med sirener i Oslo sentrum. Jeg kontakter dere for å få tillatelse.
- Jeg vet ikke riktig… Jeg setter deg over til politijuristen.
- Hallo.
- Det er Lars Jørgen Mørland fra NRK. Vi skal gjøre opptak av en ambulanse med sirener i Oslo sentrum. Jeg kontakter dere for å få tillatelse.
- Et øyeblikk…. Beklager, sirener skal kun brukes under utrykning. Det er dessverre ingen unntaksbestemmelser, så en slik tillatelse har jeg ikke hjemmel til å gi.
- Det er politivakta igjen.
- Juristen sa at han ikke hadde mulighet til å gi dispensasjon. Hva gjør jeg nå?
- Hmm… Da anser vi denne samtalen som ikke avholdt. Så skal jeg sørge for at det ikke er noen patruljer i området mens dere filmer.
På 60 og 70 tallet famlet vi oss fram for å bygge et nytt fjernsynsspråk. Vi hadde ikke så mye å bygge på annet enn gamle filmer.
Det er i dag fantastisk å følge med hvor langt man har kommet. Norske regissører er i verdensklasse, både innen film og fjernsyn. Både når det gjelder fiksjon og dokumentar lages det programmer av ypperste kvalitet.
På 80 og 90 tallet drev jeg selv og underviste kommende fjernsynsmedarbeidere. Man føler virkelig man har levd en stund når man nå møter folk i bransjen som er blitt opplært av mine tidligere elever.
Sammen med Astrid, Nils Helge og mamma sitter jeg ombord i flyet klar til å lette fra New York. Pappa, som kom etter med Oslofjord filmet det hele.
Ett år etter at jeg hadde sagt farvel til Flekkefjord, fikk jeg vite at vi skulle tilbake til Norge. Trolig hadde jeg akkurat fått taket på det engelske språket sånn noenlunde. Jeg mener å huske at skuffelse og undringen over å måtte forlate det nye livet ble undertrykt av beskjeden om at vi skulle fly tilbake. Jeg husker jeg gledet meg vilt.
Men hvorfor skulle vi allerede returnere fra West Orange før det var gått et år? Det kan da umulig ha vært den opprinnelige planen.
Å skrive sin egen historie er en interessant øvelse. Plutselig dukker det opp hull man ikke har stilt spørsmål ved. Hvorfor måtte pappa på nytt rykke opp familien når vi så vidt hadde funnet vår plass. Flytte fra min lekekamerat Bobby, som bodde i gaten nedenfor. Hvordan har det gått med ham tro?
Det er flere muligheter:
Kanskje pappa ikke fikk forlenget arbeidstillatelsen i USA? Pappa måtte på sykehus for en punktert lunge. Kanskje var han redd for flere innleggelser uten å ha sykeforsikring? Kanskje hadde det med jobben som pastor å gjøre?
Men det største spørsmålet gjenstår: Hvorfor lurer jeg på dette først nå? Flere år etter at pappa er død?
Vi hadde som de fleste brukt båt for å komme oss til USA. Men akkurat på denne tiden rundt 1956 – 1957 var det flere som brukte fly for å komme seg over Atlanteren. Fremdeles var det dyrt, selv med det billigste alternativer, det Islandske selskapet Loftleidir. Enkeltbillett New York - Oslo kostet over 1 300 kr. I nåverdi over 18 000 kr. Sikkert av økonomiske grunner, ble det bestemt at mamma og vi barna skulle fly, mens pappa skulle komme etter med Oslofjord.
Vi lettet fra New York sent ettermiddag. Første mellomlanding var på Newfoundland for å fylle drivstoff og for å få en matbit. Om bord var det ingen servering, bare drops som vi skulle su på når vi lettet og landet, for å utligne trykket. Man hadde ikke trykkabin i flyene på den tiden. Så gikk natten om bord, før vi landet i Reykjavik. Her ble det servert frokost. Via Bergen landet vi tidlig ettermiddag på Fornebu.
Fra et liv med nye spennende opplevelser nesten hver dag, må det ha vært en overgang å bo på et gjesteværelse i Arendal.
Det må ha vært som å skru klokken tilbake. Med ett var hverdagen helt annerledes. Ikke fjernsyn, ikke motorvei, ingen skyskrapere – ingen venner.
Hvor skulle vi bo? I påvente av at pappa skulle komme etter, bodde vi hos farfar i Arendal. Noen kom visst på at jeg burde starte opp på norsk skole, så jeg rakk noen uker på barneskolen i Arendal før de tok sommerferie. Etter å ha hoppet ut av norsk første klasse året før, kom jeg tilbake i slutten av andre klasse. Tror nok ikke jeg fikk med meg noe særlig.
Det eneste jeg husker var Redningsselskapets dag, 7 juni. Da fikk alle i klassen et lite pappskip som hang i en stropp rundt halsen, fylt med jakkemerker vi skulle selge. Det var stas.
Foto: La nouvo provinca. Antonio Pisacane ble 67 år.
Vi er tilbake i 2004 hvor vi stadig var på jakt etter et hus i Sør Europa. Etter en et kort besøk hos Eli Anne og Frode noen måneder tidligere, var vi tilbake. De hadde kjøpt en vingård Piemonte, og Eli Anne hadde dessuten startet som eiendomsmegler. Under det første besøket hvor vi bare stoppet noen timer, ble vi enig om at Eli Anne skulle se etter passende husprosjekt i nærheten. Vi hadde fått en melding om at hun hadde tre, fire aktuelle eiendommer hun ville vise oss, Så vi tok en rask tur ned. Siden vi skulle møte henne tirsdag morgen, fant vi et rimelig hotell i nabobyen Montegrosso. Etter å ha installert oss, skulle vi ut å finne oss litt å spise en mandagskveld. Problemet var at de fleste restauranter i Piemonte er stengt på mandager. Men, det var en pizzeria mandagsåpen et stykke unna, fikk vi høre. Vi hadde jo sett for oss noe annet enn pizza, men ok.
Etter litt leting fant vi restauranten beskjedent tilbaketrukket i en sidegate. Inne ble vi ønsket velkommen av en smilende Antonio. Det ble ikke pizza, men et fantastisk fiskemåltid. Rart å tenke på hvor tilfeldig vi snublet over restauranten vi senere, uten tvil, har besøkt flest ganger i livet.
Foto: Google street view.
Det handlet om god mat, men først og fremst om personlighetene til Antonio og Maria og deres barn og barnebarn. Restauranten deres har blitt et sted vi føler oss hjemme i, slik noen spisesteder kan bli.
Og italienerne har så mange måter å uttrykke at de setter pris på en. I de fleste restauranter har italienerne et familebord hvor deres nærmeste får sitte. Det tok ikke lang tid før vi ble satt nettopp der. Vi hadde også Antonio og Maria på besøk på Casa Karen. De siste årene hadde helsen begynt å skrante, og Antonio hadde bestemt seg for å overlate driften til sønnen Marco. Han hadde kjøpt og pusset opp en leilighet på Amalfikysten, nær Napoli, der han kom fra. Flere år hadde han invitert oss til å være sammen med dem der nede. Da vi besøkte restauranten i februar, fikk vi enda til en flott kalender fra stedet, for virkelig å friste oss. Vi lovet å bli med dem til Amalfikysten denne høsten. Det ble umulig på grunn av pandemien.
Så fikk vi i går melding om at Antonio er død, og begraves i morgen mandag 16.november. Han har lenge slitt med nyresvikt, og ventet på ny nyretransplantasjon etter en tidligere mislykket transplantasjon. Han måtte til dialyse to ganger i uken, men var til det siste på plass i restauranten. Sist vi så han, så han ikke godt ut. «Er dette siste gangen vi ser Antonio» sa vi til hverandre da vi forlot restauranten.
Etter noen år ved restauranter i Manchester, startet Antonio en restaurant i Asti by, senere i Montegrosso. Og det var ikke uvanlig at man med bakgrunn fra Napoli hadde kombinasjonen av Pizza og sjømat. Det ble en stor suksess.
Jeg glemmer ikke en gang jeg hadde en frankofil venn med ned for å jobbe i vinmarken noen dager. Da jeg foreslo at vi kunne dra på en pizzeria på kvelden, rynket han litt på nesen, men gikk med på det. Da vi satt oss, sa jeg «Glem pizza og hva som står i menyen. Hva kunne du virkelig ønske deg i kveld.» «6 østers og moules-frites» kom det raskt. Jeg vinket på Antonio « Min venn kunne tenke seg …..» Ikke et ord, han bare forsvant å vartet opp med førsteklasses østers fra Bretagne, blåskjell dampet i hvitvin, aioli og pommes frites. Min venn var målløs.
I 2012 ble Antonio slått til ridder av Silvestriordenen og vi var gjester. Han omtalte i alle år Bodil som sin søster.
Antonio var ikke noen brautende fyr, men en som gjorde mye godt for de som trengte det. Noe som førte til at han ble slått til ridder både av den pavelige Silvesteriordenen og Republikken Italia.
Det er rart å tenke på at en restaurant kan bli et andre hjem. Det var nemlig det Antonios restaurant var for oss.
De første årene som producer fikk jeg prøve meg på en lang rekke tema og formater, både på film, i studio og med OB (Outdoor broadcasting). Og det kunne jeg godt ha fortsatt med. Men så var det bare det at jeg på den tiden var en av få som var utdannet i undervisningsfjernsyns-produksjon. Opplysningsavdelingen hadde i flere år jobbet med et prosjekt for engelskundervisning. Det var et nordisk samarbeid, og Marianne Wieser hadde vært ansvarlig for den norske delen. Da hun sluttet i Opplysningsavdelingen for å flytte til Stavanger, ble jeg spurt om å overta.
På 70-tallet var det fremdeles mange voksne nordmenn som ikke hadde hatt engelsk på skolen. AOF (Arbeidernes Opplysningsforbund) var spesielt opptatt av at denne generasjonen også skulle få del i internasjonaliseringen av samfunnet.
NRK hadde gjort et forsøk på engelskundervisning i begynnelsen av 60-tallet. Da sendte man serien Walter and Connie, produsert av BBC. I mangel av andre kanaler og programalternativer hadde de høye seertall. Det var bare det at man ikke lærte seg noe. Det var et for passivt opplegg. Reaksjonen på dette og lignende prosjekt, var at man en lang periode i store deler av Europa mente at TV ikke kunne brukes til opplæring.
Den første engelskserien ble sendt på NRK i 1963
Men så bestemte man seg for å gjøre et nytt forsøk med basis i Nordvisjonen, samarbeidet mellom de nordiske fjernsynsselskapene. Etter lærdommen fra Walter and Connie, var man denne gangen opptatt av lokal aktivitet. Og nettopp denne kombinasjonen av nasjonalt media og lokal aktivitet, skulle vise seg å bli en stor suksess. På den ene siden NRK fjernsyn og radio, og lokalt markedsføring og arrangering av studiegrupper ved hjelp av AOF og Friundervisningen. I tillegg til brevundervisning fra Folkets brevskole og NKS.
Engelskserien Start ble tidenes største flermedia undervisnings prosjekt i Norge. Første halvår hadde vi mer enn 85 000 deltagere i studiesirkler eller brevkurs. I den siste sesongen Start 6, hadde vi fremdeles over 40 00 deltagere. Og flere ble det siden programmene gikk i reprise i flere år.
Samarbeidet vi hadde fått til med ulike studieorganisasjoner og brevskoler, var starten på en periode med flere store studieprosjekter for voksne, hvor NRK hadde en sentral rolle. Planlegging og gjennomføring var basert på innsatsen fra de ulike partene, koordinert gjennom Samnemda for Studiearbeid. Etter hvert fant myndighetene ut at de skulle regulere dette mer og opprettet Norsk Fjernundervisning. Dette ble fylt av byråkrater som etter manges mening betydde slutten på denne fjernundervisningens gullalder.
Nå drives det meste av fjernundervisning gjennom en rekke aktører og ulike internettløsninger. Tilbudet er omfattende, og det meste kan du lære gjennom en PC. Siden den gang har vi aldri hatt undervings prosjekt hvor så mange har deltatt i samme prosjekt
Det var altså engelskserien Start som var starten for min karrierer innenfor undervisning i NRK. Og det skulle bli mange spennende prosjekt før gullalderen var over.
