Posts published in oktober 2020

Første program på lufta – Fra dampradio til sosiale medier del 8

Published 9. oktober 2020

Første program på lufta – Fra dampradio til sosiale medier del 8

Fra programmet "Livet på Finnskogen i dag" Med Birgit Gjernes som intervjuer.

Nyåret 1973 var jeg tilbake etter produceropplæring i England. Det var rimeligvis ingen ledige jobber som sto klar. Leiligheten vår i Oslo var leid ut fram til sommeren, så det var ikke annet enn å slå seg til ro hos svigers på Brunlanes, der Bodil hadde tatt ulike lærervikariater. Svigerfar Petter hadde et bra nettverk og skaffet meg en midlertidig jobb hos Faugstad elektrisk i Larvik. Egentlig skulle jeg være hjelpemann sammen med en sjåfør, men så oppdaget de at jeg både trivdes og klarte å være med på verkstedet hvor jeg reparerte vaskemaskiner, støvsugere og miksmastere. Her fikk jeg utløp for gleden ved å mekke i påvente av jobb i Oslo. Jeg hadde sendt en rekke brev til avdelinger i NRK Fjernsynet, men responsen var mager. «Så hyggelig å høre fra deg. Vi har for tiden ingen ledige oppgaver, men skulle det dukke opp….». Det gikk uker og måneder og Faugstad lurte på om jeg ikke likegodt vil bli ansatt som reparatør hos han.

På slutten av våren fant jeg ut at jeg kanskje burde ta en tur inn til Oslo og gå fra avdeling til avdeling, for å se om det dukket opp noe.

Og sannelig, den første jeg støtte på var Kari Borg Mannsåker i Opplysningsavdelingen. Hun hadde røket uklar med en av sine programmedarbeidere og sparket ham samme dag, og nå trengte hun desperat en som kunne overta. Det startet med at jeg var innslagsansvarlig i serien «Kunst - kultur. Angår det meg?». Det handlet oftest om åpninger av utstillinger, med filmopptak av bilder, skulpturer, tepper og korte statement fra kunstnere. Kanskje ikke det mest spennende, men jeg hadde fått meg et engasjement. Nye faste jobber i NRK hørte til sjeldenheten.

Den første tiden handlet det om korte reportasjer utenfor studio. På den tiden hadde man ikke elektronisk opptaksutstyr for dette. Man måtte jobbe med film. Og det var jo rimelig greit for en nyutdannet producer. Man hadde et kamera og en fotograf som gjorde det meste av jobben under opptak etter litt generelle anvisninger fra den nyutdannede. Ikke for det, det var omstendelig nok. Selv om det bare var snakk om et innslag på 4 minutter, hadde man med seg fotograf, lydmann, lysmann, sjåfør og skript. Nå er du heldig om du får med en til å hjelpe deg.

De første månedene holdt jeg på med «Kunst - kultur. Angår det meg?» (For en tittel!!) En av de større reportasjene handlet om Riksteateret på turne i Møre og Romsdal. Jeg hadde med Birgit Gjernes, som gjorde intervjuene. Hun var kultursjef i NRK, og kjent for sin nynorsk når hun valgte å bruke sin egen dialekt. I radio hadde hun ansvarlig for en rekke programposter, ikke minst om lyrikk.

Under reportasjeturen fikk vi god kjemi og hun fortalte om sitt nye prosjekt: en dokumentar om livet på Finnskogen og forfatteren Åsta Holt. Om jeg kunne tenke meg å ha regi?

Så vidt jeg husker var dette det første hele programmet som jeg hadde produceransvaret for.

Programmet handlet om fraflytting fra distriktene og om kampen for mer liv i våre utkantstrøk. En like aktuell problemstilling i dag. Jeg husker jeg ble så betatt av de endeløse

Dette var en tid der NRK fremdeles så på sin hovedoppgave å være folkeopplyser og kulturbærer. Dette viste seg tydelig i valg av kringkastingssjefer. De to sjefene jeg tjente under var Toralf Elster og Bjartmar Gjerde. Den første forfatter, den andre med bakgrunn i AOF, Arbeidernes Opplysningsforbund. De var nok også de siste som var opptatt av NRK’s oppdragene rolle. Med Einar Førde kom en nødvendig modernisering, vil noen si. En utvikling mot kommersialisering og fokus på underholdning, vil andre mene.

Her kan du se hel programmet «Livet på Finnskogen i dag» sendt desember 1973. Produsert av Lars Jørgen Mørland 24 år gammel!

Pastor, pasto og pasta – 15 år i Piemonte del 9

Published 6. oktober 2020

Pastor, pasto og pasta – 15 år i Piemonte del 9

Noen av de beste minnene fra tiden på Casa Karen handler om måltider. Her med en gjeng fra Bergen som besøkte oss flere ganger.

Denne gang hadde jeg tenkt å dvele ved det italienske måltid og begrepene som brukes rundt det. Og det er viktig. For måltidene er sentrale i alle italieneres liv. Tenker du å komme på innsiden av den italienske kulturen, er dette absolutt et sted å begynne.

Min far var som nevnt pastor i Frikirken. Pastor er italiensk og betyr hyrde eller gjeter. Og en gjetergutt, altså meg, heter pastorello. Det har det samme utgangspunkt som i pasto som betyr måltid, men kan også bety å fore og billedlig: å gjøre offentlig.

Pasto i betydningen av måltid brukes ikke ofte alene. Skal man snakke om et måltid, sier man gjerne pranzo for lunsj eller cena for middag. Pasto brukes mest i kombinasjon med forstavelser og endinger som antipasto, som brukes om en forrett. Antipasto betyr egentlig før måltidet. (Flertall: antipasti).

Ordet for konditori er pasticceria, som springer ut av det samme.

Så har vi pasta, som egentlig betyr deig. I norsk bruker vi også begrepet i ulike sammenhenger, som i tannpasta. I italiensk dagligtale brukes det oftest som en fellesbetegnelse for spagetti, ravioli eller en lang rekke andre varianter, laget av mel og vann eller egg.

Ulike områder i Italia har sine pastafavoritter. I vårt område bruker man tagliatelle, en type båndspagetti fremfor spagetti som er runde tråder.

Å lage god pasta er veldig raskt og enkelt. Det eneste du trenger er mel og egg og kanskje en pastamaskin. Her kommer en liten pastaskole.

En liten pastaskole

Denne oppskriften har jeg fra min gode kokkevenn Gino. Den er en standardoppskrift som kan brukes til all type pasta. Jeg bruker vanlig "norsk" hvetemel. Det fungerer utmerket. Ingen vits å bruke durumhvete. Da må du bare elte deigen dobbelt så lenge.

Oppskriften er så enkel at du ikke trenger å skrive den ned. Til en god porsjon trenger du ett egg og 100 gr mel. Så er det bare å gange opp. Her har jeg laget to porsjoner.

Hell melet på benken og lag en grop for eggene.

Så bruker du en teskje for å trekke ned noe av melet og blande det med eggene.

Hold på med dette til alt melet er blandet inn.

Så må du elte deigen til den blir jevn . Det tar gjerne en 4 - 5 minutter.

La deigen hvile minst en halvtime, gjerne i kjøleskap.

Nå innstiller du rullen på pastamaskinen på det høyeste tallet som gir den største åpningen.

Del deigen i passe biter og kjør den gjennom valsen. Du kjører den ni ganger gjennom den store åpningen for å få deigen elastisk. Brett deigen en gang for hver runde.

Sørg for at pastaplaten dekkes med litt mel nå og da. Etter å ha kjørt platen ni ganger med den største åpningen, reduserer du denne ved å vri hjulet til et lavere tall. Nå skal du bare kjøre gjennom en gang for hver ny innstilling. Når hjulet står på 1, er platen ferdig. Skal du lage lasagne, er det bare å dele opp platen i passe biter.

For å lage tagliatelle kjøres nå platene gjennom en av rullene på den andre siden som deler platen i passe strimler.

For å unngå at pastaen klistrer seg sammen drysser du litt mel over....

... og rister pastaen lett. Dette kan du gjerne flere ganger om det går lang tid før pastaen skal brukes. Du kan også henge pastaen over en stokk slik at den tørker.

La pastaen fosskoke i en stor gryte med vann tilsatt vann. Fersk pasta tar ikke mange minuttene før den er pass kokt. Sil av vannet og legg pastaen tilbake i kjelen.

Så heller du sausen du vil bruke i kjelen og blander godt.

Men du trenger ikke egen saus. Jeg elsker å bare blande inn litt godt smør sammen med revet blader av salvie, servert med litt revet parmesan.

Over ser du en annen enkel løsning. I en kjele hadde jeg i en hakket sjalottløk som jeg surret med litt olivenolje. Når løken var gylden, tok jeg i noen spiseskjeer med hvitvin som jeg nesten lot koke inn før jeg helte i en dl fløte som igjen fikk koke litt inn før jeg tilførte en spiseskje parmesan og hakkede valnøtter.

Landet til Skippern og Roy Rogers – Etterkrigsgenerasjonen del 10

Published 5. oktober 2020

Landet til Skippern og Roy Rogers – Etterkrigsgenerasjonen del 10

Foto: Dawe collection. Pir 97 på Manhattan.

Vi skriver våren 1956 og Stavangerfjord har nettopp lagt til kai ved pir 97 på Manhattan. I den store ankomsthallen lette alle etter sin bagasje. Ved avreise hadde alle klistret på merkelapper med første bokstav i etternavnet. Så vi gikk til den delen av hallen hvor alle M’ene sto. Det er ikke så mange år siden den siste av familiens amerikakofferter med M- merket forsvant.

*Det var en slik merkelapp vi hadde på bagasjen. Bare at vi hadde en M. Dette var sikkert merke til en som het Christensen eller noe sånt.*

For en 7 åring fra Flekkefjord må det ha fortont seg temmelig overveldende. Alle menneskene, skyskraperne og ikke minst alle bilene. Det var mammas kusine og mann som kom og hentet oss. De bodde i Brooklyn. Her skulle vi bo de første dagene i det nye landet. Her skulle jeg også for første gang møte fenomenet som skulle prege store deler av livet, nemlig fjernsynsapparatet.

Dette var fire år før de første prøvesendingene for fjernsyn skulle starte i Norge. Riktig nok hadde man startet med noen testsendinger fra et provisorisk studio på Tryvann i 1954. Da var det registrert fire private apparater i Norge. Siden gikk det tregt. Vi skulle komme til å ligge etter Sverige og Danmark i mange år. Årsaken var behov for streng prioritering under gjenreisingen etter krigen. Fjernsynet ble sett på som luksus og kunne derfor vente. Det måtte være viktigere å sørge for god radiodekning over hele landet. Først i 1960 så man seg råd til å starte opp med fjernsyn for alvor, foreløpig med 4 sendinger i uka. I den første tiden var det Østlandsområdet som var dekket. Utbyggingen gikk sakte, og først i 1967 hadde hele fastlands Norge mulighet til å ta imot vår ene fjernsynskanal.

I USA hadde 3 millioner fjernsyn i 1950, så de var godt i gang da jeg møtte fenomenet i 1956. Allerede fra starten av var det finansiert gjennom reklame. Fjernsynet skulle bli en innretning som forandret mye av hvordan vi levde. Av de mer morsomme utslagene var at et vannverk i Ohio i 1954 som klaget over problematiske topper i vannforbruket hver gang det var reklamepauser på fjernsyn. Dette fordi alle seerne benyttet pausene til toalettbesøk!

Noe av det som fengslet meg mest, var cowboyserier. Særlig med Roy Rogers og hans hest Trigger i «The Roy Rogers Show». Han var både tøff cowboyhelt og countrysanger. Og så var det selvsagt Skippern. 1956 var nemlig året da man begynte å sende Popeye the Sailor (Skippern) som del av et ukentlig barneprogram. Det ble et fast innslag i livet.

*Den store helten Roy Rogers med hesten Trigger.*

Å se levende bilder i en boks, var sikkert spesielt for 7 åringen, men allikevel ikke helt ukjent, for han hadde jo sett levende bilder på filmduken. Ikke bare i Metodistkirken i Flekkefjord, men også sammen med bestefar på Festiviteten i Skien. Der så vi Per Høst vise en av sine dokumentarfilmer fra Sør Amerika. Så film var et kjent fenomen.

Nå er det omvendt. Forrige uke hadde vi med yngste barnebarn på kino for første gang. Da han kom inn i salen og så opp på det store lerretet utbrøt han. «Det der var en stor TV»

Etter et par dager bar det videre til West Orange i New Jersey, rundt en times kjøretur fra Brooklyn. Et av minnene fra kjøreturene mellom New York og West Orange, særlig når det skjedde på kvelden, var de store brannene vi passerte. De lyste opp nattehimmelen. Det var store områder med søppel fra storbyen som ble brent. Tykk og svart røyk spredte seg ofte til motorveien vi kjørte. Kanskje mitt første møte med miljøutfordringene som bare skulle bli større og større.

Piemonte har det meste – 15 år i Piemonte – del 8

Published 2. oktober 2020

Piemonte har det meste – 15 år i Piemonte – del 8

Foto: Adobe stock. Torino, en av de vakreste storbyer i Europa.

Da vi bestemte oss for å kjøpe hus i Agliano, var vi opptatt av hvor sentralt det lå i Italia. Dette ville være et utmerket utgangspunkt for turer til ulike deler av Europa. Og de første årene gjorde vi nettopp det. Med bil tok det 4 timer til Lyon, 8 timer til Paris, 4 timer til Genève, 6 timer til Roma og 4 timer til Venezia. Men gradvis fant vi ut at vi ikke trengte å dra så langt for å oppleve store variasjoner. Piemonte viste seg å være full av fantastiske opplevelser.

Det første vi gjorde oss kjent med var Torino, hovedstaden i Piemonte. Under en time å kjøre fra Agliano Terme. Her ligger også det kongelige slott som er vel verdt et besøk. I domkirken oppbevares Kristi linklede som stilles ut en gang hvert tiende år. Av andre ting man ikke må gå glipp av er: filmmuseet og det egyptiske museet. For øvrig finner du alt en storby har å by på.

Men det som gjør sterkest inntrykk når jeg besøker Torino er hvor vakker den er. En av de vakreste byene i Europa, rent arkitektonisk. Du opplever at den byplanen man startet med, holder man på ennå. Det er ingen gamleby og en ny bydel. Alt har vokst integrert innenfor de akser og linjer byen hadde fra starten.

*Foto Adobe Stock Lago Maggiore , Isola Pescatori*

Piemonte har også en av de vakreste innsjøene, Lago Maggiore. Vi har flere ganger besøkt byen Stresa på vestsiden, og de vakre øyene utenfor. Besøker du Stresa, må du endelig legge inn en øyhopping. Det går rutebåt mellom Stresa og øyene dagen lang. Jeg foreslår at du først besøker øya Isola Bella og barokkhagen. En av de mest berømte og spesielle hagene i Europa Så kan du hoppe videre til Isola Pescatori, og gjerne ta en lunsj ved vannkanten på restauranten Albergo Ristorante Verbano.

*Resarchnet. De viktigste områdene for rødvin i Piemonte.*

Piemonte har det meste. I syd, vest og nord er regionen omkranset av fjell, både mot Sveits i nord, mot Frankrike i vest og regionen Liguria i syd. Midt mellom disse fjellene ligger Po platået. Under Kritt- perioden for 100 millioner år siden, da det Afrikanske og Europeiske kontinent braste sammen ble deler av platået hevet. Det er det gule feltet i kartet over. Dette var sedimenter fra havbunden som ble hevet så de dannet det karakteristiske bakkelandskapet. Langhe, Roero og Monferrato. Fremdeles finner man skjell og andre rester i bakken, som viser at området en gang har vært under vann.

Her ligger noen av verdens beste vinområder. Sammensetningen av jordsmonnet varierer sterkt, og skaper ulike forutsetninger for ulike druetyper. Lengst i vest, finner man området som passer beste for Nebbiolodruen. Som kan bli Barolo, når den dyrkes rundt landsbyen Barolo, og Barbaresco om den dyrkes rundt landsbyen Barbaresco.

Så viste det seg altså at vindruen Barbera trivdes best i området Asti. Men som man ser er det stort. For stort mente mange. Noen deler av dette området egnet seg egentlig ganske dårlig, noe som tidvis ga Barbera d’Asti tidvis et dårlig rykte.

Etter en tid ble man så enig om at, en mindre del av Barbera d’Asti område er nok det som egner seg aller best. Så i 2014 definerte man det beste området for Barbera. Herfra kunne man kalle sin beste vin Nizza DOCG. Og vår landsby er blitt en del av dette. Agliano Terme og Byen Nizza Monferrato er de to kommunene i verden med størst areal for Nizza DOCG, den beste Barbera’en som finnes.

Jeg spurte for noen år siden vin-nestor Michel Chiarlo, hva han tenkte om Barbera i forhold til annen vin han laget. Han produsere også Barolo, Barbaresco og Gavi. «Disse andre vinene» sa han, «er viner vi har dyrket og utviklet gjennom mange hundre år. Barbera og nå Nizza er ennå ung som kvalitetsvin. Når vi ser hva vi har fått til i løpet av de siste tiårene, er Barbera en av de mest spennende vinene å følge.»

Så det har vært litt av en reise, fra vi kjøpte hus i Agliano Terme. at av mange landsbyer i Piemonte som produserte Barbera til i dag, da landsbyen anses å være hjerteområde for Barbera vin i verden.