Press "Enter" to skip to content

Posts published in september 2020

Hagen Vår i Røyken

0

I det første innlegget om Hagen Vår, påpekte jeg behovet for å gjøre noe med hagen rundt huset her i Larvik. Den er ikke stor, desto viktigere er det å planlegge den godt. Senere har jeg påpekt usikkerheten knyttet til jernbaneutbyggingen i Larvik.

Den blå/hvite streken på fortauet utenfor huset er en stadig påminnelse om det. Dersom det nye dobbeltsporet kommer her, vil huset vårt gå med. Så vi tenker nok at vi  ikke setter i gang med en større utbygging av hagen før vi ser hvordan dette går. Trist, for det kribler litt etter å begynne.  Å planlegge en liten hage er på flere måter mer spennende enn  om man har en stor tomt. Det har jeg nemlig erfaring for.

Etter å ha sendt flere år med hageprogram i NRK fjernsynetfra Dagfinn Tveitos hage i Nittedal, fikk vi en voksende kritikk for å bruke en så stor hage. Den  var ikke  representativ for hva folk flest hadde. Nå var ikke Dagfinns hage større enn ca et mål, som på den tiden var helt vanlig. Den var bare så godt utnyttet, at den virket større. Uansett, vi ønsket å finne en mindre hage. Dette skjedde samtidig med at Bodil og jeg skulle bygge hus i Røyken utenfor Oslo. Dagfinn mente dette måtte være et perfekt prosjekt  for neste års hageserie.

Her er huset akkurat ferdig og innflyttet.

Vårt hus i Røyken hadde grunnflate på litt over 75 kvm og hageareal på litt under 200 kvm.. Hva kunne man få ut av det, tro? Morten Grindaker, en av Norges beste hagearkitekter ble koblet inn og resultatet ble imponerende.

Det tok ikke Grindaker lang tid å komme på løsningen. Her ser du planen. Det var utrolig hva han fikk plass til. 10 frukttrær, grønsakssenger nok for sommerhalvåret, tørkeplass, godt med sitteplasser for ulike tider på dagen og mye mer.

Det som overasket oss var at han hadde plassert såpass mye av hagen på utsiden av leveggene. Var ikke hagen liten nok i utgangspunktet? Også var det alle de høye leveggene. Mange av naboene reagerte på at vi ville lukke oss inne. At det var usosialt, at det var trangt nok mellom husene. Der tok vi alle skammelig feil. Leveggene skapte rom det var hyggelig å være i. Så det ble her naboene ofte var.

Her er Daginn Tveito og Marten Grindaker etter at levegger og dekke er ferdig.

En del av programmene fra Hageserien, er tilgjengelig i NRK arkiv. Men det er usikkert hvor lenge dette er tilfelle.

https://tv.nrk.no/serie/hagen-vaar

Hagearealet her i Larvik er mindre, under 150 kvm. Likevel tror jeg det er mulig å få mye ut av denne hagen også.  Og selv om det nok går noe tid før vi vet hva som skjer med jernbanen og dermed huset, kan det være morsomt å starte tankearbeidet.

Syltet squash

Vi har tidligere sett på hvordan vi kan få noe til å gro raskt og være nyttig i tillegg. Squash er en slik plante. Jeg har vist hvordan man kan lage friterte squashblomster, og jeg kan love at det er blitt en god del sådanne i løpet av sommeren. De fortsetter å gi blomster og frukt.  Får man mer enn man kan bruke i det daglige, kan det være en god ide og lage syltet squash. Det er herlig blant annet til kjøttretter.

Dette trenger du

½ kg renset squash

1,5 dl hvitvin- eller eplesidereddik

3 dl sukker

5 dl vann

50 gr ingefær

Dette gjør du

Skrell squashen og fjern kjernen med frøene.

Skjær den i passe biter. Skrell og skjær fersk ingefær i tynne skiver.

Kok opp vann, eddik, sukker og ingefær. Ha i squashen og a det hele trekke til bitene er blitt blanke og møre. La det ligge på rene glass. I løpet av en ukes tid er de klare til bruk.

På campingtur i Europa – Fra dampradio til sosiale medier del 5

2

Miljøvern dukket opp som en et viktig samfunnsperspektiv rundt 1970. Vi hadde så langt vokste opp med total mangel på begrep som kildesortering,  gjenvinning, sparepærer og drivhuseffekt.

Ikke for det, vi var kanskje vel så gode når det gjaldt miljøvett. Vi pantet brus- og melkeflasker - om vi ikke hentet melk i egne spann. Handleposer i plast fantes ikke. Vi brukte vesker og handlenett.  Skulle vi ha smågodt fikk vi det ikke i plast men papirkremmerhus. Vi sparte på strømmen for å unngå dyrt overforbruk, med strømmåler på kjøkkenet. Vi hadde papirinnsamlig.

Så var vi alle medlemmer av Dyrebeskyttelse må vite.

Et av de første miljøtiltakene som fikk betydelig presse i Norge var «Den siste alke». Det var kunstneren Marius Heyerdahl som hadde bygget om en campingvogn til en svart oljetilsølt alke. Bakgrunnen var at man hadde oppdaget områder i Nordsjøen som var helt dødt som følge av kjemiske fabrikker som dumpet gifttønner i havet.  Hans plan var å reise rundt i Europa med denne installasjonen og protestere mot forurensingen.  Marius hadde fått finansiert prosjektet, og hadde engasjert fotograf og regissør Jan Horne.  Han manglet bare en lydmann.

Foto: Eggen museum. Det var nok ikke mange eksemplarer av denne reportasjeopptageren til Tandberg, men jeg hadde altså en av dem.

Våren 71 hadde jeg jobbet i Fjernsynsteateret som inspisient. Etter det hadde jeg ingen ny kontrakt og måtte finne på noe å gjøre. Sammen med en annen inspisient, Jon Hagen, planla vi å produsere litt i det små for NRK. Det første vi gjorde, var en serie om badevett for Barne og undomsavdelingen og noen reportasjer on utrykningspolitiet . Jon kjøpte seg et 16 mm kamera og jeg en båndopptager. En Nagra var for dyr , så det ble en Tandberg modell 11. Den enste portable opptager de laget.  Det var en dyr investering, og jeg er usikker på om det ble noe overskudd før vi la ned hele prosjektet. Men før vi gjorde det, hadde Jon fått nyss om et prosjekt som trengte en lydmann, og slik ble jeg altså del av denne hippiegjengen på tre som reiste rundt i Europa og demonstrerte og laget film om det hele. I en tre ukes tid bodde vi delvis i alka/campingvogna,  eller hos meddemonstranter som Marius hadde organisert på vår vei. Vi fikk god presse, ble jaget av politi og advokater, og hadde enda til alka i studio på NTV News i London.

Undertegnede med Marius og tysk meddemonstrant i Bonn

Under denne turneen besøkte vi redaksjonen i det nystartede tidsskriftet The Ecologist i England. Da gikk det for første gang opp for meg at vi sto overfor en mye større og sammensatt utfordring en noen døde alker i Nordsjøen. Noen år senere skulle jeg lage fjernsynsserien som introduserte økologibegrepet i Norge, Det stor samspillet.

Prosjektet om Den siste alke fikk en heller lunken mottagelse. Vi ble vel sett på som litt smårare.

Marius tok noen år senere livet sitt etter å ha dumpet mye av kunsten sin i sjøen. Sønnen, Hauk Heyerdahl, fikk for noen år siden organisert en leteaksjon etter farens kunst. Den ble funnet rett under Oddernesbroa i Kristiansand. Og hvem finansierte letingen etter Marius sin kunst, hvem andre enn vår nye oljefondsjef Nicolai Tangen.

I den forbindelse ble det ny interesse for alke-prosjektet, og NRK laget bland annet en radiodokumentar hvor jeg var med.

https://radio.nrk.no/podkast/radiodokumentaren/sesong/siste/l_ab6575b6-55f0-4c78-a575-b655f05c7864

Fjernsynsprogrammet vi laget finnes på YouTube delt opp i flere episoder.

https://youtu.be/isjnbr3wrUE