En apetizer skal være en liten munnfull som skal trigge smaksløkene. Den serveres gjerne før rettene som står på menyen. På en topprestaurant som Piazza Duomo i Alba, kan bordet bli fylt av slike små lekkerbiskener før den første forretten. Eller bare som en liten ouverture til en enkel hovedrett, slik vi fikk den hos Hroar Dege på Tre Kokker tidlig på 70 tallet. Enklere kan det ikke gjøres, og det smaker veldig godt.
Skjær agurken i ikke for tynne skiver. Kok opp godt saltet vann. (2 spiseskjeer salt til ½ l vann) La agurkskivene trekke ett minutt. Skyll raskt under kaldt vann. Agurkskivene skal fremdeles være sprø.
Flekkefjord folkeskole er lagt ned, men veien opp heter fremdeles skolebakken
Vi skriver 1955 og det har gått 10 år siden krigens slutt. Endelig var pastorboligen bak Frikirken i Flekkefjord klar for innflytting, og etter en omflakkende tilværelse har jeg sikkert hatt håp på et roligere liv. Jeg har hørt at jeg ble ansett som en trivelig og oppvakt liten lyslugget gutt. Noen hadde gitt meg en bok med bilde av to barn på en vei. Min første lesebok. Jeg lærte meg de første bokstavene og klarte å tolke de første tekstene:
Per ror i en båt. Rap er med. Rap er rar. Han vil til Rut. Per ror til Rut.
Man fikk oppfatningen av at jeg måtte være en smart fyr, som likegodt kunne begynne på skolen selv om jeg ikke ble 7 før i februar året etter.
Det første halvåret gikk uten de store hendelser, så det må vel ha gått sånn noenlunde. Jeg husker første dag, da vi ble spurt om hva vi skulle bli. Jeg hadde aldri tenkt over det, så jeg lyttet til hva de andre guttene sa. Det var stort sett brannmann og bussjåfør. Jeg valgte brannmann og skilte meg sånn sett ikke ut fra de andre.
Pappa hadde ved flere anledninger sagt at han kunne ta med meg og de andre guttene i klassen på tur i skogen. Jeg fortalte det til de andre i klassen og de syntes det var en god ide. Men hver gang jeg tok det opp med pappa, passet det ikke akkurat nå. Guttene i klassen ble mer og mer utålmodige, og tilslutt beskyldte de meg for å ha løyet for dem. Jeg fikk panikk, og proklamerte at dette var dagen da det skulle skje. De kunne komme hjem til meg litt etter at skolen var slutt. Jeg var selvfølgelig livredd for hva pappa ville si. Han ble selvsagt sint for at jeg uten videre hadde lovet noe sånt. «Men det var jo du som …..» Heldigvis forsto han til slutt min fortvilelse og la fra seg det han holdt på med. Da guttene kom, hadde han til og med skaffet noe sjokolade som proviant for turen. Det ble en fin dag.
Det var nok her den lille jenta frøs fast tunga i rekkverket.
Det andre minne fra dette halvåret, var at noen hadde lurt en liten jente til å slikke på rekkverket opp til skolen mens det var minusgrader. Tungen frøs fast , og hun gråt av smerte. Det tok litt tid før noen voksne kom med en gassflamme og varmet opp metallet så tungen løsnet. Det var en skjellsettende opplevelse.
Det var på denne tiden de voksne begynte å kalle meg for Lasse, gjerne ved å føye til Lasse, Lasse liten, verden er så stor, så stor. Jeg tror det var første gang jeg oppfattet at dette med livet ikke er så enkelt likevel. Jeg som hadde følt at alt gikk fremover og oppover, at man vokste og ble større dag for dag, var altså likevel bare en liten en.
Strofen Lasse, Lasse liten er et dikt som inngår i en fortelling av den svenske forfatter Zacharias Topelius. Fortellingen heter Världen är så stor, så stor og handler om en liten gutt som sender små båter av ertebelger ut i verden, og følger etter i sine drømmer. Der møter han alt mulig han som skremmer ham. Til slutt synger John Blund sangen som fører lille Lasse tilbake til hjemmet.
Da det nærmer seg jul røper pappa en nyhet for familien. Vi skal til Amerika, hvor han skal være pastor for en menighet i West Orange, New Jersey.
Ikke før hadde vi flyttet inn i pastorboligen bak kirken, før vi var på flyttefot igjen. Nå har frikirken flyttet og pinsebevegelsen overtatt bygget.
Jeg er fremdeles 6 år og har allerede bodd i Arendal, i Sannidal, på Sirnes, så til Flekkefjord hvor vi først bodde på Uenes, så Tjørsvågstrand, før vi endelig kunne flytte inn i pastorboligen.
De små båtene av ertebelg skulle sendes ut i verden og jeg måtte følge etter.
Världen är så stor, så stor, Lasse, Lasse liten!, Större än du nånsin tror, Lasse, Lasse liten!
Där är hett och där är kallt, Lasse, Lasse liten! Men Gud råder öfverallt, Lasse, Lasse liten!
Många mänskor lefva där, Lasse, Lasse liten! Lycklig den, som Gud har kär, Lasse, Lasse liten!
När Guds ängel med dig går, Lasse, Lasse liten! Ingen orm dig bita får, Lasse, Lasse liten!
Säg, hvar trifves du nu mest? Lasse, Lasse liten! Borta bra, men hemma bäst, Lasse, Lasse liten!
Den gamle gården var seksjonert i 3. Garbi og Beppe bodde i den gule delen.
Vi hadde fått oss hus i Italia, hadde startet et «never-ending-story» oppussingsprosjekt, og gjort oss kjent med vår landsby, Agliano Terme. Med beskjedne ferdigheter i italiensk hadde vi ennå begrenset kontakt med de som bodde her. Vi følte oss likevel ganske velkommen. Når vi spaserte den korte veien inn til sentrum av landsbyen fikk vi alltid et smil, et nikk og et «buongiorno» når vi passerte noen. Vi følte oss sett, selv om ingen kjente oss ennå. Det var bare så veldig forskjellig fra det vi var vant til i Norge. Her ser man gjerne i en annen retning, selv når man møter en halvkjent.
Huset vi hadde kjøpt, hadde vært en del av en gammel gård fra 1860. Det hadde blitt seksjonert i tre deler og vår del lå nederst. De som bodde i den nærmeste delen, var Gabri og Beppe. De jobbet begge med noe informasjonsarbeid vi aldri helt har forstått hva var. Deres engelsk var dårligere enn vår italiensk, så kommunikasjonen var utfordrende. Men vi forsto såpass at de ønsket oss velkommen og at de var glade for at vi ville renovere vår del av den gamle gården. En av de første gangene vi var der nede, ble vi bedt inn på middag. De hadde også bedt deres sønn komme, da han skulle være kapabel i engelsk. Vi tok imidlertid vår lille Cappelens norsk/italienske ordbok med, og det var lurt, for sønnens engelsk var ikke av det forståelige slaget. Vi lurte lenge på hvorfor italienere som kunne litt engelsk, snakket så uforståelig. Helt til vi møtte en italiensk engelsklærer. Vi forsto rett og slett ikke hva hun heller sa. Jeg tror dårligere engelsklærere hadde lært nye engelsklærere som igjen... Ja, du forstår hva jeg mener.
løpet av disse 15 år har dette endret seg radikalt. Nå snakker mange unge et utmerket engelsk.
Garbi tar bilde. Beppe til høyre og deres sønn Roberto i midten. Vi er foreløpig i de innledende runder av forretter og ser optimistisk ut. Som vi ser, hadde vi med oss vin fra vår eiendomsmegler Eli Anne og Frode.Cappelen norsk /italiensk ordbok skimtes på bordkanten helt til venstre.
Men der satt vi hos våre naboer og var glad vi hadde med ordboken. Språket er jo ikke all verdens viktig når stemningen er god. Kvelden skulle imidlertid lære oss en god del om italieneres forhold til mat. Våre kjære naboer hadde bestemt seg for å servere oss tradisjonell bondekost fra Piemonte. Det startet med en serie antipasti, forretter som vanligvis brukes for å skjerpe appetitten. Her var hver antipasto nesten et måltid. Og våre venner kastet seg over maten og tømte tallerkenene på et blunk, mens vi strevde mer og mer for hver rett. Så da hovedretten kom, var vi stappmett. Og for en hovedrett. Tenk deg en stor suppetallerken fylt med polentagrøt toppet med et lass villsvinragu!! Det var bare å ta fatt, vi kunne jo ikke skuffe. De andre var ferdig før vi så vidt var begynt. Det gikk. Men så, etter en liten skål med frukt som vi trodde var avslutningen, og som vi ikke hadde det store problemet med, kom spikeren i kista, eplekake med krem. Du vet den type eplekake der bunnlaget er betydelig tykkere enn laget med epler. Og hadde vi ennå kunnet skåret våre egne stykker! Men nei. Kaken var 360 grader rundt, del på 5 blir 72 grader. Ingen grunn til å la noe stå igjen, og vi klarte det som ved et mirakel.
Jeg husker ikke hvordan vi kom oss ned til vårt eget hus, men vi satt våkne i senga hele natten.
Siden har jeg ofte lurt på hvordan italienerne har dette enorme magemålet fra, uten at de nødvendigvis legger på seg. En restauranteier gjorde rede for hvordan man kunne se om det var italienere eller skandinaver som hadde sittet ved et bord. Ved italienernes bord var alle tallerkenene tomme, hos skandinavene alle glassene tomme. Så vi har hvert vårt.
Jeg har ofte måttet forklare en ulykkelig restauranteier at grunnen til at jeg ikke har spist opp en rett var at jeg var mett, ikke fordi det var noe galt med maten. De pleide ikke helt å godta det. I stedet spurt om de kunne få servere oss noe annet siden vi tydeligvis ikke likte det vi hadde fått. Først da vi besøkte restauranten for n’te gang, innså de at vi kanskje likte maten deres likevel.
De mente det så godt, Beppe og Gabri. De var en del av livet vårt de 15 årene vi hadde Casa Karen. Denne sommeren døde Beppe.
På nytt måtte vi kansellere ferjeturen over Skagerak. I dag var planen å starte en to ukers tur til Italia, men det ble det ikke noe av. Italia er blitt rødt, og Erna har oppfordret til ikke å ta unødvendige utenlandsturer. Siden vi ikke lenger eier hverken hus eller vinmark, har vi ingen presserende grunn til å dra. Men det er trist, for vi savner virkelig våre italienske venner.
Det er en underlig tid vi lever i. På den ene siden går livet som normalt her i Larvik. Det eneste er at vi spriter oss litt ekstra på vei inn og ut av på butikker. Og vi er en del av den nye dansen mellom handlehyllene, der vi uanstrengt beveger oss fra side til side for å holde meteren. Nå og da dukker det opp en utenbys fra med maske. Selv det har vi vent oss til. Men i det daglige går livet sin vante gang. Ikke kjenner vi noen som hverken har dødd eller blitt syke.
Og så på den andre siden. Sjokket fra februar sitter fremdeles i.
På vei over Alpene 20.februar i et Norwegian mens de fremdeles hadde passasjerer.
20 februar var vi på vei til Italia. De første nyhetene om det kinesiske viruset var nådd oss - men fremdeles intet førstesidestoff i Norge. I Italia begynte man å bli urolig. Selv om bare 3 var bekreftet smittet ble vi møtt med sivilforsvaret som tok temperaturen på alle da vi landet på Malpensa. Dagen etter, den 21 februar døde den første av Covid 19 i Italia. I løpet av noen dager eksploderte det, og vi så med vantro hvordan den ene landsbyen etter den andre ble stengt av. Fremdeles var det et godt stykke unna Agliano, ,hvor vi var. Men usikkerheten økte. Ville grensene stenges? Var det trygt å fly? Burde vi heller kjøre hjem?
Dagen før vi skulle returnere 25. februar, var Corona kommet på førstesiden i Norge.
VG forside 25. februar
Vi kom oss hjem med fly 26. februar . Samme dag ble det rapportert om det første tilfelle oppdaget i Norge. Men fremdeles omtalte man det hele som frykt for et stort utbrudd, ennå ingen realitet.
VG forside 27.februar
Så husker vi alle den 12. mars da Erna stengte ned Norge For oss betydde det at de fleste av vårens middager på Villa Karen, og besøkene vi skulle ha på Casa Karen, måtte avlyses. Trist, men det var til å leve med. Andre, som var mer avhengig av et åpent samfunn, hadde mye større problemer.
Så roet det hele seg utover sommeren. Vi følte vel egentlig at det verste var over. Nå har vi hatt lokale store utbrudd, men foreløpig virker det som de har ting under kontroll. Men det gjelder bare den medisinske delen. De økonomiske konsekvensene på sikt, også her i Norge, kan vise seg å bli enorme. Kanskje vil vi se et ras av konkurser for flyselskap og turistnæring. Og globalt registreres rundt 300 000 nye tilfeller av Covid 19 hver dag. Tar vi med mørketallene, har vi nok passert 1 million døde av sykdommen. Det er så stort at det nesten blir uvirkelig.
Så her sitter vi på altanen i Larvik og ser ferja til Danmark og kontinentet gå uten oss, og reflekter rundt dette globale øyeblikk som vil bli en del av verdenshistorien. Jeg tror vi spaserer oss en tur opp i Bøkeskogen.
Vi har tidligere sett at noen planeter raskt dekker store arealer. Det er bra når man ikke helt har bestemt seg for endelig utforming av hagen. Squash er en slik plante. Den er både dekorativ og gir mye godt spiselig. Jeg har vist hvordan man kan lage friterte squashblomster, og jeg kan love at det er blitt en god del sådanne i løpet av sommeren. De fortsetter å gi blomster og frukt. Får man mer enn man kan bruke i det daglige, kan det være en god ide og lage syltet squash. Det er herlig blant annet til kjøttretter.
Dette trenger du
½ kg renset squash
1,5 dl hvitvin- eller eplesidereddik
3 dl sukker
5 dl vann
50 gr ingefær
Dette gjør du
Skrell squashen og fjern kjernen med frøene.
Skjær den i passe biter. Skrell og skjær fersk ingefær i tynne skiver.
Kok opp vann, eddik, sukker og ingefær. Ha i squashen og la det hele trekke til bitene er blitt blanke og møre.
La det ligge på rene glass. I løpet av en ukes tid er de klare til bruk.
