Jeg var bare en av mange i Flekkefjord som dro over "Dammen"
Midt i første klasse var jeg og familien klar for nok en flytting. Denne gang til Amerika. Klar og klar?! Hvorfor kunne vi ikke for en gangs skyld slå oss til ro? Få noe som kunne være et hjem. Ha venner som man ble ordentlig kjent med. Men det alternativet kjente jeg jo ikke, så jeg reflekterte neppe mye over det.
Hva slags småby og samfunn var det jeg skulle forlate sånn midt på 50 tallet? Jeg mener å huske jeg opplevde livet og framtiden som trygg. Man hadde familie og slekt, og en eller annen gruppe man hørte til. Som sønn av en frikirkepastor, eller forstander som det het på den tiden, hadde jeg menigheten som min gruppe. Her ble jeg sett og tatt vare på. Og det var aktiviteter uken igjennom. At Flekkefjord er en del av det mørke bibelbelte merket jeg ikke. Jeg har bare gode minner om sang, musikk og turer.
Var man ikke med i en menighet, kunne man være med i en politisk organisasjon eller avholdslosje eller noe annet. Flere av dem hadde egne barneavdelinger.
På tross av at mange av disse miljøene var rimelig lukket, var det likevel en følelse av nasjonal enhet og samhold. Noe krigen hadde skapt. Krigen og motstandskampen var fremdeles den store felles fortellingen, enten du var rik eller fattig, politisk til høyre eller venstre.
Og andre fortellinger var det jo ikke så mange av. Vi hadde én radiokanal som bare sendte deler av dagen. Lokale aviser formidlet stort sett det som skjedde som referater på en diskre og servil måte. Gravende journalistikk hadde ingen hørt om.
Det var likevel noe som ga norske barn nye felles opplevelser. Det var barnetimen for de minste og vi fikk bøker som kom ut knyttet til det vi hadde hørt på radioen. Bøker som Folk og røvere i Kardemomme by av Thorbjørn Egner (1955) og Kjerringa som ble så lita som ei teskje av Alf Prøysens (1956).
Jeg mener også det var en følelse av økonomisk enhet. Selv om noen hadde mer enn andre, var vi alle på vei mot en bedre framtid. Framtidstro, het det visst.
Sånn sett var det ingen grunn til å emigrere til «Junaiten». Selv om de store bølgene av nordmenn som reiste til Amerika var over, var det fremdeles mange som ville prøve lykken «over there». Det ble sagt at det var like mange nordmenn i USA som i gamlelandet. Og det var disse miljøene som dannet kirker og trengte norske prester som kunne komme over.
«Man fikk et kall» het det. Det var det som styrte vår familie. Når pappa sa at han hadde fått et kall, kunne det bety at han hadde fått en gudegitt følelse av at han skulle foreta seg et eller annet. Men det kunne også bety at han hadde fått et brev med forespørsel å bli pastor et eller annet sted. Det var det som hadde skjedd, da vi nå gjorde oss klare for avreise. En liten menighet i West Orange, New Jersey trengte pastor. Det eneste jeg husker fra forberedelsene, var at vi alle måtte inn på USA’s ambassade i Oslo for å få visum, og at vi måtte ta koppevaksine.
«Kall» Et ord med mange vonde minner knyttet til. Hvorfor kunne ikke pappa ha valgt det samme som brødrene sine, som fikk jobb i grossistfirmaet til farfar? De hadde god lønn og eget hus. Hva var denne drivkraften som trumfet alle andre hensyn?
