Posts published in september 2020

Hvordan bli en producer? – Fra dampradio til sosiale medier del 7

Published 30. september 2020

Hvordan bli en producer? – Fra dampradio til sosiale medier del 7

For oss som drev med fjernsyn på 70 tallet var BBC alle kringkasters mor. Her deres fjernsyns senter White City.

Ønsker du å utdanne deg for jobb i fjernsyn, finnes det i dag et utall av muligheter. Hvert år pøses det ut nye kull med fotografer, journalister, regissører og en rekke andre profesjoner fra landets mange medieutdannings tilbud. Mon tro hvor mange av dem som kan livnære seg av dette etter hvert. Kampen om jobbene er hard.

Det var ingen medielinje eller filmskole i Norge da jeg var ferdig med videregående. Nå kryr det, og ved flere av dem har jeg vært engasjert som lærer.

*Foto. Danvik. Danvik Mediehøyskole hvor jeg var timelærer i flerkameraproduksjon på 90 tallet.*

Både ved Gimlekollen og Danvik som nå er høyskoler, har jeg undervist i flerkameraproduksjon (studioproduksjon). Det er mange år siden nå. Du føler virkelig at du har vært med en stund, når du møter folk som er opplært av noen jeg selv har hatt som studenter.

Hvordan kunne jeg komme meg videre?

Tilbake i 1972. Det var på mange måter en sorgløs tilværelse å være innspillingsleder, men det var producer jeg ønsket å bli. Producer var betegnelsen man den gang brukte for de som hadde regi. Eller egentlig en som både var produsent og regissør. Det var først senere man skilte mellom de to ansvarsområdene. Som producer hadde du ansvaret for alt fra ide til programmet var sendt.

En produsent er prosjektleder som følger produksjonen administrativt og er ansvarlig for framdrift, avtaler og økonomi. En regissør konsentrerer seg om innhold og form. Han eller hun blir ofte engasjert etter at produsenten har jobbet en stund med prosjektet.

Noen filmskole eller medielinje fantes som sagt foreløpig ikke i Norge. Den vanligste veien var å bli stipendiat i NRK. Men da måtte du gjerne ha en embetseksamen. Noen programingeniører (kameoperatører og annet teknisk personell) avanserte til producere, men det var ikke mange. Noen få hadde skaffet seg en utdannelse i utlandet.

Tilfeldig fikk jeg høre om en utdannelse i London, arrangert av CEDO Centre for Educational Development Overseas. Det var en institusjon opprettet av British Council for å fremme utdanning i British Commonwealth. En avdeling drev med utdanning av TV-producere for Education TV. Noe de gjorde i samarbeid med BBC. Selv om Norge ikke var en del av British Commonwealth, klarte Sigurd Aske, en bekjent, å skaffe meg plass.

*C EDO sine studioer lå ved Tavistock sq. Som man ser var det en meget fargerik gjeng.*

I august 1972 reiset jeg med ferja fra Kristiansand til Harwich i England. Derfra med tog til London. For første gang var jeg alene i det store utlandet. Og med ikke så altfor god engelsk. Temmelig utfordrende.

Det var en hard skole med undervisning 6 dager i uka fra 8 morgen til 8 om kvelden. Mye av tiden gikk med i CEDO’s egne studioer ved Tavistock Square. Her fikk vi opplæring i de ulike rollene i en fjernsynsproduksjon. Men vi var også flere ganger på besøk hos alle kringkasteres mor, BBC sitt fjernsynshus White City. Dette var verdens senter for utvikling av fjernsynet på 60 og 70 tallet.

Å utdanne seg inne fjernsyn var såpass suspekt at Lånekassen verken ga lån eller støtte. Selv om undervisningen var subsidiert, var det likevel skolepenger og oppholdsutgifter som måtte dekkes. Bodil og jeg hadde giftet oss oktober 1971. Fra sommeren 1972 leide vi ut leiligheten vår i Oslo mens Bodil bodde hos foreldrene sine på Brunlanes, og hadde vikariat som lærer ved en skole i nærheten. Alt for å finansiere min utdanning. Heldige meg!

Men det var ingen jobb som sto å ventet på meg.

Velkommen til Villa Karen

Published 28. september 2020

Velkommen til Villa Karen

Foto: Odd Magne Myre.

Her kommer siste nytt fra vår hjemmerestaurant i Larvik. Sist fredag og lørdag ble de første av høstens middager på Villa Karen unnagjort. Stemningen var god, og tilbakemeldingene upåklagelige. Prosjektet gir intet stort økonomisk overskudd. Og tar vi i betraktning de timer vi bruker, er det nok som et rent underskuddforetak å regne. Likevel holder vi på, og kommer til å holde på så lenge vi har helsa.

For det første er det gleden ved å jobbe sammen i dagene fram mot middagene, Bodil og jeg. Mandag vaskes første etasje klar for å defineres som restaurant de neste dagene. Privat mat flyttes til kjøleskap i kjelleren. Tirsdag kommer de første varene, og preppingen/forberedelsene kan starte.

Fredag og lørdag formiddag må alt være klart. Etter lunsj er det MEP (Mise en place) Fransk og betyr: alt på plass. Er man alene på kjøkkenet og skal servere en 7 retter pluss, er du avhengig av nettopp det. Alle ingredienser er målt opp og satt fram. Det som på forhånd kan hakkes, skrelles eller blancheres med mer, gjøres da. Så må all redskap settes fram: kjeler, kniver og lignende. Når det er utført, forhåpentligvis i god tid før gjesten kommer, setter vi oss ned og kjenner litt på såre rygger og trøtte bein. Men når det ringer på døra, er det full energi.

Gjestene blir først tatt inn i gamlestua, der de får bobler og en liten innføring i historien bak Villa Karen. I mens går jeg på kjøkkenet og setter ut noen apetizere, litt fingermat, som en liten ouverture før første forrett. Så er vi i gang.

En av forretten som har gjort lykke denne sesongen, er stekt sjøkreps med appelsinsaus. Helt avgjørende er at du bruker levende sjøkreps. Eller som jeg har beskrevet tidligere: at man kjøper dem levende, fjerner hode og skall og fryser dem ned. Sørg i så tilfelle for å tine dem sakte opp i kjøleskap.

Stekt sjøkreps med appelsinsaus

Dette trenger du

Til  6 porsjoner

12 kreps
150 gr sukkererter
En gulrot
1,5 dl appelsinjuice
Rasp fra en lime
¼ ts salt
1 ts sukker
½ hakket fersk chili
150 gr smør

Dette gjør du

Start med sausen. Kok in appelsinsausen til det halve. Tilsett salt, sukker, lime og chili og la det surre i noen minutter. Noen har i safran. Fint, men ikke nødvendig. Ta kjelen av platen. Mål opp smør og la det stå framme.

I en kjele med kokende saltet vann legger du i gulrot som du har snittet i tynne skiver. Trekk dem til de er akkurat møre. Ta dem opp og skyll raskt i kalt vann. Det samme gjør du med sukkererter som er snittet i grove strimler. La dem trekke et minutt før du tar dem opp og kjøler det ned noen sekunder med kalt vann, så de beholde grønnfargen.

Ha godt smør i en varm panne. Stek nå krepeshalene som har fått litt pepper og salt, raskt på begge sider. De skal helst ha en nesten rå kjerne.

Så varmer du opp sausen og pisker inn smøret uten at det koker.

Du anretter med saus i bunnen, deretter gulerøtter, erter og krepsen på toppen.

Stekt sjøkreps med appelsinsaus

Published 28. september 2020

Stekt sjøkreps med appelsinsaus

Sjøkreps er en av våre beste råvarer. Denne måten å tilberede den på blir alltid godt mottatt. Helt avgjørende er at du bruker levende sjøkreps. Eller som jeg har beskrevet tidligere: at man kjøper dem levende, fjerner hode og fryser dem ned. Sørg i så tilfelle for å tine dem sakte i kjøleskap.

Dette trenger du

  Til  6 porsjoner
  
 12 kreps
 150 gr sukkererter
 En gulrot
 1,5 dl appelsinjuice
 Rasp fra en lime
 ¼ ts salt
 1 ts sukker
 ½ hakket fersk chili
 150 gr smør

Dette gjør du

Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE

Start med sausen. Kok in appelsinsausen til det halve. Tilsett salt, sukker,
lime og chili og la det surre i noen minutter. Noen har i safran. Fint, men
ikke nødvendig. Ta kjelen av platen. Mål opp smør og la det stå framme.

I en kjele med kokende saltet vann legger du i gulrot som du har snittet i
tynne skiver. Trekk dem til de er akkurat møre. Ta dem opp og skyll raskt i
kalt vann. Det samme gjør du med sukkererter som er snittet i grove strimler.
La dem trekke et minutt før du tar dem opp og kjøler det ned noen sekunder med kalt vann, så de beholde grønnfargen, men fremdeles er temperert.

Ha godt smør i en varm panne. Stek nå krepeshalene som har fått litt
pepper og salt, raskt på begge sider. De skal helst ha en nesten rå kjerne.

Så varmer du opp sausen og pisker inn smøret uten at det koker.

Du anretter med saus i bunnen, deretter gulerøtter, erter og krepsen på
toppen.

Min båt er så liten – Etterkrigsgenerasjonen del 9

Published 27. september 2020

Min båt er så liten – Etterkrigsgenerasjonen del 9

Foto: Adobe Stock

Våren 1956 var familien nok en gang på flyttefot. Nå var familien blitt fem. Jeg og søster Astrid hadde fått en bror året før. Alt vi skulle ha med oss, ble pakket i en stor svart «trunk». Med tog og drosje kom vi oss fra Flekkefjord til Den Norske Amerikalinjens kai i Oslo. For en liten gutt som ikke hadde vært om bord i noe større en ei sjekte, må møtet med Den Norske Amerikalinjes enorme Stavangerfjord vært en uvirkelig opplevelse.

Den gamle dampbåten var et vakkert skue med sine karakteristiske to skorsteinspiper. Skipet ble bygget i 1918. Sjøsatt bare 6 år etter Titanic, hadde den fremdeles mye av det samme aristokratiske interiøret. Noe som kunne oppleves av de som hadde råd til det. At vi skulle seile samme rute som Titanic ble jeg fortalt først senere. Vi møtte også isfjell, men heldigvis på trygg avstand. Turen tok litt over en uke og vi var innom Bergen og Halifax i Canada.

Vi reiste på turistklasse, eller tredje klasse, som betydde at vi hadde en liten trang lugar med seks køyer i bunnen av båten. Det var avgrensede områder for de tre passasjerklassene. Reiste man på turistklasse kunne man ikke bevege seg i området for første og andre klasse.

*Foto: Nasjonalbiblioteket. Turistklasse lugar og spisesal.*

Det var ikke mange barn blant passasjerene men jeg fant en gutt på samme alder. Vi ble skikkelig gode kompiser og tenkte ikke over at det var et svært tidsbegrenset vennskap. Jeg husker at han, som jeg ikke husker navnet på, gikk av båten i Halifax i Canada uten at jeg fikk si farvel. Jeg husker at det var leit.

Orkan ved Shetland

Nord for Shetlandsøyene kom vi ut for en stekt storm/orkan som visstnok filleristet hele det store skipet. Tre år tidligere hadde Stavangerfjord mistet roret under en lignende orkan. Pappa har fortalt at det derfor spredte seg usikkerhet blant medpassasjerene når det sto på som verst. Alle i familien var redde, utenom meg, påsto pappa senere. Jeg hadde ligget ganske rolig i køya mens det knaket i skroget og sunget:

Min båt er så liten og havet så stort
Men Jesus har grepet min hånd
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land

Jeg husker lite av stormen. Men akkurat etterpå: Når vinden hadde løyet, og bare tunge svarte skyer hang over skipet. - Og de enorme bølgene som nå var dønninger 10 – 12 meter høye. - Jeg husker kompisen og jeg sto på lasteluka foran mens baugen reiste seg opp og falt ned med bølgene, for så å reise seg igjen mens vi sto klistret til luka. Det var som vi var blitt tre ganger så tunge, for så å nesten lette når forskipet var på vei ned igjen. Det er et krystallklart minne.

Det var ikke mange barn om bord, så vi fikk all mulig oppmerksomhet. Som barn brydde de fleste seg lite om vi krysset grensene mellom de ulike passasjerklassene. Vi fikk komme på broen og styre skipet og ble tatt hånd om bartendere i restauranten som laget fargerike «drinker» til oss. Hver dag gikk vi til kartet som hang midt i skipet, der ruten ble tegnet inn. Her kunne vi se hvor langt vi var kommet.

Da vi nærmet oss New York dukket frihetsstatuen og silhuetten av Manhattan opp. Jeg sto fjetret foran i baugen mens pappa løp rundt og lette etter meg. Immigrasjonsmyndighetene kom om bord og sjekket visa og pass. Det var offiserer med pistoler i beltet og som snakket et fremmed språk.

Ved hjelp av taubåter ble vi buksert inn til kai der det krydde av folk. Hvordan skulle finne fram her, må jeg nok ha tenkt.

1956 skulle vise seg å være toppåret for Amerikalinjen. Fra nå av fikk skipene stadig sterkere konkurranse med flyene. 7 år sener ble Stavangerfjord solgt som skrap.

Ekte realityserie – Fra dampradio til sosiale medier del 6

Published 22. september 2020

Ekte realityserie – Fra dampradio til sosiale medier del 6

Dette er hva jeg vil kalle en ekte realityserie. NRK Tromsø

Betegnelser på ulike fjernsynformater har vekslet gjennom tidene. Da jeg startet i NRK, hadde vi ikke mange formater: Teater, reportasjer, show og noen få til. Så begynte man å snakke om dokumentar i stedet for reportasjer, og drama i stedet for teater. Nye kom til som dokudrama, som var teater bygget på virkelige hendelser. Et merkelig fenomen var «tape», som politi-tape som sykehus-tape. Det var forløper til sakte-fjernsyn der et kamera sto og tok opp alt som skjedde, i f.eks ved et akuttmottak ved et sykehus.

Siste skudd på stammen har vært «reality-TV». Når man prøver å finne ut hva reality/virkelig har med dette å gjøre, leser man at dette er program som viser virkelige/ekte mennesker. Som om vi ikke gjorde det før? Nå skal det sies at betegnelsen brukes om så mangt. Noen bruker reality-TV om serier som Mesternes Mester og Idol. For meg er det konkurranser der man vinner eller taper som følge av objektive kriterier eller dommer/seer avstemning. Det som etter hvert har blitt essensen av reality-TV, synes å være et programformat der en gruppe mennesker skal stemme andre i gruppen ut, for tilslutt å stå igjen som vinner. Jo mer konflikter og sex, desto bedre.

Det er derfor gledelig at NRK har valgt å holde seg unna denne mest utrerte sjanger. Ikke fordi de ikke ønsker å formidle virkelige mennesker, følelser og dramatikk, men fordi de er gode nok til gjøre det med utgangspunkt i det virkelige livet. Ikke en liksomvirkelighet på en øy i Karibia.

113 er en slik serie. Serien om ambulansepersonell i Nord Norge. Ypperlig håndverk. Det er kjempebra at NRK fremdeles har ressurser innomhus på et distriktskontor til å produsere slike kvalitetsprogram. Det vi i gamle dager ville kalt en god reportasje.

Sommeren 1971 var jeg, som jeg tidligere har fortalt, på en flere ukers turne i Europa sammen med Marius Heyerdahl og Jan Horne. Vi bodde i en campingvogn som var bygget om så den så ut som en død alke og demonstrerte for miljøet samtidig som vi filmet det som skjedde. Resultatet var programmet Den siste alke. Kanskje en av de første reality-programmene i Norge 😊

Major Von Knarren

Høsten 1971 og våren 1972 hadde jeg en rekke engasjement som innspillingsleder for dramatiseringer produsert i UHA (Underholdningsavdelingen). Det er særlig to jeg husker. Den ene var Major Von Knarren. Det meste av filmingen skjedde rundt Lillesand og Kristiansand. Det var en tid da det fremdeles var en del alkohol både foran og bak kamera. Det hendte jeg bokstavelig måtte smøre en skuespiller med en dråpe whisky for å få replikkene til å gli.

*Alle måtte bidra. Her er det seriens producer John Andreassen alias engelsk offiser, som har gått i vannet.*

Pensjonistene

En annen serie var Pensjonistene, av og med Odd Børresen og Hans Julius Haugen. Roald Øyen hadde regi. Serien fikk en god del pepper fordi det ble hevdet at vi drev gjøn med de eldre. Underlig med tanke på at Børresen/Haugen hadde holdt på med radiogram om det samme i flere år. Det var tydeligvis mer alvorlig når det ble vist på Fjernsynet.

Odd Børresen og Hans Julius Haugen hadde karikert eldre i mange år. Men da det skjedde på fjernsynet, ble det bråk.

Vi hadde ikke casting byrå som fant biroller og statister. Nei det måtte innspillingslederen gjøre, i tillegg til å finne opptakssteder og alt det andre. Derfor ble det mye famille og venner, men også folk fra settet, som rekvisitører og sjåfører.

Men var det innspillingsleder jeg ville være? Som mange andre drømte jeg om å ha regi selv. Veien videre var imidlertid ikke enkel. Det var fremdeles ingen producerutdanning i Norge. Den vanligste veien opp var stipendiatordningen i NRK, men der måtte du i praksis ha en embetseksamen. Det nærmeste var Filmskolan i Stockholm, noe jeg søkte på men ikke kom inn. Så dukket det opp en mulighet i London.