Jeg har tidligere nevnt hvor villig denne planten er, bare den får tilstrekkelig med vann og næring. I tillegg til at den brer seg ut med sine vakre blomster, er den anvendelig til mye mer. Blomstene er spiselige med en lit søt pepperaktig ettersmak, vakker i salater.
Et gammelt kjerringråd er å tygge blomkarseblader ved sår hals. Det virker. Jeg har brukt det mange ganger, og som regel med godt resultat.
Som om ikke det er nok. Frøene kan du lage syltet kapers av. Det smaker minst like godt som vanlig kapers.
Plukk frøene mens de er grønne. Her er oppskriften.
Dette trenger du
3 dl vann
25 gr salt
3 dl eplesider- eller vineddik
1 laurbærblad
en bit ingefær
noen pepperkorn
1 ts sennepsfrø
1 nellikspiker
3 ss sukker.
Du må gjerne velge dine egen krydder.
Dette gjør du
Kok opp vann og salt. Avkjøl og legg frøene i saltlaken ca 24 timer. Ta opp frøene og tørk dem
Kok opp 3 dl vin eller eplesider- eller vineddik, laurbærblad, noen pepperkorn, en bit ingefær, 1 ts sennepsfrø, to nellikspiker og to spiseskjeer sukker, la blandingen trekke en halvtime.
Sil av krydderet og hell væsken over blomkarsefrøene. La de stå en uke eller helst to før du bruker dem.
Foto: NRK Dagfinn Tveito var utvilsomt den mest sentrale person i hageprogrammene på 70 tallet.
Vi hadde jobbet sammen i 2 år med Hagen Vår på NRK Fjernsynet. Jeg skulle ha et møte i Hageselskapet og ble vist inn på kontoret fordi han var litt forsinket. Jeg fikk sjokk. Hele skrivebordet var fullt av gratulasjonskort for hans 50 år dag. 50år! Var han jeg jobbet sammen med, og som jeg hadde så god kjemi med - nesten dobbelt så gammel som meg, og knapt yngre en min egen far. Jeg hadde jo sett på antall levde år som uoverstigelige barrièrer. Men her jobbet jeg sammen med en hvor alder ble irrelevant.
Dette er noe som endret seg i løpet vår generasjon. Selv har jeg senere jobbet med unge medarbeidere, knapt halvparten av min alder, – som likeverdige arbeidskolleger. Ofte føler jeg meg mer på linje med betydelig yngre mennesker enn noen på egen alder.
Dagfinn var født hagemann med en far som var hagebrukslærer og fylkesgartner. Fra 1955 gikk Dagfinn gradene i Hageselskapet, og var direktør fra 1970 til 1990. Det var en storhetstid for selskapet og Dagfinn var nok i stor grad medvirkende til det. Og i all beskjedenhet tror jeg hageprogrammene våre, med sin nære tilknytning til Hageselskapet, var et viktig bidrag.
Dagfinns mantra var pryd og nytte. Vi var i programmene opptatt av kombinasjon av estetikk, fritid og dyrking. Vi mente også at hagearbeid skapte gode forutsetninger for miljøbevissthet.
Dagfinn var opptatt av hagedyrkere som en ressurs i det sivile beredskapsarbeid. Den andre verdenskrig hadde vist hvor viktig det var at den enkelte kunne utnytte sin egen hage til matauk. Jeg mener å huske at Hageselskapet nettopp av den grunn fikk støtte fra direktoratet for sivilt beredskap. Covid 19 har vist hvor usikker globaliseringen har gjort vår tilværelse. Man har lagt opp til at ethvert behov kan dekkes gjennom import på kort varsel. Nå ble ikke grensene stengt for import av matvarer, men tenk om de hadde blitt det? Lite sannsynlig, vil mange si. Covid 19 har vist oss at det usannsynlige kan skje.
Noe annet Dagfinn var opptatt av, var å kjempe mot fortettingen av hus i byer. Han mente hverken miljø eller fremtidig beredskapsbehov tjente på at kommunene utelukkende telte kroner og ører når spørsmålet kom opp.
Kolonihage og parselldyrking var tema vi var innom flere ganger. Det er gledelig at interessen for dette ikke går nedover. Ikke minst for de som bor i blokk eller bygård. For dem er et slik tilbud veldig godt. Både for trivsel og matauke. Synd ikke samfunnet mer aktivt går inn for å øke tilbudet. I dag står det 1500 personer/familier på venteliste i Oslo.
De første årene gjorde vi opptak hjemme hos Dagfinn. Da vanket det stor dansk lunsj, eller frokost som Dagfinns danske kone, Else, ville ha sagt. Der gjorde jeg for første gang bekjentskap med lun leverpostei med ristet bacon og champignon.
Nils Cajus Røed som var fast TOM (Teknisk leder) alle årene jeg hold på med Hagen Vår, fortalte at kameramenn og teknikere tidlig på våren satte seg opp på vaktlister for å sikre seg hageprogrammene. Og en del av årsaken var nok Elses lune leverpostei.
Blomkarse kan brukes til så mangt
Jeg har tidligere nevnt hvor villig denne planten er, bare den får tilstrekkelig med vann og næring. I tillegg til at den brer seg ut med sine vakre blomster, er den anvendelig til mye mer. Blomstene er spiselige med en lit søt pepperaktig ettersmak, vakker i salater.
Et gammelt kjerringråd er å tygge blomkarseblader ved sår hals. Det virker. Jeg har brukt det mange ganger, og som regel med godt resultat.
Som om ikke det er nok. Frøene kan du lage syltet kapers av. Det smaker minst like godt som vanlig kapers.
Plukk frøene mens de er grønne. Her er oppskriften.
Blomkarsefrø, syltet som kapers, en utmerket vertinnegave.
Dette trenger du
3 dl vann 25 gr salt 3 dl eplesider- eller vineddik 1 laurbærblad en bit ingefær noen pepperkorn 1 ts sennepsfrø 1 nellikspiker 3 ss sukker.
Du må gjerne velge dine egen krydder.
Dette gjør du
Kok opp vann og salt. Avkjøl og legg frøene i saltlaken ca 24 timer. Ta s¨opp frøene og tørk dem
Kok opp 3 dl eplesider- eller vineddik, laurbærblad, noen pepperkorn, en bit ingefær, 1 ts sennepsfrø, nellikspiker og tre spiseskjeer sukker.
La blandingen trekke en halvtime. Sil av krydderet og hell væsken over blomkarseførene. La de stå en uke eller helst to før du bruker dem.
I byen Casale Monferrato har man funnet den første beskrivelsen av Barberadruen fra ca 1250, bonis vitibus barbexinis
Som jeg skrev tidligere, hadde Barberadruen sin opprinnelse fra Monteferrato, området hvor vi hadde kjøpt hus. Den hadde raskt spredd seg til store deler Italia. Årsaken var at den var lett å dyrke, ga store avlinger og var en grei bordvin.
Barberadruen er kjent for å ha lavt tannininnhold. Mens andre druer som Pinot noir og Nebbiolo har et høyt tannininnhold, og derfor gjør den lagringsdyktig så vinen kan modne over tid, kan barberavin drikkes ganske umiddelbart.
Mange sverger jo til vin med lavt tannininnhold for å unngå skallebank. Det er nok en diskutabel sammenheng, men sikkert er det at noen er allergisk for tannin eller garvesyre som det også kalles.
Barberavin har godt med fruktighet og syre. En god egenskap for en bordvin. De fleste forbinder smaken med kirsebær og bringebær.
Og så har den en sterk dyp rød, nesten fiolett farge. Dette siste er årsaken til at mange vinprodusenter av andre med blekere vindruer har noen barberaranker får å kunne tilsette litt mer farge til vinen sin.
Men noen stor vin var ikke Barberavin regnet som. Den egnet seg blant annet ikke til å lagre på flasker, da den hadde den leie evnen til å starte en ny gjæring etter en stund, slik at korkene sprang. Om korkene ikke gikk, fikk man en Barbera med bobler. Den første tiden vi var der, hente det ikke sjelden at vi fikk det som husets vin på enkle spisesteder. Vi likte det ikke.
Michel Chiarlo, en av de store vinpersonlighetene i Piemonte. Norgesvenn. Fortalte at han som ung hadde reist rundt på Vestlandet i en folkevognboble.
Men så var det, jeg tror det var på 60 tallet, at en gruppe vinbønder i området hadde mistanke om at Barbera druen hadde et større potensiale. De reiste til en rekke vinsentra i Europa for å lære. En av disse var Michel Chiarlo, en av vin-nestorene i området. Han og vennene hans begynte å eksperimentere med Barbneradruen, særlig dette å få kontroll over den andre gjæringen.
Men denne prosessen , det er man kaller malolaktisk gjæring, er egentlig ikke gjæring. Det er ikke gjærsopp men enzymer som gjør jobben. Dersom man ikke hadde drukket opp vinen før våren kom og temperaturen begynte å stige, startet denne prosessen ukontrollert. Og et av biproduktene i denne prosessen er karbondioksid, derfor boblene.
Nå sørger man for å tilføre bakterier som starter prosessen på en kontrollert måte. Enzymene omdanner den skarpe syren til en rundere, men fremdeles frisk smaksopplevelse.
