Posts published in august 2020

Hagen Vår og Kåre Aamlid

Published 30. august 2020

Dagfinn Tveito og Kåre Aamlid i program om grønnsaker på terrassen.

Ganske raskt kom Kåre Aamlid med i produksjonen av fjernsynsserien Hagen Vår sammen med Dagfinn Tveito. Han hadde vært forskningsleder ved Statens Førsøksgård på Landvik ved Grimstad, og hadde hatt studieopphold i Amerika. Han hadde medvirket til stor modernisering av grønnsakdyrkingen i det norske jordbruket, ikke minst bruk av plast for å fremskynde spiring og vekst på våren. Etter hvert ble han mer opptatt av grønnsakdyrking i småhagene og var i mange år tilknyttet Det Norske Hageselskap.

Kåre var opptatt av å gjøre hagen eller parsellen til hjemmets spiskammer. På en 50 kvadratmeter stor parsell kunne man få det man trengte for en familie mente han, inklusiv poteter, for et helt år.

Kåre var den som begynte å heve og lage rammer rundt hagesengene, og dessuten så på tvers for å lette arbeidet. Han laget solfangere med fluenetting, for å slippe å sprøyte. Kåre var opptatt av både økologisk og mer konvensjonell dyrking. Kunne han redusere kjemikaliene i hagen, gjorde han det. Men trengte han litt ekstra kunstgjødsel, eller fikk et akutt behov for å sprøyte hardt angrepne planter, gjorde han det også.

En av hans største suksesser i Hagen Vår var å dyrke gulerøtter i melkekartonger. Man brukte 2 liters melkekartonger fylt med god hagejord. Så sådde man 16 gulrotfrø. Dette kunne gjøres inne tidlig på våren. Når plantene hadde fått god vekst og jorda ute var varm nok, skar man av bunnen av melkekartongen og gravde den halvveis ned i jorda. Dette ga gulerøttene maksimale vekstvilkår og et nesten uvirkelig resultat.

Annen hvert år hadde man i EBU (European Broadcasting Union) et seminar for oss som drev med voksenopplæring rundt i Europa. Dette ble alltid holdt i Basel i Sveits. (Det var forøvrig her jeg lærte å like ostefondue)

En gang på slutten av 70 tallet hadde man miljø og økologi som tema. De Nordiske landene var blitt oppfordret til å lage en innledende presentasjon. Vi bestemte oss for ulike innfallsvinkler, og jeg skulle vise hvordan man gjennom andre program, som hageprogram, kunne øke bevisstheten om miljøet. Jeg valgte å vise innslaget om gulerøtter. I løpet av 2 minutter fikk man beskrevet hvordan man klargjorde melkekartongen, sådde, satt ut i jorden og til slutt høstet. Reaksjonen var enorm, men ikke for det som var meningen.

Bakgrunnen var følgende: På 60 tallet hersket det en enorm tro på at alt kunne læres gjennom fjernsyn. Et av de store prosjektene var engelskserien Walter and Connie. Problemet var bare at man lærte ikke noe av bare å sitte å se et fjernsynsprogram. Det begynte å spre seg en viss grad av pessimisme bland de som jobbet i undervisningsavdelingene rundt i Europa. Kanskje vi heller skulle bruke fjernsynet til å markedsføre og motivere til læring? Ikke tro at man kunne lære bort noe gjennom skjermen. Denne litt oppgitte holdningen preget også starten av seminaret. Dette var bakteppet da jeg viste mine gulerøtter.

Jeg glemmer ikke reaksjonene etterpå. Særlig en eldre BBC produsent som reiste seg spontant. «It is possible! In two minutes I have learned something I could not before, I get to know what I need and I am motivated to do it as soon as I get home. Television can still function as a teacher. Hallelujah.» Alle reiser seg og klapper. Poenget med hageprogram som motiverende for miljøbevissthet druknet helt.

Kåres holdning til å søke å gjøre hagearbeidet mest mulig økologisk, men ikke nødvendigvis slavisk, er en holdning jeg deler. Da jeg mange år senere skulle begi meg inn på vinproduksjon, møtte jeg de samme tankene hos min venn Lionello. Han lærte meg alt jeg kan om vindyrking og hjalp meg de årene vi drev med vinproduksjon I Italia.

Han deler vindyrkere inn i tre kategorier. Først tradisjonalistene: de som sprøyter med sterke midler mot sopp og insekter nesten hver uke, og dessuten sprøyter bort ugresset mellom vinrankene så bakken ligger der brun og trist. Så har du de på den andre siden: de som driver totalt økologisk eller enda til biodynamisk. I midten finner du Lionello og hans likesinnede, som nå utgjør mye av den nye generasjon vindyrkere. Han sprøyter ikke for ugress, men hakker det ned i jorda. Så bruker han stort sett økologiske sprøytemidler, men også en sjelden gang sterkere om det trengs.

Lionello og Kåre hadde nok vært enig om det meste.

Klar suppe og melboller

Published 28. august 2020

Klar suppe og melboller

Dette er jo egentlig en forrett, suppe og hovedrett, kokt kjøtt med poteter, grønnsaker og saus. Nå som magemålet er redusert fordeler vi det gjerne over to dager, Suppe første dag og kjøtt og poteter dagen etter. Oppskriften er beregnet for to personer.

Dette trenger du

Suppen

700 gr oksebog eller høyrygg kraftben 1 ts salt 1 ts pepper 1 gulrot ¼ sellerirot 1 persillerot 1 purre 1/3 kål

Saus

1 ss smør 1,5 ss hvetemel kraft fra suppen 1 løk eddik og sukker

Melboller

1 ss smør 1,5 ss hvetemel 3 dl melk 1 egg 2 ss sukker 1 ts kardemomme salt

Dette gjør du

Suppen

Legg kjøttet og kraftbeina i kjelen og dekk godt med vann. Kok opp. Nå kommer det som gir hele retten sitt navn. Når vannet har begynt å koke, kommer skummet opp og det må fjernes raskt så det ikke synker ned og gjør buljongen uklar.

Nå har du salt og pepper oppi. Så kutter du grønnsakene i små biter. La kjøttet trekke i 2,5 time. Så legger du grønnsakene i og lar det trekke i ytterligere 30 minutter. Skal du fordele dette på to middager, slik vi gjør, skjærer du av litt av kjøttet i småbiter for å ha i suppen. Form melboller som små kuler og la de trekke de siste 10 minutter i suppen før servering.

Melboller.

Her er det flere tradisjoner. Noen gir løse melboller, noen mer faste. Kardemomme er imidlertid felles for de fleste. Smelt smør og mel og spe med melk mens det hele småkoker. Når det er blitt en tykk grøt stopper du å spe med mer melk. Rør inn sukker og kardemomme. La blandingen kjøle litt før du pisker inn egget. Smak til slutt til med salt. Er blandingen i tynneste laget, slik at det er problemer med å lage boller, kan du varme blandingen opp til det tykner.

Saus

Surr løken i skiver i smøret. Når løken er blitt myk tar du i hvetemel og sper med kraft fra suppen. Smak til med sukker og eddik og evt salt og pepper

Når du vil servere dette dagen etter, varmer du kjøttet i resten av suppen. Om du ønsker kan man legge i større stykker av kål og gulerøtter. Det hele serveres med kokte poteter.

Tantene på Hylleveien Etterkrigsgenerasjonen 6

Published 28. august 2020

Tantene på Hylleveien Etterkrigsgenerasjonen 6

Foto: Google Street View Tantenes hus på Hylleveien.

Hva tenkte jeg på, der jeg gikk og ventet på å begynne på skolen. Handlet det bare om å ta imot og sortere nye inntrykk, eller begynte jeg å gjøre meg tanker om saker og ting, om livet og det å bli gammel? Kan jeg ha tenkt at jeg nesten 70 år senere skulle lure på hvilke forestillinger jeg hadde. Det gjorde jeg nok ikke.

Jeg husker imidlertid noen av de tankene jeg hadde rundt det å være gammel. Det var stort sett knyttet til det å være pleiepasient. Det hendte jeg var med pappa når han besøkte gamlehjem. Der måtte jeg ta gamle bleke skikkelser i hånden. Det var ikke hyggelig. Menn som var sengeliggende eller på gamlehjem var gamle, ellers ikke. Kvinner, noe av det samme, men de kunne man også støte på ellers. De var alltid små og tynne og hadde svarte kjoler med blondekrave.

Pappa hadde to ugifte tanter i Arendal som hadde et stort hus på Hylleveien. Tante Bella var født i 1874 og tante Antoinette i 1886. De hadde sammen startet Mørland Skoforretning. De var gamle. Ikke bare var de oppe i årene og hadde svarte kjoler med blondekrave. Det var også noe med lukten og interiøret. Mens et typisk etterkrigshjem hadde få og enkle møbler, var tantenes hjem fra begynnelsen av forrige århundret. Det var mørke gobelenger på veggene, gjerne med motiver fra både unionstiden og den norske løve med det norske flagget fra unionsoppløsningen. I dørene hang tunge portierer, og alle møblene hadde hvite broderte brikker og et vell av nips.

Foto: Nasjonalbiblioteket. Gamle folk hadde gjerne både bilde av kong Carl II fra unionstiden og broderi med det norske flagg og riksvåpen fra unionsoppløsningen på veggen.

Jeg gikk aldri til tantene alene. Det var alltid sammen med foreldre, og det var alltid fordi vi var invitert. Da var det småkaker med kaffe eller saft til.

Livet var liksom inndelt på en annen måte enn nå. Man var barn til en ble konfirmert. Tenåring var et ukjent begrep. Når man ble konfirmert het det at man trådte inn i de voksnes rekke. I praksis betydde det at man fremdeles ble behandlet som barn, samtidig som man fikk hatt, paraply og frakk, og møtte forventning om å ta et mer voksent ansvar. På 50 tallet måtte de fleste etter folkeskolen ut i jobb, til sjøs, hjelpe til på gården, eller på annen måte bidra til hjemmet. Ved fylte 21 år ble man myndig og man var definitivt ikke barn lenger, men ungdom, og det var man en god stund. Alle mulige slags ungdomsforeninger var full av 30 og 40 åringer. Jeg tror ikke det var før man var blitt besteforeldre at man droppet det med ung, man var da bare voksen. Og det var man helt til man kom på gamlehjem, eller levde i sitt eget museum som tantene på Hylleveien.

Som nevnt trodde jeg gamle stort sett levde på småkaker og kaffe. En sjelden gang var vi på middagsbesøk hos noen godt oppe i årene. Da fikk vi alltid klar suppe med melboller og oksekjøtt med løksaus. Det var en prøvelse fordi den varme suppen alltid fikk det til å renne fra nesen. Senere har jeg lært meg å sette pris på denne retten. Nå har vi ikke det samme magemålet som før, så vi fordeler gjerne retten over et par dager. Først suppen, så kjøtt og poteter dagen etter.

Klar suppe med melboller

Dette er jo egentlig en forrett, suppe og hovedrett, kokt kjøtt med poteter, grønnsaker og saus. Oppskriften er beregnet for to personer.

Dette trenger du

Suppen

700 gr oksebog eller høyrygg kraftben 1 ts salt 1 ts pepper 1 gulrot ¼ sellerirot 1 persillerot 1 purre 1/3 kål

Saus

1 ss smør 1,5 ss hvetemel kraft fra suppen 1 løk eddik og sukker

Melboller

1 ss smør 1,5 ss hvetemel 3 dl melk 1 egg 2 ss sukker 1 ts kardemomme salt

Dette gjør du

Suppen

Nå har du salt og pepper i. Så kutter du grønnsakene i små biter. La kjøttet trekke i 2,5 time. Så legger du grønnsakene i og lar det trekke i ytterligere 30 minutter. Skal du fordele dette på to middager, slik vi gjør, skjærer du av litt av kjøttet i småbiter for å ha i suppen. Form melboller som små kuler og la de trekke de siste 10 minutter i suppen før servering.

Melboller.

Her er det flere tradisjoner. Noen liker løse melboller, noen mer faste. Kardemomme er imidlertid felles for de fleste oppskrifter. Smelt smør og mel og spe med melk mens det hele småkoker. Når det er blitt en tykk grøt stopper du å spe inn mer melk. Rør inn sukker og kardemomme. La blandingen kjøle litt før du pisker inn egget. Smak til slutt med salt. Er blandingen i tynneste laget, slik at det er problemer med å lage boller, kan du varme blandingen opp til det tykner.

Saus

Surr løken i skiver i smøret. Når løken er blitt myk tar du i hvetemel og sper med kraft fra suppen. Smak til med sukker og eddik og evt salt og pepper

Når du vil servere dette dagen etter, varmer du kjøttet i resten av suppen. Om du ønsker kan man legge i større stykker av kål og gulerøtter. Det hele serveres med kokte poteter.

Så var det det med språket – 15 år i Piemonte del 5

Published 25. august 2020

Så var det det med språket – 15 år i Piemonte del 5

Og bli en del av en italiensk landsby, handler en god del om språk. Muligheten til ikke bare å formidle det rent praktiske som å kjøpe brød og melk, men også å kunne dele tanker og følelser. Derfor hadde jeg de beste intensjoner om å lære språket så raskt som mulig. Vi kjøpte bøker og meldte oss på internett læring. Det var en viss progresjon i starten. Man lærte seg tallene og enkle fraser som «Voglio un bicchiere di succo d'arancia» Men hvor ofte trenger man å be om et glass appelsinjuice? Det gikk svært sakte fremover.

Italiensk er på mange måter et krevende språk. Du må uttale ordene helt korrekt, ellers forstår de det ikke. En norsk venn skulle be om egg, som heter uova men sa uva, som betyr druer. Man skulle tro betjeningen ville skjønne at denne utlendingen kunne mene noe annet, - som lignet, når han ristet på hodet over drueklasen de kom med. Og det er ikke vrangvilje, de kobler bare ikke to ord selv om de ligner såpass mye på hverandre. Det endte med at han huket seg ned og kaklet som en høne. «Ah. Intendi uova?» (De mener egg?) Han ble alltid møtt med et smil når han kom tilbake til denne butikken.

En annen venn kom til slakteren og så seg ut et pent stykke kjøtt som lå i disken. Han pekte på stykket å sa cane. Slakteren ristet formermet på hode og svarte bryskt no, no. Min venn ga seg ikke. Han måtte da få lov å kjøpe dette stykke kjøtt. Så han gjentok insisterende: cane. Grunnen til slakterens stigende irritasjon var selvsagt at kunden hadde pekt på hans utmerkede kalvekjøtt og kalt det hundekjøtt. Slik lærte min venn forskjellen på cane=hund og carne=kjøtt.

Mens vi nordmenn lærte oss mer og mer italiensk, lærte italieneren rundt oss å forstå vår italiensk ved å lete etter italienske ord som lignet. I motsetning til hva vi ofte møtte i Frankrike, er italienere glade for at vi forsøker oss, selv om vi radbrekker språket deres. «Vi snakker ikke helt grammatisk riktig vi heller» sier de. Og italiensk grammatikk er virkelig krevende.

Ofte beklager italienerne at de ikke er bedre i engelsk, særlig gjelder det den eldre befolkning. Men mye har skjedd på de 15 årene. Blant unge møter du stadig oftere noen som behersker engelsk imponerende godt.

Det er viktig å huske at italiensk som et felles språk, er relativt nytt. Før den italienske samling for litt over 150 år siden, snakket man i vårt område Piemontesisk. Det høres ut som en blanding av fransk og italiensk. Fram til vår tid har dette språket vært brukt ved siden av italiensk. Siden fransk var det typiske andrespråk på skolen, ble det forstålig nok liten plass til engelsk. Når i tillegg så godt som alle engelske filmer blir dubbet til italiensk, uteblir mye av motivasjonen.

Man regner med at italiensk har utspring fra gatespråket i Roma under romertiden. Senere ble det utviklet og brukt i litteraturen fra Firenze. Herfra fikk den betydelig internasjonal innflytelse, både som hoffspråk og senere i opera. Karl V som levde på 1500 tallet skal ha uttalt: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min»

Så da den italienske samlingen var et faktum, bestemte man at slik man snakket i Firenze, skulle bli språket for hele Italia.

Hva er så status etter våre 15 år i Italia. Bodil kan snakke om det meste med en italiener. Det at hun tok det så raskt, ødela motivasjonen min effektivt. Det begynte så lovende for meg også, men så var det alle de unge vinbøndene rundt meg som gjerne ville praktisere sin engelsk. Jeg møtte rett og slett for mange som kunne engelsk. Jeg har forresten heller ikke fått utlevert et særlig godt språkøre.

Så jeg lærte meg det viktigste, de vanligste hilsningsfraser, handle i butikken, bestille mat og drikke på restaurant, spørre etter veien, kort sagt det man trenger for å klare seg. .. og forskjellen mellom carne og cane har jeg fått med meg.

60 år med norsk fjernsyn – Fra dampradio til sosiale medier del 4

Published 23. august 2020

60 år med norsk fjernsyn – Fra dampradio til sosiale medier del 4

Kong Olav erklærer NRK fjernsynet for åpnet 20 august 1960.

Denne uken var det 60 år siden NRK Fjernsynet ble offisielt åpnet av Kong Olav. Altså 10 år før jeg startet som inspisient på samme sted. Åpningen av fjernsynet foregikk i studio A i fjernsynsbrakka, ved siden av det som skulle bli det nye fjernsynshuset. Her gjorde man også opptak av kongens nyttårstaler fram til dette ble gjort på slottet.

Jeg husker en romjul hvor jeg sto i krysset nede ved Store studio. Jeg så kongens bil ankomme og svinge opp mot den gamle fjernsynsbrakka. Men den resepsjonen er jo nedlagt, tenkte jeg. Kort etter kom den ned igjen og svingte opp mot den nye fjernsynsresepsjonen. Lite visste jeg hvilke forviklinger dette hadde skapt.

Kongen som var vant til å kjøre opp mot den gamle brakka for å spille inn sin nyttårstale, hadde ikke fått med seg endringene. Han hadde kommet opp til den gamle inngangen og møtt Sverre Tinnå, som sto på utsiden og kunne fortelle at resepsjonen var flyttet.

Inne i fjernsynshuset hadde en lang rekke medarbeidere stilt seg langs ruten fra den nye resepsjonen gjennom huset opp til den gamle fjernsynsbrakka, for å få et glimt av majesteten. I stedet kommer hele velkomstkomiteen med fjernsynssjef Otto Nes løpende. De hadde fått nyss om at kongen hadde svingt opp mot den gamle resepsjonen. Men der hadde han snudd etter møte med Sverre Tinnå. Så etter en stund så heiagjengen langs kongens vandringsrute hele velkomstdelegasjonen på springmarsj ned til den nye resepsjonen igjen, hvor kongen for lengst hadde ankommet og kneggende oppfattet situasjonen.

I løpet av 1970 foregikk mye av det som ble produsert i de gamle studioene A og B. Som inspisient administrerte man prøver og opptak, dersom det ikke var direktesending.

Vi hadde også en annen oppgave når det var publikum i salen. Vi var publikumsoppvarmere. Nå er det blitt en egen profesjon, men den gang måtte de ty til oss inspisientene. Det var slik de startet, Harald Heide Steen, Jon Skolmen og Trond Kirkevåg, som inspisienter. Selv fikk jeg prøve meg på oppgaven under opptak til serien «Når skjedde det?» høsten 1970. Det var en spørrelek for tre generasjoner ledet av Harald Tusberg. Opptakene skjedde på Chat Noir teater. Etter at prøvene var over, ble publikum sluppet inn. Så skulle jeg få opp stemningen. Før opptak var oppgaven å fylle 5 minutter med et sett med vitser og andre morsomheter for å få publikum i god stemning. Det var egentlig ikke så vanskelig. Det var et takknemlig publikum som var svært fornøyd med at de var blitt trukket ut til å være med på fjernsynsopptak. De lo av omtrent alt jeg sa. Så var det bare å avslutte med « … og dermed gir vi en varm applaus til kveldens programleder, Harald Tusberg.»

Det var en utrolig spennende og sorgløs tid. Intet ansvar for planlegging. Man bare dukket opp når prøvene startet, og så lese korrektur på rulleteksten. Grafisk avdeling hadde den gang mange utledninger ansatt med moderate ferdigheter innen ortografien. Noe som ofte medførte at jeg måtte opp til grafisk og få rettet opp feil. Rulleteksten var et langt svart ark med hvite letrasetbokstaver som ble tredd inn på en rulletekstmaskin og plassert foran et kamera. Så var det bare å teste hastigheten, så det stemte med vignettmusikken. Nå skjer alt elektronisk.

Men selv om det var en sorgløs tid, hadde jeg bare kontrakt noen måneder av gangen. Våren 1971 fikk jeg jobb som inspisient i Fjernsynsteateret. De lå med kontorer og prøvesaler litt kunstnerisk opphøyet på toppen av det nye fjernsynshuset.

Fjernsynsteateret var et slags riksteater som ga folk utenfor de store byene mulighet til teateropplevelse hver tirsdag vår og høst. De arbeidet med et fast ensemble, og hadde i starten en årsproduksjon på 20-25 oppsetninger. Etter hvert som produksjonsmetodene ble mer omfattende og kostbare, sank antallet egenproduserte forestillinger. Stykker fra Norden og Europa ble i større grad kjøpt inn og sendt. Og det var ikke bare lystspill som ble importert. Særlig forestillingene fra Finland var ofte mørke og deprimerende. Vi fikk da også begrepet «… trist som et finsk fjernsynsteater.»

Jeg var våren 71 engasjert i forbindelse med to produksjoner. Den ene var komedien Erasmus Montanus , med skuespillere som : Nils Ole Oftebro, Arne Lie, Gisle Straume, Carsten Byhring og Ola B. Johannessen.

Foto NRK Med undertegnede på peishyllen.

Den andre var mer av det mørke slaget «Jeg lar deg ikke glemme» av Clive Exton. Det handlet om et kranglete gammelt ektepar som gir hverandre skylden for sin sønns død. For å manifestere den døde sønnen trengte de et bilde av ham. Og hva er vel mer naturlig enn nok en gang ty til inspisienten. Slik endte jeg på peishyllen i Fjernsynsteateret.

Fjernsynsteateret ble lagt ned på nyåret 1991, men de fleste av produksjonene kan du finne på NRK arkiv. De to produksjonene hvor jeg jobbet som inspisient finner du her:

Posts published in august 2020

Dette trenger du

Dette gjør du

Klar suppe med melboller

Dette trenger du

Dette gjør du

Erasmus Montanus

Jeg lar deg ikke glemme: