Posts published in juli 2020

I lang tid har vi fra stuevinduet i Larvik sett danskeferja Superspeed legge ut med kurs for Danmark, uten privatbiler, bare trailere med varer. Det var lenge den daglige påminnelsen om at vi levde i en corona-tid.

11. mai så vi ferja forlate Larvik, uten oss.  Vi skulle egentlig vært med, hadde bestilt for vår reise til Italia for denne forsommeren, men det ble det ikke noe av. Det er bare en liten greie av alt som endret seg for så mange nordmenn denne våren.

Derfor er det med en spesiell god følelse vi i dag går om bord for å besøke danske venner noen dager, dette uten å bryte et eneste reiseråd.

Det er blitt sagt at restriksjonene under første del av coronakrisen var de mest inngripende siden andre verdenskrig. Det er sikkert riktig, men vi har opplevd noe i nærheten, det å stå overfor en trussel vi ikke visste hvordan ville ende. Du husker sikkert bilde av kong Olav på trikken, men husker du hvorfor han satt der? 

Det var krigen mellom Israel og nabostatene som førte til en akutt oljemangel verden over i 1973. Bensinstasjoner måtte holde stengt etter kl 19 på hverdager og i helgen. Folk hamstret bensin som gale. Det Norske Handels og Sjøfarts departement sendt ut rasjoneringskort til alle husstander for å bøte på hamstringen.  Mange var engstelige for total økonomisk kollaps i verdensøkonomien. Så 5. desember kom forbudet mot bilkjøring i helgene, og derfor tok kong Olav trikken. Først i februar i 1974 ble de ulike tiltakene opphevet, og livet kunne begynne å gå tilbake til normalen.

I denne krisen har utgangspunktet, et mikroskopisk virus, svært beskjeden i forhold til Jom Kippur krigen, men virkningen enormt mye større. Spørsmålene står i kø: Har globaliseringen gått for langt? Har vi vært godt nok forberedt? Hvor lenge må vi leve med covid-19? Vil det endre livene våre på sikt? Vil vi få en Etter- Covid-19-generasjon som må tilpasse seg en ny verden?

For enkeltindivider, pårørende og helsepersonell har denne våren vært en lang vond drøm, men ser vi på Norge som helhet, må vi konstatere at vi har klart oss rimelig godt. Det er selvsagt usikkerhet knyttet til eventuell ny smittebølge, men akkurat nå, må vi ha lov til å si at vi klarte det ganske bra. Vi kan dette med dugnad.

Her i Norden er det bare Finnene med sitt «talkoot» og oss nordmenn med «dugnad» som bruker begrepene aktivt. Ifølge Wikipedia er begrepene lite brukt i Sverige (!) og i Danmark henviser man bare til det som et norsk fenomen.

Og hva er det som kjennetegner en typisk norsk dugnad? Det er et positivt ladet begrep knyttet til gleden ved å gjøre noe sammen. Både det å se fram mot et positivt resultat, og dette å gjøre noe sammen med naboer og andre man kanskje ikke kjenner så godt, men som man blir litt mere kjent med. Og typisk nok er det ikke alle som dukker opp. Noen har en gyldig grunn, andre bare sniker seg unna. Men det hører liksom med i en dugnad. Det er likevel godt nok, tenker vi.

Andre land måtte innføre portforbud, noen enda strengere regimer. Her måtte vi også ty til tiltak som skolestengning og hjemmekontor. Men det viktigste; de fleste kunne bevege seg relativt fritt rundt i samfunnet, og de gjorde det ansvarsfullt.  Selv om noen har oppførte seg dumt og klumpet seg sammen mer en godt er, har det tydeligvis vært mange nok som har tatt ansvar for seg og sine...og oss andre: holdt avstand og vasket hender. Typisk norsk; mange nok trår til når det gjelder, og det viser seg …. å være godt nok.