Det er første mai og jeg ser ut av vinduet. Det er grått og trist. Fra husene oppover i gata pleier det å vaie flere norske flagg denne dagen, i dag ser jeg bare ett. Ned mot havna flagges det riktignok på de kommunale flaggstenger. Men hvor er korpsmusikken vi pleide å høre denne morgenen? På de nordiske fjernsynskanaler er det bare Danmark som markerer dagen med 2 timers direktesending – uten det helt store engasjement. En av de få kampsakene jeg kunne se på fanene var: Ikke fjern Store bededag som fridag. Hva har skjedd?
Jeg har tidligere skrevet om den klare todelingen av samfunnet, da jeg vokste opp. Det var sosialistene, de som stemte Arbeiderpartiet og kommunistene på den ene siden, og oss andre, de borgerlige, på den andre siden. Mens de andre pyntet seg og gikk til sentrum for å se toget og feire dagen, drev vi nærmest demonstrativt med hagearbeid eller malte et gjerde. Man vokste gjerne opp i en slekt som hørte til den ene siden, og så stemte man på det partiet foreldre og besteforeldre hadde stemt på.
Det var et klart bilde av dem og oss, men også av et stort VI. Vi var ett folk som sto sammen om å bygge landet, tross politisk uenighet. Fremdeles var nok erfaringen av å stå sammen på den riktige siden under krigen en grunnleggende faktor for det store samarbeidet i etterkrigsårene. De viktige spørsmålene om industribygging og utvikling av velferdsstaten var det ikke mye uenighet om.
På slutten av 70 tallet var jeg i Hellas for opptak til en serie som het Funksjonshemmet? Bakgrunnen var følgende: En gruppe tyske turister på Lillehammer Turisthotell hadde klaget på at de måtte bo på et hotell hvor det også bodde en gruppe psykisk utviklingshemmede. De mente en tysk dom hadde gitt dem rett til å kreve å slippe å se slike mennesker under en ferie. Vi dro til Tyskland for å undersøke saken. Det viste seg at en tysk kvinne som hadde opplevd å bo på et gresk hotell mente at hun hadde fått ferien ødelagt som følge av å måtte bo sammen med funksjonshemmede. Hun krevde erstatning og hadde ved hjelp av en tysk domstol fått tilbake pengene fra det tyske reiseselskapet. Vi fant at dommen var bygd på en rekke misforståelser, og var derfor ifølge tyske jurister ikke prejudiserende, det vil si være førende for kommende saker.
Margareta Papandreu: Norge er et sosialistisk land. Foto: Pressebilde
Men vi ønsket å grave videre og dro til hotellet der den tyske damen hadde bodd. Hva mente de om dommen? De visste ingenting om rettsaken, men eieren husker godt konflikten med den tyske damen. Han ville gjerne stille til intervju. Men, sa han, jeg husker godt at mine venner Andreas og Margareta Papandreu også var på hotellet da det skjedde. Om du vil, kan jeg spørre om du kan intervjue dem også. På den tiden var dette et riktig hot par. Etter noen år i landflyktighet under juntatiden var de nå tilbake, og alle regnet med at Andreas ville bli statsminister. Dessverre kunne ikke Andreas komme, men Margareta kunne. Hun ble på den tiden behandlet som landets førstedame, selv før Andreas var statsminister. Opptakene gikk fint, og under middagen ble jeg sittende å snakke med henne om utviklingen i Hellas.
«Håpet er at Hellas blir et sosialistisk land som Norge».
«Men Norge er da ikke sosialistisk. De siste årene har vi vekslet mellom borgerlig og arbeiderparti regjeringer. Sovjet, det er sosialistisk.»
Så forklarte hun om hvordan Norge sees utenfra. Et land med små politiske forskjeller mellom partiene. Sovjetsamveldet, det var krypto-sosialistisk.
Hva skjedde på veien? Fra denne trygge og respektfulle todelingen? Denne ukas Morgenbladet har innført begrepet De lilla velgerne. Og det gjelder ikke SV’er med fotformsko og lilla skjerf. Det er velgere som ikke er bundet av det gamle skille mellom rødt og blått, som like godt kan stemme Høyre som Arbeiderparti. Alt avhengig av hvilke saker som står på dagsorden. Synes man sentraliseringen har gått for langt, får man stemme Arbeiderpartiet, liker man ikke håndtering av strømkrisen får man velge det motsatte. Man velger ikke lenger en politisk retning, kanskje fordi partiene i liten grad gir oss klare bilder av hvor de vil, man er mest opptatt av hvordan tingene styres. Neppe helt bra.
Forresten. Nå har det dukket opp flere norske flagg fra balkongene i gata. Korpsmusikk ble det også etter hvert.