Det har nå gått en hel måned siden siste innlegg. Grunnen ser du over. Som jeg skrev tidligere, har jeg jobbet med et utviklingsprosjekt for NRK Super/Døves Media.  5. april ble det gjort prøveopptak for å teste maske og kostyme. Tiden etter har gått med til å ferdigstille serieskissen for serie på 8 program. I Eventyrlandet har kjente eventyrkarakterer forsvunnet. Blir de ikke funnet, vil eventyrene deres forsvinne for alltid. En jente fra den virkelige verden blir rekruttert av Trollungen for å hjelpe til med å løse problemet. Oppgaven min i skrivearbeidet har vært å inkludere flest mulige skikkelser fra de norske folkeeventyrene. Nå er skissen levert. Det har vært en omfattende jobb, og nå føler jeg meg virkelig sliten. Det hele ble levert mandag, og jeg trengte noen dager for å få igjen pusten.

Blir prosjektet realisert? Vet ikke. Det er mange skjær i sjøen. En eventyrserie med masker og mange effekter er kostbart, kanskje for kostbart, med tanke på innsparinger NRK stadig får tredd over seg. Selv om det har vært kontakt med NRK gjennom hele prosessen, er det noe annet når endelig vedtak skal gjøres. Da er det ikke lenger en kontaktperson som skal mene noe, men en hel redaksjon. 

Skulle de likevel bestemme seg for å gå for prosjektet, blir det et par hektiske år. Regner med at det hele avklares i løpet av et par uker.

Skulle det ikke bli noe av, er det også greit. Det har vært fantastisk å bli betalt for å fantasere om eventyr og troll et års tid.

Ferdig med denne serieskissen … og kanskje ferdig som manusforfatter/regissør. Tanken om det er ikke så ille som det høres ut. Jeg har fått lov til å være kreativ innenfor mitt fag langt på overtid.

Et år med mange utfordringer

Det har vært et år med mange utfordringer.  Jeg har tidligere skrevet om Bodil som fikk konstatert kreft i fjor sommer. Etter jul har hun vært gjennom operasjon og stråling. Nå kan vi glede oss over at kreften er borte. For sikkerhet skyld vil hun fremdeles få behandling ut året for å sikre seg mot tilbakefall.

Vi må bare konstatere at vi har kommet i reparasjonenalderen og prise oss lykkelig over at vi lever i et land med så effektivt helsevesen.

8.mai

Det er i dag 80 år siden krigen var over i Norge. Det var slutten på 5 år som har definert oss som generasjon: etterkrigsgenerasjon. Det har stort sett vært med glede over avstand til krig og ufred, når vi som nasjon har feiret 8.mai. Så opplever vi nå mot slutten for denne vår generasjon at tanken om krig ikke lenger er så fjernt. Selv ikke her i Europa.

Da er det heldigvis noe med denne årstiden vi er inne i. Våren, årstiden som bringer så mye av optimisme og overskudd. Noe vi virkelig trenger nå … og i hagen har årets squash begynt å spire.

På premiere sammen med Miriam Sam og Simon.

Det har allerede gått to uker siden jeg var på snarvisitt i Nairobi i forbindelse med premieren på filmen Miriam og Sam 3. Den tredje og siste i historien om slumgutten Sam og middelklassejenta Miriam.

Hensikten med disse filmene er å være et verktøy i arbeidet med utsatt ungdom i Afrika. Hjelpe dem i å ta gode livsvalg. Den skal som de tidligere filmene brukes av skoler, kirker og bistandsorganisasjoner. Utfordringen er ofte å få ungdommene til å prate om de utforingene de har. Da er det lettere å henvise til det Miriam og Sam opplever i filmen. Arbeidet med filmen starter med en liste med tema man ønsker filmen skal ta opp. Denne gangen skulle det blant annet handle om migrasjon, sex-press, radikalisering og bærekraft. Oppgaven var så å flette disse temaene sammen til en spennende historie.

Denne slum gjengen driver med småkriminalitet. Kan de komme seg videre?

Det hadde gått en tid siden opptakene av 1 og 2. Det skulle vise seg å gi oss en skikkelig utfordring. Miriam og Sam som ble venner i de første programmene var ikke like høye. Ikke i det hele tatt. Bare se på bildet øverst fra premieren. Miriam var blitt nesten et hode høyere enn Sam. Det måtte løses på en eller annen måte. Så jeg lot Miriam bli utsatt for en bilulykke så hun havnet i rullestol, og vips, så kunne de fungere i dialoger.

Her har Miriam blitt påkjørt av en bil.

Og straks var de "like" høye. Dette er fra en engelsk versjon tekstet på fransk. Det finnes også versjoner hvor filmen er dubbet på fransk.

Et tema vi har tatt opp, skulle vise seg å bli svært aktuelt. Det handlet om demokrati og valg. Mange unge afrikanere er frustrert. De blir stadig skuffet over politikere de har hatt tro på. Så får de makt og etter kort tid skuffer de. Så mange unge lar derfor være å gå til valg. I filmen argumenter man for at alle bør bruke stemmeseddelen. Det handler om den lange kampen for demokrati i Afrika, og selv om gjennomføringen av den har sine mangler, er det det beste man har.  Rart å drøfte dette med tanke på som skjer i Amerika og resten av verden.

Pappa Isaac snakker om at demokrati er noe man må verne om, selv om det er mange feil og mangler.

Med denne filmen er et langt kapittel slutt. Jeg har vært involvert i filmer for afrikansk ungdom i over 15 år. Men nå er det over. Litt vemodig.

Det har blitt lite med hytteturer denne vinteren. For noen uker siden var vi en kort tur, først og fremst for å se at alt var ok. Nå har det vært gode grunner til lite besøk den siste tiden. Bodils kreftbehandling har tatt tid og krefter. Men selv før det, var turene opp blitt færre og kortere. Nå har vi kommet til at Elsebu bør selges. Det var slett ikke planen, men det er best sånn, tror vi.

Jeg har tidligere fortalt litt om hytta og tante Else jeg arvet den av. https://www.4kapittel.no/wp-admin/post.php?post=2404&action=edit

Her litt mer av historien til hytta. Da vi overtok hytta formelt i 1996 hadde tante hatt den i over 30 år. Hun kjøpte den på 60 tallet av Egil og Svanhild Staal. Svanhild hadde vært en nær venn av tante siden barneårene i Arendal. Begge utdannet seg og arbeidet hele livet innen konfeksjon. Svanhild giftet seg med Egil som opprinnelig var klarinettist i Øivind Bergs Bristol-orkester, som igjen var utgangspunktet til Kringkastingsorkesteret som ble opprettet i 1946. Siden de sårt trengte en fagottist, skiftet Egil instrument.   

Under krigen var Egil aktiv i heimefronten og del av en av Oslo-gjengene. Og det er her hytta kommer inn. Ifølge tante var Egil medansvarlig for å frakte forsyninger fra flydropp i området Langlim/Øyfjell ned til Oslo. I den forbindelse ble det bygget en dropphytte inne på fjellet. Her kunne man gjemme våpen som var droppet fra fly og ventet på å bli transportert til Oslo. Etter krigen fikk Egil kjøpe hytta, og flyttet den til Mandalen i Flatdal så man hadde kjørevei fram.

På 60 tallet bestemte Svanhild og Egil seg for å kjøpe hytte i Nissedal, og tante fikk kjøpe hytta i Flatdal. Navnet ble da skiftet fra Staalsbu til Elsebu.

Rundt 1970 bestemte tante seg for å lage et hyttetun. Hun flyttet hytta og bygget 3 små stabbur.

Tante fikk aldri egne barn. Jeg var nok en erstatning. Allerede som 11 – 12 åring var jeg med tante på hytta. Ikke så ofte, men nok til å få et spesielt forhold til et sted.  For en pastorsønn som hele barndommen hadde flyttet fra den ene pastorboligen til den andre var det viktig. Lenge var besteforeldres boliger et slikt anker i livet, men også de ble etter hvert borte. Da var det  Elsebu minnene var fortøyd til. Derfor føltes det så riktig at hvetebrødsdagene for Bodil og meg ble lagt til Elsebu. Ikke lenge etter fortalte tante at det var meg som skulle arve den. Vi fortsatte utbyggingen. Hoved hytta fikk tilbygg med bad, toalett og flere soverom. Vi fikk lagt inn strøm, telefon og innlagt vann.

Det mangler ikke på gode minner fra Elsebu.

Vi hadde nok sett for oss at vi i alderdommen ville ha dette som et sted å trekke oss tilbake til, i lange perioder, både sommer og vinter.

Ingen av barna ønsker å overta hytta. Enten har de allerede skaffet seg egen hytte, eller de bor med lett tilgang til naturen. I tillegg er det ikke ubetydelige kostnader knyttet til å ha hytte. Kostnader vi i vår alder bør redusere. All fornuft tilsier at hytta derfor bør selges.

Det har bare tatt litt tid å venne seg til tanken.