På premiere sammen med Miriam Sam og Simon.

Det har allerede gått to uker siden jeg var på snarvisitt i Nairobi i forbindelse med premieren på filmen Miriam og Sam 3. Den tredje og siste i historien om slumgutten Sam og middelklassejenta Miriam.

Hensikten med disse filmene er å være et verktøy i arbeidet med utsatt ungdom i Afrika. Hjelpe dem i å ta gode livsvalg. Den skal som de tidligere filmene brukes av skoler, kirker og bistandsorganisasjoner. Utfordringen er ofte å få ungdommene til å prate om de utforingene de har. Da er det lettere å henvise til det Miriam og Sam opplever i filmen. Arbeidet med filmen starter med en liste med tema man ønsker filmen skal ta opp. Denne gangen skulle det blant annet handle om migrasjon, sex-press, radikalisering og bærekraft. Oppgaven var så å flette disse temaene sammen til en spennende historie.

Denne slum gjengen driver med småkriminalitet. Kan de komme seg videre?

Det hadde gått en tid siden opptakene av 1 og 2. Det skulle vise seg å gi oss en skikkelig utfordring. Miriam og Sam som ble venner i de første programmene var ikke like høye. Ikke i det hele tatt. Bare se på bildet øverst fra premieren. Miriam var blitt nesten et hode høyere enn Sam. Det måtte løses på en eller annen måte. Så jeg lot Miriam bli utsatt for en bilulykke så hun havnet i rullestol, og vips, så kunne de fungere i dialoger.

Her har Miriam blitt påkjørt av en bil.

Og straks var de "like" høye. Dette er fra en engelsk versjon tekstet på fransk. Det finnes også versjoner hvor filmen er dubbet på fransk.

Et tema vi har tatt opp, skulle vise seg å bli svært aktuelt. Det handlet om demokrati og valg. Mange unge afrikanere er frustrert. De blir stadig skuffet over politikere de har hatt tro på. Så får de makt og etter kort tid skuffer de. Så mange unge lar derfor være å gå til valg. I filmen argumenter man for at alle bør bruke stemmeseddelen. Det handler om den lange kampen for demokrati i Afrika, og selv om gjennomføringen av den har sine mangler, er det det beste man har.  Rart å drøfte dette med tanke på som skjer i Amerika og resten av verden.

Pappa Isaac snakker om at demokrati er noe man må verne om, selv om det er mange feil og mangler.

Med denne filmen er et langt kapittel slutt. Jeg har vært involvert i filmer for afrikansk ungdom i over 15 år. Men nå er det over. Litt vemodig.

Det har blitt lite med hytteturer denne vinteren. For noen uker siden var vi en kort tur, først og fremst for å se at alt var ok. Nå har det vært gode grunner til lite besøk den siste tiden. Bodils kreftbehandling har tatt tid og krefter. Men selv før det, var turene opp blitt færre og kortere. Nå har vi kommet til at Elsebu bør selges. Det var slett ikke planen, men det er best sånn, tror vi.

Jeg har tidligere fortalt litt om hytta og tante Else jeg arvet den av. https://www.4kapittel.no/wp-admin/post.php?post=2404&action=edit

Her litt mer av historien til hytta. Da vi overtok hytta formelt i 1996 hadde tante hatt den i over 30 år. Hun kjøpte den på 60 tallet av Egil og Svanhild Staal. Svanhild hadde vært en nær venn av tante siden barneårene i Arendal. Begge utdannet seg og arbeidet hele livet innen konfeksjon. Svanhild giftet seg med Egil som opprinnelig var klarinettist i Øivind Bergs Bristol-orkester, som igjen var utgangspunktet til Kringkastingsorkesteret som ble opprettet i 1946. Siden de sårt trengte en fagottist, skiftet Egil instrument.   

Under krigen var Egil aktiv i heimefronten og del av en av Oslo-gjengene. Og det er her hytta kommer inn. Ifølge tante var Egil medansvarlig for å frakte forsyninger fra flydropp i området Langlim/Øyfjell ned til Oslo. I den forbindelse ble det bygget en dropphytte inne på fjellet. Her kunne man gjemme våpen som var droppet fra fly og ventet på å bli transportert til Oslo. Etter krigen fikk Egil kjøpe hytta, og flyttet den til Mandalen i Flatdal så man hadde kjørevei fram.

På 60 tallet bestemte Svanhild og Egil seg for å kjøpe hytte i Nissedal, og tante fikk kjøpe hytta i Flatdal. Navnet ble da skiftet fra Staalsbu til Elsebu.

Rundt 1970 bestemte tante seg for å lage et hyttetun. Hun flyttet hytta og bygget 3 små stabbur.

Tante fikk aldri egne barn. Jeg var nok en erstatning. Allerede som 11 – 12 åring var jeg med tante på hytta. Ikke så ofte, men nok til å få et spesielt forhold til et sted.  For en pastorsønn som hele barndommen hadde flyttet fra den ene pastorboligen til den andre var det viktig. Lenge var besteforeldres boliger et slikt anker i livet, men også de ble etter hvert borte. Da var det  Elsebu minnene var fortøyd til. Derfor føltes det så riktig at hvetebrødsdagene for Bodil og meg ble lagt til Elsebu. Ikke lenge etter fortalte tante at det var meg som skulle arve den. Vi fortsatte utbyggingen. Hoved hytta fikk tilbygg med bad, toalett og flere soverom. Vi fikk lagt inn strøm, telefon og innlagt vann.

Det mangler ikke på gode minner fra Elsebu.

Vi hadde nok sett for oss at vi i alderdommen ville ha dette som et sted å trekke oss tilbake til, i lange perioder, både sommer og vinter.

Ingen av barna ønsker å overta hytta. Enten har de allerede skaffet seg egen hytte, eller de bor med lett tilgang til naturen. I tillegg er det ikke ubetydelige kostnader knyttet til å ha hytte. Kostnader vi i vår alder bør redusere. All fornuft tilsier at hytta derfor bør selges.

Det har bare tatt litt tid å venne seg til tanken.

I dag gikk julen ut her i gården. Den vakre edelgrana ble ribbet for lys, glitter og kuler og dratt bort i enden av Jegersborggata. Her hadde kommunen gjort klar for å ta imot årets julestemning i form av nåletrær med skiftende mengde av gjenværende nåler. Larvik kommune klargjør denne plassen hvert år fra 13.dag jul.

Fremdeles grønt og vakkert, men det klarte ikke lenger å holde oss med julestemning, uansett hva det måtte være. Handelsstanden har effektivt sugd ut det som måtte være av julestemning i god tid før juleaften.

Jeg skrev sist noe om at en alternativ julestemning kunne være takknemlighet..  og at jeg ville komme tilbake til det…  Det har tatt sin tid…

For en uke siden ble det min tur. Fastlegen fattet mistanke om blødende magesår, og dermed gikk det med ambulanse til Tønsberg Sykehus. Heldigvis gikk det bra. Såret er grodd og magen tømt for blod. Nok en påminnelse om at man har kommet i reparasjonsalderen. Kom akkurat tidsnok til hektene før det er igjen er Bodils tur, neste uke. Etter et halvt år med cellegift er de nå klar for operasjon. Mulige rester etter svulsten skal fjernes og undersøkes.

Takknemlighet

Men hvor var jeg? Jo, det var dette med takknemlighet. Sist fortalte jeg om turen til India midt på 80 tallet og mitt møte med en engel på toget fra Calcutta til Bangari. Tilbake i Calcutta og Arabinda Dey skulle jeg evaluere et filmprosjekt han hadde søkt midler til.

Arabinda helt til venstre, sammen med noen av sine medarbeidere.

Det skulle handle om den norske misjonæren Lars Skrefsrud. Jeg hadde lest utkastet til manus. Det meste skulle handle om hans barne- og ungdomsår i Gudbrandsdalen. Jeg stusset over det lave budsjettet, dersom så stor del av filmen skulle handle om Norge. Men der hadde jeg misforstått. Opptakene skulle skje i India. Jeg ble dratt med til et av de store filmstudioene i Bollywood. Der forsikret de at de uten problemer, og for en billig pris, kunne lage norske landsbyer og kle opp og sminke indere til å være norske bønder. Jeg er redd min evaluering ikke var særlig entusiastisk.

Men så var det dette med takknemlighet. Før jeg reiste ble Arabinda og jeg vandrende rundt i Calcuttas slum. Jeg lurte på hvordan han, som hadde muligheten til å reise og oppleve resten av verden, taklet det enorme skillet mellom fattigdommen rundt seg og vestens overflood. Arabinda tenkte en stund.

- Vet du hva som er det verste jeg vet? Det er når det kommer gjester fra vesten og ser all elendigheten og får seg til å si: «Uff, så ille. Men alt er ikke bare bare hos oss heller. Vi har vårt å stri med.» Det er det verste. Det er å bagatellisere forskjellen. Det minste jeg forlanger, er at de er takknemlige for det de har.  

Villabrann i 1891

Kvelden før Olsok i 1891 sto en stor villa i Arendal i full fyr. To barn, 13 år gamle Ingeborg og 14 år gamle Stian omkom. Det samme gjorde tjenestepiken Torborg, kanskje i et forsøk på å redde barna. Det var ikke den eneste tragedie som hadde rammet familien. Få år tidligere hadde ytterligere 3 barn dødd av sykdom i alder 1 til 3 år.

Stian Halvorsen Mørland var 46 år og enkemann da brannen tok to av barna hans. En smule bitterhet var vel kanskje å forvente. Men det har ikke vært ettermælet etter min oldefar.

Min far var 9 år da Stian døde. Pappa husket ham som en mild og vennlig skikkelse. Alt vi har etter ham handler om takknemlighet. Mørlandsangen «Hittil har Herren hjulpet så vel…» Kanskje dette var kjernen til hans evne til å komme over all motgangen. Ikke først og fremst et håp om at ting skal bli bedre, men fokus på det som tross alt hadde vært bra.

Er dette stedet og lete etter den gode julestemningen?

Fra barneårene forbinder jeg også julestemning med store familieselskaper med onkler, tanter, fettere og kusiner. Her avsynges Mørlandsangen under ledelse av farfar Nils Mørland.

Og dette var Stians bordbønn: «Takker Herren, han er god. Hans miskunnhet varer evinnelig. Hans trofasthet fra slekt til slekt. Amen.»

Rolf Wesenlund og Harald Hei-Steen i Og takk for det.

20 desember for 55 år siden gikk den siste episode av fjernsynsserien Og takk for det med Harald Heide-Steen jr., Gunnar Haugan, Kari Simonsen, Kirsti Sparboe og Rolv Wesenlund. En serie som endret fjernsynshumorene for alltid. Ironi skulle nå komme til å dominere fjernsynsunderholdningen på bekostning av de gamle revynummer.  Og den som hadde regi, var svensken Bo Hermansen som i tillegg til mange svenske produksjoner sto bak noen av de mest suksessrike norske serier som: Mannen som ikke kunne le, Wesensteen, Fleksnes og Fredriksons fabrikk.

Ironi handlet om at man egentlig mente det motsatte av det man sa. Bjørn Sand alias Stutum var en mester i faget. Stutum er en ubehøvlet og brautende norsk mann, «uten sosiale antenner, men med bøtten full av fordommer mot annerledestenkende, internasjonal solidaritet og kvinnefrigjøring» (Wikipedia)

Så, da man takket for det… mente man egentlig at man slett ikke hadde grunn til takknemlighet.  Men for å forstå ironi, og for den saks skyld, takknemlighet, er det viktig å kjenne den kulturelle sammenheng den står i.

Gjør man ikke det…. Bjørn Sand, (som for øvrig døde denne uken) måtte slutte med sin Stutum rundt 1990.  Han hadde sett at alt for mange tok Stutum på alvor og til inntekt for egne meninger, og så på ham som en fornuftig samfunnsrefser …. og da har man ikke forstått ironien.

Som delvis sørlending er man utstyr med en dempet uttrykksmåte. Jeg glemmer aldri da vi holdt på med å filme et fiktivt bankran i Lillesand Sparebank. Banksjef Gunnufsen sto litt i utkanten av opptakene og bivånet politibiler og løpende politifolk. Da var det en eldre frue som beveget seg diskret sideveis og retning av banksjefen. Helt framme hvisket hun, uten å snu seg mot Gunnufsen: «Du vil vel ikke si at det har vært noen her og tatt seg til rette?» Å spørre om det er noen hadde ranet banket ville være å ta for mye i. Understatement er sørlendingens form for humor og ironi. Men ikke alle forstår dette, om du ikke er sørlending.

Da jeg første gang besøkte vår senere stamrestaurant i Italia, Antonio e Maria, fikk jeg servert et fantastisk fiskemåltid. Antonio lurte på hva jeg syntes, og jeg svarte: Slett ikke verst. (Stort sterkere kan ikke en sørlending uttrykke seg). På italiensk: Non che male. Antonio, som hadde sett hvordan jeg jeg hadde kost meg med maten stusset.  «Jeg er ikke helt sikker på at det var det du mente.» Så fikk jeg forklart at Non che male oppfattes som Ikke det verste, men nesten. Deretter ga han meg et passende italiensk vokabular for å takke for et godt måltid.

Er julen ironisk ment?

Ved hjelp av den norske handelsstand, har vi jaktet på julestemningen en god stund. Når en jakt starter, vet hva gjerne hva man jakter etter. Spør man rundt seg ville vel de fleste forsøke seg med: Den gammeldagse julen, Familiesamlingen, God mat… litt vanskelig å definere.

Da får vi vel gå til begynnelsen: Englene på marken som sang om Fred på jorden. Men det må ha vært ironisk ment? Få steder på jorden har hatt mer ufred en rundt Betlehem.  Kan de ha ment noe annet, en indre fred? Eller kanskje var det handlet om en mulighet til å velge, et ansvar som ble gitt. Dessverre er det slik at vår menneskerase så ofte har skuffet når den har blitt gitt muligheter for fred, samarbeid og ansvar for jordas framtid.   

Betlehemsmarken (Foto: Street view)

Møtet med englene var nok noe gjeterne husket resten av livet. Jeg vil fortelle om da jeg møtte min engel.

Mitt eget englemøte

Det var på midten av 80 tallet, og jeg jobbet i IMMI (Internasjonalt medieinstitutt). Noe av det jeg drev med var medieopplæring i utviklingsland. Etter et kurs jeg hadde holdt i Indonesia, hadde jeg et stopp i India. Her  var det et konsulentoppdrag for Strømmestiftelsen.  Arabinda Dey som drev hjelpearbeid i Calcutta hadde ansvar for besøket. Før jeg skulle vurdere et filmprosjekt han hadde søkt midler til, skulle jeg besøke en radiostasjon nord i landet. Jeg skulle ta tog, og det ville ta cirka 6 timer. Noen ville hente meg på jernbanestasjonen. Lite tenkte jeg over at billetten konduktøren tok – og beholdt, da jeg entret vognen jeg var anvist, var det eneste sted navnet på jernbanestasjonen var skrevet. Men jeg tok det rolig, jeg mente helt bestemt navnet endte på ..pur. Noe det etter hvert viste seg de fleste stasjonsnavn endte på. Hvis jeg bare gjorde meg synlig i døråpningen hver gang toget stoppet, tenkte jeg, ville vel de som skulle hente meg gi seg til kjenne. Jeg var stort sett den enste ikke-inder på dette 3.klasses toget, så det burde være mulig.  Det hjelper likevel lite når det lange toget ble møtt av et hav av mennesker ved hver stasjon. Etter hvert som timene gikk og den ene ..pur stasjon etter den andre passert, kom panikken. Jeg måtte tenke ut en redningsplan. Det var lenge før mobiltelefonen tid. Hvor var endestasjonen? Ville det være noe politi som kunne hjelpe meg?

Så skjedde det noe uventet. En liten og gammel inder kommer sakte igjennom vognen og stoppet foran alle ikke-indere. «Is this Mr. Morland?» Akkurat sånn ser en engel ut, tenkte jeg, da han til slutt sto foran meg og stilte det samme spørsmålet.  Han hadde fått et telegram som fortalte at han skulle sitte på i samme bil som en nordmann som kom med samme tog, om han ville være så snill å lete ham opp. Den gamle satt seg smilende ned og delte noe frukt han hadde med seg. Den roen, gleden og intense følelsen av takknemlighet har jeg båret med som et godt minne resten av livet.

Takknemlighet  - kanskje det er den beste julestemningen?

Tror jeg må si noe mer om dette i neste innlegg.